Fiender på overflaten

JAFFA (Dagsavisen): Etter at israeleren Dore Gold og saudiaraberen Anwar Eshki, begge tilknyttet sine lands ledere, i forrige uke håndhilste under et møte i Washington, har avsløringene blitt rullet opp.

Snart ble det klart at bilaterale møter mellom de to landene hadde funnet sted i India, Italia og Tsjekkia. Rivalene skal ha blitt brakt sammen av trusselen de begge følte fra en felles fiende: Iran.

Men nyheten bekreftet også noe annet: Under overflaten i Midtøsten har fiendene ofte utviklet et eget kontaktnett seg imellom. Mens den offisielle retorikken gjerne fortsetter å være aggressiv, vet de å snakke sammen og til og med samarbeide når det er nødvendig.

Lang tradisjon

Tilnærmingen mellom Saudi-Arabia og Israel reflekterer de enorme forandringene Midtøsten nå går gjennom: Mens den arabisk-israelske konflikten blir ansett som mindre akutt, har oppblussingen av konflikten mellom sjia- og sunnimuslimer, som mellom Iran og Saudi-Arabia, tvunget fram helt nye allianser.

– Dette handler utelukkende om interesser, sier professor Moshe Maoz, en israelsk Midtøsten-ekspert.

– Både Israel og Saudi-Arabia føler seg truet av Irans atomprogram. Riyadh ville ha elsket at Israel gjorde jobben og bombet anleggene, selv om de aldri vil innrømme dette offentlig, sier Maoz til Dagsavisen.

Også Syria og Israel er bitre fiender, og har utkjempet tre kriger, i 1948, 1967 og 1973. Men representanter for de to statene holdt hemmelige samtaler allerede i 1949.

De møttes på et hotell i nordlige Israel, og snakket sammen ansikt til ansikt. Forhandlingene kunne ha ledet til en fredsavtale. Men de kom aldri til enighet, og ble i stedet bitre fiender. Krigene kostet flere tusen menneskeliv.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Jevnlige møter

Også Jordans Kong Hussein utviklet et spesielt forhold med Israels ledere. Forholdet var så nært at arabiske Kong Hussein i september 1973 fløy med helikopter til Israel, inn i fiendeterritoriet, for å advare statsminister Golda Meir om at Egypt og Syria var ved å angripe Israel. Angrepet kom to uker senere, den 6. oktober, og ble kjent som Yom Kippur-krigen.

I de neste årene møttes Kong Hussein og de forskjellige israelske lederne jevnlig, vanligvis i et lite hus som ble satt opp i Negev-ørkenen, nær deres felles grense. Begge parter ankom med helikopter. De satt vanligvis til langt på natt, og spiste og drakk sammen. Samtidig fordømte representantene for deres to stater hverandre i alle internasjonale fora, retorikken utad var giftig og fiendtlig.

LES OGSÅ: Erter på seg nabolandene

Handler med fienden

I flere måneder har det vært kjent at Syria kjøper olje og gass fra IS, Den islamske staten, som kontrollerer mange olje- og gassfelt i landet. Selv om de samtidig kriger mot hverandre, trenger Syria billig olje, mens IS trenger pengene.

Også den palestinsk-israelske konflikten er preget av lignende tilfeller: Abu Ala, som var en tidligere palestinsk sjefforhandler og statsminister, pleide å fordømme Israels bosetninger, samtidig som han solgte israelerne sementen de ble bygget med.

LES OGSÅ: Slik endres maktbalansen i Midtøsten

Palestina-konflikten

Israel truer ofte med «å knuse og ødelegge Hamas», men i virkeligheten ser Israel klare fordeler med de palestinske islamistenes lederskap.

– Nå har man en klar adresse i Gaza. Hvis ikke Hamas hadde vært der, ville IS ha overtatt, og de er enda verre, sier professor Maoz.

Zvi Bar’el, en israelsk journalist, legger til nok en grunn:

– Ordninger med Hamas kommer uten kostnader som ville følge med en fred, som for eksempel tilbaketrekninger, skrev han i går i avisen Haaretz.

Men selv om hemmelige kontakter har funnet sted i mange tiår, er det noe nytt som skjer i dag. Israel og stater som den regionale stormakten Saudi-Arabia har ikke i dag noen utestående konflikter. Fredsavtaler vil faktisk kunne undertegnes på løpende bånd.

– Men først må en avtale med palestinerne inngås, sier professor Maoz.

– Fram til da fortsetter samtalene bak skjulte dører. Men i øyeblikket en fred inngås, vil også storparten av den muslimske verdenen anerkjenne Israel, sier han.