Verden

Åpen innspurt

Mye er uvanlig når Storbritannia holder valg i morgen. Her forklarer vi hvorfor.

Hva er spesielt med det britiske valget i år?

Storbritannia har et system som favoriserer de store partiene. Man opererer med enkeltmannskretser der kun det største partiet i hver krets får en representant i Underhuset. Dette har stort sett sørget for rent flertall, d.v.s. mer enn halvparten av de 650 setene, til enten Labour eller De konservative. Nå har stadig flere velgere gått til andre enn de to store, og ingen av de to vil få rent flertall – det går mot et såkalt «hung parliament». Løpet er jevnt mellom de store, men de siste prognoser tyder på at De konservative kan få flest seter.

Les også: Kampen står om et knippe seter

Hva betyr et «hung parliament»?

En slik situasjon vil bety at det ikke er opplagt hvilket eller hvilke partier som vil danne regjering. I Storbritannia har det bare skjedd i 1974 og sist i 2010. I 2010 ble Det konservative partiet størst, men fikk ikke rent flertall. Sammen med Liberaldemokratene hadde det imidlertid flertall. Etter fem dager med forhandlinger gikk de to sammen om en koalisjon.

Vil vi se noe lignende i år?

I år er situasjonen enda mer usikker. Både Labour og De konservative ligger an til enda færre seter hver enn sist. Blant annet vil Labour trolig miste svært mange seter til Det skotske nasjonalistpartiet. Samtidig ligger Liberaldemokratene, som kan være en potensiell støttespiller for både Labour og De konservative, såpass dårlig an at selv en eventuell støtte fra Liberaldemokratene til ett av dem kan være for lite til å utgjøre flertall.

Hvilke muligheter har et parti for å danne regjering?

Det første er en formell koalisjon, som man har i dag mellom De konservative og Liberaldemokratene. Det andre er en mindre formell overenskomst, «confidence and supply», der et parti støtter regjeringen i budsjettet og under et eventuelt mistillitsforslag, men kan stemme mot regjeringen i andre saker, og dermed får innflytelse i politikken. Det tredje er en mindretallsregjering som styrer med støtte fra sak til sak.

Les også: Kjemper om arbeidsfolket

Vil partiet med flest seter danne regjering?

Ikke nødvendigvis, det er ingen regler som sier at det største partiet har retten til å danne regjering. Men det største partiet vil ha det naturlige utgangspunktet til å prøve å danne regjering, påpeker ekspert på britisk politikk Jan Erik Mustad overfor Dagsavisen.

– Det foregår bakgrunnssamteler allerede, trolig blant annet mellom De konservative og Liberaldemokratene, sier Mustad.

Hva sier partiene?

Både statsminister David Cameron og Labour-leder Ed Miliband sier de går for rent flertall, men det vil de ikke få. SNP har sagt det vil støtte Labour, men Miliband har insistert på at han utelukker avtaler med SNP, som vil bryte opp unionen. Mye tyder imidlertid på at Labour vil trenge SNP på et eller annet vis dersom Labour blir størst. Liberaldemokratene sier det kan gå i koalisjonssamtaler med det største partiet, men vil ikke gå i en regjering som holdes som «gissel» av SNP eller UK Independence party.

Hva ligger det an til?

Det er helt åpent. Jan Erik Mustad peker på at Det konservative partiet kan se ut til å få flest seter: – De kan ligge an til mellom 270 og 280 seter, og vil snakke med Liberaldemokratene først. Men de to til sammen kan være for små, da kan det nordirske Det demokratiske unionistpartiet (DUP) være aktuelt. Om Labour får flest seter, har Miliband en vanskeligere jobb selv om Labour har flere alliansemuligheter. På grunn av SNP er Miliband i en slags Catch 22, påpeker Mustad.

En mindretallsregjering kan være en mulighet for både toryene og Labour. Men det vil være vanskelig fordi det krever støtte fra sak til sak, noe som igjen krever at regjeringspartiet er av en viss størrelse.

– Blir det en mindretallsregjering, kan det gå mot nytt valg i 2016, tror Jan Erik Mustad.

Mer om det britiske valget:

Lover skottene mer makt

Kan bli joker i britisk valg

Historisk flukt fra Labour

Britisk thriller

Labours Miliband advarer mot SNP

Skrev bok om britiske statsministere: Lektor og gentleman

Mer fra Dagsavisen