Fra Russland med (litt) kjærlighet

Av Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø (SUM), Universitetet i Oslo

Forrige uke var Venezuelas visepresident Delcy Rodriguez i Russland for å søke støtte midt i den dypeste politiske krisa i landet siden 2002. Møtet med utenriksminister Sergio Lavrov endte med erklæringer om solidaritet med Venezuela og fordømmelse av USAs påståtte planlagte militære invasjon.

Men hvor langt er egentlig Russland villig til å gå for å beholde sin viktigste allierte i Latin-Amerika?

Det har vært sagt og skrevet mye om Kinas rolle i Venezuela, med sine enorme lån og investeringer, og strategisk tilbaketrukne politikk. Russland har fått langt mindre oppmerksomhet, men har vært en tydeligere alliert de siste ukene. Det tok ikke Vladimir Putin stort lengre tid å fordømme USAs innblanding, enn det tok Trump å anerkjenne Nicolás Maduro sin utfordrer Juan Guaidó som Venezuelas rettmessige president 23. januar.

Russland blokkerte sammen med Kina USAs resolusjon om Venezuela i FN 28. Februar. Det skal også ha kommet russiske private sikkerhetsstyrker til Venezuela, men søndag inviterte Lavrov USA til dialog om situasjonen.

For å forstå Russlands engasjement må vi litt tilbake i tid. Selv om forholdet mellom Russland og Venezuela strekker seg tilbake til 1800-tallet, var det først med Putin at landet fikk en strategisk rolle.

Tre ting ved Venezuela appellerte til Putin: En vilje til å anerkjenne Russland som en stormakt, olje og gass, og markeder for våpen.

Venezuela ble en viktig våpenkunde for Russland etter at USA innførte forbud av salg av våpen til landet i 2006. Til gjengjeld støttet Venezuela Russlands avvisning av Kosovos uavhengighet i Georgia-krigen i 2008 og senere annekteringene av Krim. Sanksjonene mot Russland som fulgte i etterkant, økte Venezuelas betydning som marked og alliert.

Det nære politiske forholdet brakte også de store russiske oljeselskapene til Venezuela, inkludert Gazprom, Lukoil og Rosneft. Store investeringer ble gjort med lån fra russiske banker og selskaper. Totalt har Venezuela rundt 17 milliarder dollar i gjeld til Russland, hvorav 6,5 milliarder er lån fra Rosneft til den Venezuelanske oljeselskapet PDVSA, gitt som forhåndsbetaling for fire millioner fat olje.

Samtidig som det politiske forholdet ble tettere, økte korrupsjonen og det økonomiske vanstyret i Venezuela. Det gjorde at flere av de Russiske selskapene trakk seg ut. Bekymringene økte i Russland for manglende oljeforsendelser og betaling på lån. Istedenfor friske penger har derfor Russland forsøkt å bistå med å finne veier ut av krisa, og å omgå de finansielle sanksjonene som USA innførte i 2017. Russland skal ha vært med på å utvikle den Venezuelanske kryptovalutaen, Petro, og annonserte snarlig ferdigstillelse av en stor Kalasjnikov fabrikk i Venezuela som har vært planlagt siden 2007.

Oljesanksjonene som USA innførte i januar har ytterligere fått fart på de russiske initiativene. Under møtet i forrige uke ble det annonsert at PDVSAs hovedkontor i Europa blir overført fra Lisboa til Moskva. Som et svar på USA og opposisjonens nødhjelpsutspill, har Russland annonsert forsendelser av 7,5 tonn medisiner. Russland har også begynt eksport av hvete for å bøte på matmangelen. Problemet for russerne er at de også blir rammet både av den politiske krisen og av sanksjonene. Deler av lånene som Russland har gitt Venezuela er ikke godkjent av den opposisjonsdominerte nasjonalforsamlingen. Skulle det bli en ny regjering i Venezuela er det usikkert om den vil anse gjelden som legitim, og den vil sannsynligvis prioritere å betale enda større lån til Kina.

Enda verre kan det gå for oljeselskapet Rosneft. Rosneft er medeier med PDVSA i fem store oljeprosjekter i Venezuela. I 2016 satt PDVSA 49,9 % av aksjene i det USA-baserte datterselskapet CITGO som garanti for et 1,5 milliarder lån fra Rosneft. CITGOs verdier har allerede vært forsøkt frosset, og avtalen er omstridt. Nå har Guaidó utnevnt et nytt CITGO styre, som er i ferd med å sikre seg kontrollen, og Rosnefts fordringer er usikre. Rosnefts virksomhet i Venezuela vil også direkte rammes av oljesanksjonene som stenger markedet i USA, og avskjærer Venezuela fra nødvendig raffinering av den tunge olja.

Rosnefts aksjer har allerede blitt påvirket av de siste ukers krise i Venezuela. Rosneft-sjef Igor Sechin, er både venn og alliert av Maduro og Putin, og sentral aktør i Russisk utenrikspolitikk. Han står nå overfor vanskelige avveininger om hvordan å sikre både økonomiske og politiske interesser. Det gjør også Putin. Selv om støtten til Maduro rapporteres å være stor i Russland, er støtten mindre til å la Russiske milliarder gå med i det venezuelanske dragsuget. Noen vilje til å sende russiske tropper er vanskelig å spore. Det er usikkert hva USA svarer på Lavrovs invitasjon til dialog, men begge landene har stor interesse i å få Venezuela på fote igjen, og begge sitter med viktige nøkler til å få det til.