Europa vendte dem ryggen

Fortsatt mangler etterlatte svar på om deres savnede ektemenn, fedre, brødre og sønner var blant de flere tusen som ble massakrert i Srebrenica i juli i 1995.

Det er fortsatt helt uforståelig at en slik stor tragedie kunne skje, sier professor Inger Skjelsbæk ved fredsforskningsinstituttet PRIO.

– At det skulle kunne foregå etnisk rensing i Europa etter andre verdenskrig var det få som trodde var mulig, sier hun.

At det i tillegg skjedde under tung internasjonal tilstedeværelse og i en FN-sikret sone, gjør katastrofen enda mer ufattelig.

Ofre fortsatt savnet

11. juli 1995 gikk de bosnisk-serbiske krigsstyrkene inn i den FN-sikrede sonen i Srebrenica.

Side om side med FN-soldatene som skulle beskytte dem skilte den bosnisk-serbiske generalen Ratko Mladic nådeløst kvinner og barn fra menn. Mennene ble sendt i døden. Kvinnene til leire der de ble utsatt for brutale massevoldtekter. Både drapene og voldtektene var del av den samme systematiske utrenskningsstrategien.

I løpet av fire dager fra 13. til 17. juli ble over 8.000 unge gutter og menn drept, hovedsakelig bosniske muslimer, men også kroater.

Av de 8.372 personene som var savnet etter massakren i Srebrenica er så langt 7.100 av dem funnet og begravet, ifølge Det bosniske instituttet for savnede personer. Fortsatt er 1.200 savnet, og arbeidet med å lete etter likene og identifisere dem pågår ennå. Alle åstedene er fortsatt ikke funnet og letearbeidet er vanskelig. Noen måneder etter massakren kom de serbiske styrkene tilbake, og gravde massegravene opp igjen. For å skjule spor ble likene gravd fram, delt opp og gravd ned på nytt i mange ulike graver.

– Det var en makaber dekkoperasjon med mål om å fjerne de fysiske sporene etter hva som hadde skjedd, sier Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Hvert år på datoen 11. juli blir ofrene som er blitt funnet i løpet av det siste året gravlagt i grønne kister i en felles minneseremoni på gravlunden i Potocari i Srebrenica.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Voldtekt som våpen

Filosof Vetlesen har forsket på ondskap og hva som kan få mennesker til å gjøre de grusomste forbrytelser mot hverandre. De bosnisk-serbiske krigslederne utnyttet de etniske og religiøse forskjellene i befolkningen i Bosnia. De skapte fiendebilder og satte dem effektivt opp mot hverandre.

Allerede i krigens første år i 1992 kom de første dødsleirene. Mennene ble torturert og drept, mens kvinnene ble systematisk voldtatt. Voldtektene var et politisk våpen og målet var å gjøre kvinnene gravide. Logikken fra de serbiske styrkenes side var at kvinnene ville føde serbiske barn og slik bidra til å utrydde det bosniske, forteller Vetlesen.

– Det var den ultimate ydmykelsen – å føde fienden til verden. I tillegg kom skammen til de bosniske mennene som ikke greide å beskytte sine egne kvinner. Dette var og er fortsatt tabubelagt. De serbiske styrkene visste at disse kvinnene ikke ville snakke om det til noen. Det fikk de rett i, sier Vetlesen.

Nærheten mellom mange av overgriperne og ofrene er spesielt for den etniske rensingen i Bosnia. I mange tilfeller kjente gjerningsmennene og ofre hverandre, de var naboer og hadde levd side om side i fred før krigen. I en av bøkene Vetlesen har skrevet fra Bosnia beskriver han en hendelse der en av voldtektsmennene som opererte i leirene kjente og ble gjenkjent av en av kvinnene han skulle voldta. Kvinnen fikk håp og tenkte dette ville redde henne, men overgriperen svarer at hvem de var tidligere ikke lenger gjelder. Nå er de representanter for hver sin gruppe, og disse gruppene er i krig med hverandre.

– Han sier, «jeg ser at det er deg, Amira, men du må skjønne at dette ikke handler om oss som individer». Det var irrelevant at de hadde likt hverandre før. Krigslogikken gjorde at han skiftet perspektiv og distanserte seg for å kunne gjøre det han skulle gjøre. Gruppetenkningen bidro til å frita overgriperne for individuelt ansvar, sier Vetlesen.

Mannen voldtok kvinnen.

LES OGSÅ: Srebrenicas ansikter

– Godt dokumentert

Over to tiår etter massakren er 14 av drapsmennene blitt dømt i Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag.

De bosnisk-serbiske lederne Radovan Karadzic og generalen Ratko Mladic sitter fengslet siktet for folkemord, og venter på dommen. Men flere av de allerede avgjorte sakene slår fast at Srebrenica var et folkemord. At domstolen kunne slå fast dette har vært veldig viktig både for ofrene og de etterlatte, men også for vår forståelse av folkemord, sier Arne Johan Vetlesen.

– Rettssakene har bidratt til å dokumentere hvor godt planlagt denne aksjonen var. Det sies at Srebrenica er det best dokumenterte folkemordet i historien, både gjennom rettssakene, men også gjennom alt man visste allerede da det skjedde, sier Vetlesen.

Folkemord er den verste forbrytelsen som finnes, og den vanskeligste å bevise.

I saken mot den bosnisk-serbiske generalen Radislav Krstic som ble dømt for å bidra til at folkemordet kunne skje, slår dommerne i krigsdomstolen for Jugoslavia fast: «Uten detaljert planlegging ville det vært umulig å drepe så mange mennesker på en så systematisk måte mellom 13. og 17. juli.»

Et viktig bevisdokument er det såkalte Direktiv 7 fra 1995 fra den politiske lederen Karadzic og general Mladic. Der står det at de bosnisk-serbiske styrkene skal skape en utålelig situasjon for de bosniske muslimene i de sikre sonene, med mål om at de skal «fjernes permanent».

Domstolen har vært utrolig viktig for å få etablert et faktagrunnlag for en felles forståelse av hva som skjedde, sier fredsforsker Inger Skjelsbæk, som i tillegg til å forske på PRIO også er førsteamanuensis i psykologi ved UiO.

– Rettssakene har vært viktig for å unngå straffefrihet for arkitektene bak folkemordet og for å få kvinners krigserfaringer fram i lyset, sier hun.

Skjelsbæk har selv forsket på seksualisert vold i krigen i Bosnia.

Verdenssamfunnet sviktet

Da massakren i Srebrenica skjedde hadde krigen herjet i Bosnia siden 1992. Over 100.000 skulle bli drept før krigen tok slutt i desember 1995. Overgrepene og ofrene var på begge sider, men det store flertallet av de drepte var bosniske muslimer.

I juli 1995 var den internasjonale tilstedeværelsen i landet stor. FN-styrker ledet av Nederland, og de tre stormaktene USA, Frankrike og Storbritannia var alle dypt engasjert i å få en slutt på krigen. Allerede i 1993 ble Srebrenica erklært en sikker sone av FN. Da hadde krigføringen øst i landet der Srebrenica ligger ført til store flyktningtilstrømninger til byen. Folketallet økte kraftig og det ble mangel på livsnødvendige ting som drikkevann, mat og medisiner. Etter hvert ble byen beleiret av de bosnisk-serbiske styrkene.

Forskningsleder Anton Weiss-Wendt ved Holocaust-senteret mener svikten fra FNs side er den viktigste forklaringen på at massakren kunne skje.

– Dette kunne vært unngått. Nederlandske FN-soldater var utplassert for å beskytte sivilbefolkningen, men de fikk verken politisk eller logistisk støtte til å gjøre jobben sin, sier han.

I en fersk artikkel viser den britiske avisen The Guardian til nye dokumenter som nå har blitt frigitt. Dokumentene viser at vesten burde ha forstått hva slags planer general Mladic hadde i Srebrenica, ifølge avisen.

Vestlige ledere har vært unnfallende i møte med avsløringer som dette, mener Vetlesen.

– Det har vært patetisk å følge toppdiplomatene og de vestlige politikerne som var involvert. De ror seg unna hver gang det kommer fram nye detaljer. Det har gått 20 år og verden har fortsatt til gode å se at en eneste av dem tar selvkritikk eller ansvar på annen måte, sier han.

Inger Skjelsbæk viser til at folkemordet i Srebrenica skjedde bare ett år etter folkemordet i Rwanda.

– Det internasjonale samfunnet hadde allerede sviktet én gang og situasjonen i Bosnia kunne ha vært avverget. Måten folkemordet foregikk på gjorde de internasjonale aktørene FN, USA, Storbritannia, Frankrike og ikke minst Nederland medskyldige i det som skjedde. Dette må ikke forstås som en underkjennelse av de bosnisk-serbiske styrkenes skyld, men de som var satt til å beskytte befolkningen som hadde søkt tilflukt i enklaven og som var til stede feilet. Dette gjør folkemordet i Srebrenica annerledes enn andre lignende situasjoner, sier hun.

Minnemarkering i dag

Det er ventet 50.000 besøkende til 20-årsmarkeringen for folkemordet i Srebrenica i dag. Også Serbias statsminister Aleksandar Vucic kommer.

– Det er på tide å vise at vi er klare for forsoning, og at vi er klare til å bøye våre hoder for andre folkeslags ofre, sier Vucic.

Forholdet mellom Bosnia og Serbia har vært anstrengt siden krigen. I juni uttalte Vucic at han ønsket å forbedre forholdet til Sarajevo.

En fersk meningsmåling fra Serbia viser at mens 54 prosent av de spurte anerkjenner at grusomme forbrytelser fant sted i Srebrenica, så nekter 70 prosent for at det handlet om et folkemord, skriver The Economist.

Russland som er nær alliert av Serbia avviste denne uka et resolusjonsforslag fra FNs sikkerhetsråd der det blant annet sto at enhver avvisning av betegnelsen «folkemord» fordømmes, og at «å akseptere de tragiske hendelsene i Srebrenica som et folkemord, er en forutsetning for forsoning».

Professor Vetlesen mener de serbiske lederne driver dobbeltkommunikasjon.

– Noen politikere sier ting i retning av at vi serbere må ta ansvar, mens andre svarer med å avvise at det var et folkemord. De går et skritt fram og et skritt tilbake, sier han.