En kriger for militsen Fajr Libya følger med på kampene mot den internasjonalt anerkjente regjeringens styrker, rundt 170 kilometer fra hovedstaden Tripoli. FOTO: MAHMUD TURKIA/NTB SCANPIX

Få lyspunkter i sikte i Libya

Etter at Nato var ferdig med sine angrep og Gaddafi ble lynsjet, falt Libya i grus. Landets skjebne avhenger av ytre krefter, mener professor Bjørn Olav Utvik.

Flere hundre sivile er drept i Libya de siste månedene, og over 395.000 mennesker er drevet fra hjemmene sine. Det er vinterkaldt sør i landet. Men responsen fra det internasjonale samfunnet er laber: Aldri har så mange lovet så mye penger uten å følge opp, ifølge FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR. FN ba i høst det internasjonale samfunnet om hjelp til Libyas mange internflyktninger.

 

Store endringer

Det er snart fire år siden de første demonstrantene tok til gatene i Libya, få dager etter president Hosni Mubaraks fall i nabolandet Egypt. De folkelige protestene som krevde Muammar Gaddafis avgang, ble møtt med hard hånd fra det sittende regimet.

Våren 2011 sendte Norge og Nato jagerfly til Libya. Diktatoren gjennom 35 år ble lynsjet. Siden har utviklingen i Libya vært svært kaotisk. Siden mars i fjor har tre ulike statsministre forsøkt å styre et land som flommer over av våpen. En rekke militser har tatt kontroll over deler av oljeproduksjonen, og ingen av landets to parallelle regjeringer har noe klart overtak.

 

Våren som glapp

Hatet mot Gaddafi, som en gang samlet Libyas mange militser, er borte. Nå preges konflikten av dype regionale og ideologiske skillelinjer og opp mot 1.700 militser slåss om kontrollen i landet. De fleste trekkes mot to fronter: Den internasjonalt anerkjente regjeringen i Tobruk øst i landet ved Middelhavet, og den såkalte «Libyas Daggry» som holder fortet i hovedstaden Tripoli. Regimet i øst har tiltrukket seg representanter fra det gamle regimet, mens alliansen i Tripoli preges av islamister og revolusjonære. Ekstremistgruppen som kaller seg den islamske staten (IS) har også fått fotfeste i deler av landet.

Da folket i Libya tok til gatene etter å ha sett en demokratisk bølge skylle over naboland som Tunisia og Egypt, var det med håp om en bedre framtid. Men av landene som opplevde «den arabiske våren», er det bare Tunisia som i dag kan kalle seg et fungerende demokrati. Det er også Tunisia som etter hvert kanskje kan fungere som et eksempel til etterfølgelse for Libya, sier Bjørn Olav Utvik, professor i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo.

- Hvis Tunisia lykkes, kan det på sikt vise vei mot en mulig løsning for Libya. Men det blir ingen lett vei dit, sier Utvik til Dagsavisen.

 

Press fra Egypt

Libya er avhengig av hva som skjer i regionen, påpeker Utvik. Hvis Egypts regime styrker seg og konsoliderer makten, er frykten at de vil involvere seg militært i nabolandet ved å støtte regjeringen i Tobruk. Den har også de store golfstatene Saudi-Arabia og De arabiske emirater i ryggen. Derfor kan de lave oljeprisene også påvirke Libyas framtid.

- Hvis oljeprisene faller så mye at golfstatenes evne og vilje til å støtte Egypt minskes, kan det tippe balansen i motsatt retning, sier Utvik.

Uten eksterne pådrivere, er det fare for at det delte Libya vil fortsette å eksistere.

Under Nato-angrepene i 2011, var Norge og Danmark de to landene som deltok mest aktivt. Norske fly slapp 588 bomber over landet over en periode på fire måneder.

- Har landene som deltok i angrepene et ansvar for situasjonen nå?

- Det burde man kunne si. Samtidig er det ikke lett, en kan ikke velge side, men heller legge press på andre land for at de ikke skal blande seg inn. Veien til forsoning vil være lang, men den blir lettere hvis partene ikke tror de kan vinne fordi de får støtte utenfra, sier Utvik.

 

Lite lyst på Libya

Ifølge Raffaello Pantucci, leder av internasjonale sikkerhetsstudier ved the Royal United Services Instiute, er ikke det internasjonale samfunnet særlig lystne på noe engasjement i Libya nå.

- Det er så mange andre saker på agendaen. Så lenge Libya forblir et mer eller mindre lokalt problem, kommer ingen i Vesten til å innta noen ledende rolle, sier Pantucci til avisen The Guardian.

I motsetning til situasjonen i Syria og Irak, er det ingen som oppfatter Libyas ekstremister som noen direkte trussel mot USA eller Storbritannia, sier Pantucci.