Verden

Den absurde nominasjonskampen

INTERNASJONALEN (utenrikskommentar): Borgerkrigen i Syria og terrorangrepene i Paris har ikke gått upåaktet hen i den republikanske nominasjonskampen i USA. Den har utviklet seg til en konkurranse om de mest absurde og xenofobiske standpunkter.

Hysteriet blant kandidatene ligner på reaksjonen i en hønseflokk som får se en rev på storskjerm i det fjerne. De vil stenge USAs grenser, lukke moskeer i landet, slippe bare kristne flyktninger inn, og, for å bruke Donald Trumps ord: «Bomb the Hell out of ISIS».

Ett dusin republikanske guvernører har erklært at de ikke vil tillate at syriske flyktninger slipper inn i deres delstater, et standpunkt som er i strid med amerikansk lov. Også Marco Rubio, som i hver eneste valgtale skryter for tilhørerne at han er sønn av cubanske flyktninger, vil nå stenge USAs grenser for flyktninger. Katolikken Jeb Bush krever, sammen med den ytterliggående senatoren Ted Cruz, at bare kristne skal få slippe inn i USA, noe også en av lederkandidatene, Ben Carson, er helt enig i. Carson har tidligere sagt at en muslim aldri kan bli president i USA. Dette skjer i et land der Grunnloven fastslår at staten må være sekulær og religiøst nøytral.

LES OGSÅ: Ben Carson: – Kvinner som tar abort er som slaveeiere

De rent faktiske omstendigheter spiller ingen rolle. Løgner om hva som holder på å skje spres for alle vinder av kandidater som selv ser seg som egnet til å lede verdens supermakt. Donald Trump hevdet i juli at kristne som flykter fra Syria ikke slipper inn i USA, mens muslimer har lett adgang. Han mener president Obama vil slippe inn 250.000.

Her er den ynkelige sannheten: Obama har de siste fire år sluppet inn 2.200 (jeg gjentar med ord: to tusen to hundre) syrere, og planlegger å ta imot 10.000 (ti tusen) i løpet av det neste året. I et land med 320 millioner innbyggere! Flyktninger fra Syria til USA blir gransket i 18 måneder før de slipper inn. Sju av 10 som kommer gjennom nåløyet er kvinner og små barn. Litt av en trussel mot det amerikanske samfunn!

LES OGSÅ: Hvordan kan egentlig amerikanerne være så dumme?

Dette er ikke nytt i amerikansk historie. De fremmedfiendtlige stemningene i mellomkrigstiden førte til at «SS St. Louis», et skip fullt av jødiske flyktninger, ble avvist i Florida i 1939. Historien forteller hvilke tragedier det førte til. Den hatefulle og hysteriske retorikken på republikansk side speiler et parti som ikke lenger forholder seg til den virkelige verden. Troen på at USA kan bombe eller true seg ut av ethvert problem, springer ut av en eksistensiell paranoia. Valget av Barack Obama som USAs 44. president varslet det hvite flertallet om at deres maktmonopol gjennom et kvart årtusen nærmer seg slutten, fordi etniske minoriteter om en generasjon vil utgjøre et flertall i befolkningen. Og tre av fire innenfor disse minoritetene stemmer ikke republikansk, slik flertallet av hvite gjør. De stemmer med demokratene, i den grad de stemmer.

Det har i amerikansk historie sjelden forekommet et så anti-intellektuelt panel av presidentkandidater som dem man finner hos republikanerne. Hvis en Eisenhower eller Nixon hadde stilt til valg med de standpunkter de hadde den gang, ville de bli betraktet som sosialister i eget parti. Selv Ronald Reagan fortoner seg som en søyle av moderasjon sammenlignet med de nåværende aspiranter til presidentembetet.

Den antatt mest moderate, Jeb Bush, makter knapt å formulere en sammenhengende setning, og har selv innrømmet «I am not a performer». Smak på denne setningen: «We need to create a society where we create a safety net for people.» Bortsett fra den språklige hjelpeløshet, hva betyr dette i munnen på en mann som med nebb og klør kjemper mot helsereformen?

LES OGSÅ: Derfor elsker de Donald Trump

Det blir ikke stort bedre når den pensjonerte hjernekirurgen Ben Carson (en fundamentalistisk kristen som avviser Darwins utviklingslære) dikter opp historier om at han som ung, før omvendelsen, prøvde å knivstikke vennen Bob, men bare traff beltespennen. Han skal også ha slått moren med stokker og hammer. Ingen som kjenner ham fra barnsbein har hørt om noe slikt, og det gjør Carson sint at man ikke tror på disse fortellingene. Et magasin har i en overskrift sammenfattet det komisk absurde i denne striden: «Ben Carson Defends Himself Against Allegations That He Never Attempted to Murder a Child». Carson har også en teori om pyramidene i Egypt: De ble bygd som kornsiloer. På internett dukket det straks opp andre varianter: Eiffeltårnet ble bygd for å lagre franskbrød.

Morsomhetene fordøyes likevel med en bismak. Her dreier det seg ikke om en person som i full offentlighet stiller sine merkverdigheter til skue. Her dreier seg om en kandidat som mener han er kvalifisert til å lede USA, supermakten USA. Han er også sammen med Trump den ledende kandidat i nominasjonskampen, og den av republikanske velgere best likte kandidat.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Donald Trumps uttalelser stiller ham i en klasse for seg, ikke bare fordi de overgår det meste i kvinnefiendtlighet (politisk selvfølgelig), hat og hets mot mexicanere og en total mangel på innsikt i internasjonale spørsmål, men ganske enkelt fordi han, i motsetning til Ben Carson, har en reell mulighet til å bli nominert som republikansk presidentkandidat. Underholdningsverdien i denne nominasjonskampen kan ikke bestrides. Men den totale mangel på en seriøs politisk diskurs, illustrert ikke minst ved reaksjonene på Syria og Paris-terroren, bør faktisk bekymre det internasjonale samfunn, ikke minst de land som gjennom hele den nyere historie har søkt sin kollektive sikkerhet i et forbund med USA.

Dette er ikke bare latterlig. Det er dypt alvorlig. Verden har ikke råd til en klovn i Det hvite hus. Selv blant de mest konservative kommentatorer i USA stiger bekymringen for det rabiate spill som foregår på republikansk side i nominasjonen. Den foretrukne kandidat blant establishment i partiet, Jeb Bush, ligger på meningsmålingenes sotteseng etter å ha kollidert i en TV-debatt med sin egen lærling, Marco Rubio. Men heller ikke Rubio har maktet å knappe inn på Trumps forsprang i noen særlig grad. Alt ligger åpent for en nominasjonsprosess som kan ende i en krise for det amerikanske demokratiet. Og for det internasjonale samfunn.

Mer fra Dagsavisen