– Afrika trenger våre bedrifter

– Afrika trenger våre bedrifter, men det de har fått er våre bistandsorganisasjoner, sier den ledende utviklingsøkonomen Paul Collier.

 

– Afrika har altfor mange i lavproduktive jobber. Det er bare én måte virkelig å bekjempe fattigdom i Afrika på, og det er å etablere produktive arbeidsplasser som kan sikre et levebrød for folk, sier Sir Paul Collier, professor i økonomi og politikk ved Universitetet i Oxford i Storbritannia.

Trenger firmaer

Den frittalende og anerkjente utviklingsøkonomen går ikke av veien for et spark til bistandspolitikken:

– Afrika trenger våre firmaer, men det de har fått er våre frivillige organisasjoner, sier han.

– Det som trengs er vilje til å investere i firmaer med størrelse og spesialering, ikke de små koselige entreprenørskapene som de humanitære organisasjonene elsker, sier Collier.

Han gjestet denne uka Oslo i anledning sommerkonferansen til Norfund, som eies av den norske stat og har som mål å redusere fattigdom i utviklingsland gjennom investeringer i privat næringsvirksomhet.

Paul Collier, professor ved Universitetet i Oxford. Foto: Åsne Gullikstad

Stadig flere

Svært mange afrikanske lands økonomier har vokst de siste årene. Men det gjør også befolkningen – i høy hastighet. Om lag 70 prosent av befolkningen er under 30 år.

Innen 2035 vil Afrikas befolkning ha vokst med 450 millioner mennesker i arbeidsfør alder, men uten endringer vil det kun være 100 millioner nye jobber, ifølge The Africa Competitiveness Report 2017.

Skal man klare å skaffe nok jobber, må selskaper være villige til å investere i Afrika, mener Collier.

Det er så langt Kina som har ledet an blant utenlandske investeringer i Afrika, men både Storbritannias statsminister Theresa May og Tysklands kansler Angela Merkel har lansert økte investeringer som et mål under sine nylige Afrika-turneer.

– Utenlandske selskaper kan få farten opp i jobbskaping i Afrika, sier Collier, og peker på at disse kan bli kopiert av lokale bedrifter som dermed igjen kan etablere flere arbeidsplasser.

– Men risikoen for pionerer er stor, derfor trengs mer offentlig hjelp til slike investeringer i startfasen. Da må man ha en radikal endring i tankegangen i utviklingspolitikken, mener Collier.

Paul Collier har i flere tiår hatt bred kontakt med regjeringer og politikere fra ulike politiske ståsted i flere land i Europa.

– Jeg har dype røtter med sosialdemokrater, men likeså på den konservative siden. Høyre-venstretankegangen er en anakronisme, vi kan bygge veldig bred enighet ved å ta noen av de sentrale ideene både fra venstresiden og høyresiden, mener Collier.

For høye krav

Collier mener noe av det som skremmer vestlige selskaper fra å starte opp i utviklingsland, er kravene om å holde høye internasjonale standarder.

– Faren er at investeringene går ned, for det er en besettelse blant en del organisasjoner om at man må holde miljømessige og sosiale standarder, sier Collier til Dagsavisen.

– Så slike standarder bør være underordnet, mener du?

– Standardene bør bli fastsatt av samfunnet de lever i. Våre egne standarder i Vesten utviklet seg etter hvert som inntektene økte. Mine foreldre sluttet på skolen da de var 12 og jobbet i dårlige jobber hele livet, noe som i sin tur skaffet muligheter for meg. Det er slik man kommer seg ut av fattigdom. Det skjer ikke ved å innføre en magisk tryllestav av standarder påført av fremmede land. Det gjøres ved stadig å skaffe mer produktive jobber enn de stakkarslige jobbene folk hadde hos oss før, og som de i fattige land fortsatt har, sier Collier.

– Ikke utdanning først

Paul Collier mener mange aktører innen bistandsindustrien er for opptatt av å lindre, og at dette ikke er hva som virkelig trekker land ut av fattigdom. Han skrev en kronikk om dette sammen med avtroppende Norfund-sjef Kjell Roland i Aftenposten nylig.

– Mange afrikanske regjeringer prøver desperat å endre Afrikas image og vise at det er gode investeringsmuligheter der. Imaget av fortvilelse, behov og håpløshet virker mot sin hensikt. Bistandsorganisasjonene må virkelig komme seg ut av denne tankegangen. Det de virkelig kunne hjelpe til med, er å omfavne selskaper som er redde for å dra til Afrika fordi de risikerer sitt rykte, og hjelpe dem inn. Gi dem et godt rykte, hjelp dem med lokale behov og lokal kunnskap. Det ville være virkelig verdifullt, sier Collier.

– Mange bistandsorganisasjoner bidrar til å skaffe grunnleggende behov som helsetjenester og utdanning. Er ikke dette et nødvendig grunnlag for at folk i det hele tatt skal være i stand til å ha de jobbene du snakker om?

– Overgangen til produktivitet i sin tid i Storbritannia ble faktisk ikke anført av utdanning, det ble anført av firmaer – firmaer som skapte jobber som økte produktiviteten, takket være omfang og spesialisering. Hvis utdanning var katalysatoren for omveltning i Afrika, ville det skjedd allerede. Rekkefølgen er omvendt. I Uganda økte utdanningen da landets økonomi begynte å vokse. Afrika er regionen som har hatt den raskeste veksten av grunnskoleutdanning, men folk blir utdannet til stusslige jobber. Selvsagt er det best å være utdannet, men hvis en afrikansk regjering ikke skaffer utdanning til sine egne barn finansiert av sine egne skatter, hva i all verden er det da de gjør? Det er landenes eget ansvar, og det skal ikke tas fra dem, sier Collier.

– Sier du at bistandsorganisasjoner skal trekke seg helt ut av grunnleggende arbeid med skole og helse?

– Jeg vil skille mellom helse og utdanning. Utdanning bør bistandsindustrien holde seg unna. Med helse er det annerledes. Det er mer komplekst, og det er et vedvarende behov for vestlige helse-NGOer. Men det er selvsagt et forsøk på å lindre en forferdelig situasjon heller enn å skaffe en løsning, og på lang sikt er det selvsagt ingen løsning for Afrika. Etter hvert som Afrika får vekst vil Afrika betale for sitt eget helsevesen, mener Paul Collier, som likevel ikke vil skjære alle bistandsorganisasjoner over én kam.

– De kirkelige organisasjonene er generelt fantastisk gode, de samarbeider med lokale afrikanske kirker, som er svært høyt ansett i lokalsamfunnet. Da har man ikke en gruppe mennesker som forteller en annen gruppe mennesker hva slags standarder de skal ha, det er et genuint partnerskap. Også organisasjonene som forsøker å gjøre vårt eget næringsliv mer transparent og bekjemper skatteparadis er gode.

– Besettelse

Oxford-professoren langer også ut mot satsingen på såkalt mikrofinans, som innebærer at fattige, ofte kvinner, får lån til å starte sin egne foretak, og slik sett er bedre rustet til å skaffe seg et selvstendig levebrød. Slike ordninger har ifølge Norad økt sterkt de siste årene, og har dratt mange mennesker ut av fattigdom.

Paul Collier mener likevel det ikke monner i den store sammenhengen.

– Det er en besettelse rundt små koselige entreprenørskap som mikrofinans. Ideen om at vi må holde folk på landsbygda der de skal holde på med mikrovirksomheter som å strikke sine egne kurver er nedverdigende. Utvikling handler om å gjøre folk langt mer produktive. Det betyr å samle folk i byer og firmaer, sier Collier.

Han mener man må gi opp motstanden mot at folk flytter inn til storbyene i utviklingsland.

– Stoppet nordmenn å flytte inn til byene? Nei, dere bor først og fremst i byer, det er det vanlige i den utviklede verden. Hvorfor? Fordi byer har produktive arbeidsplasser. Selv om det ikke er nok gode jobber i byene tar folk sjansen på å komme inn. Løsningen er ikke å hindre dem i å flytte inn, men å lage byer som virker. Programmet jeg er mest stolt over å ha vært med på i hele mitt liv, er et program som heter «Cities that work», der vi jobber med byer som Kampala og Kigali, der utfordringen er se hvordan man kan skaffe gode jobber i disse sterkt voksende byene, sier Collier.

Han bruker Kina som eksempel på utvikling.

– Kina har flyttet millioner av mennesker inn i produktive jobber, og det raskt. Utdanning var ikke katalysatoren i det hele tatt. Katalysatoren var at Kina lot kystregionen rundt Shanghai kopiere Hongkong. Endringen kom av at utenlandske bedrifter kom inn og investerte, noe som igjen førte til flere kinesiske selskaper, sier han, og mener den eneste løsningen er å legge en betydelig mengde offentlige penger inn i investeringer i privat virksomhet.

– Hvis ikke vi hjelper bedrifter med å gå inn i disse markedene først, vil det ikke være nok pionerer til å gjøre det, sier Paul Collier.

Det er en økende interessere fra norske selskaper for å investere i Afrika, sier direktør Eivind Fjeldstad i Norwegian-African Busniss Assocation (NABA), som er et nettverk for norske selskaper som jobber i afrikanske markeder.

– Vi har gått fra 15 medstiftere i 2012 til 140 norske selskaper som i dag er engasjert afrikanske markeder. Banksektoren er dessverre fraværende, men blant annet i energi- og teknologisektoren ser vi økende interesse, sier Fjeldstad, som lyttet til Collier under Norfund-konferansen.

– Det Collier sier er musikk i vårer ører. Det er fantastisk gøy at det er mer fokus på jobbskaping og å få norsk næringsliv interessert i Afrika, sier Fjeldstad.

 

– Det blir for enkelt

Men flere av Colliers utsagn blir for enkle og ensidige, mener kritikere.

– Det blir for enkelt å si at det kun er én ting som løfter land ut av fattigdom, sier generalsekretær Gry Larsen i Care Norge til Dagsavisen.

– Ingen er uenig i at det er riktig å skape flere arbeidsplasser. Derfor er vi positive til større satsing på næringslivet i norsk bistand. Men  vi har ulike roller, og sammen kan vi redusere fattigdommen, sier Larsen.

Care International er en av organisasjonene som jobber bredt med mikrofinans, noe Collier mener bistandsbransjen er «besatt av» og ikke monner: Collier mener storskalaselskaper med produktive jobber er det som må til.

– Jeg tror man trenger er en blanding, sier Larsen. 

Gry Larsen, generalsekretær i Care Norge. Foto: Care

– Vi tror på store selskaper med mange ansatte, men for hver kvinne som får være med i en spare- og lånegruppe og få egen inntekt, betyr det enormt. Vi har sørget for at seks millioner kvinner får mulighet til dette, og 50 prosent klarer å skape en inntekt for seg selv. Denne metoden fungerer. Mange av disse kvinnene ville ikke fått en annen jobb. De har ikke gått på skole, og de har ikke mulighet til å flytte inn til en by, sier Larsen.

Hun peker på at man dessuten skal nå de aller fattigste.

– Vi skal også nå de som bor i land der internasjonale selskaper og norsk næringsliv ikke ønsker å være til stede på grunn av krig og konflikt.

Åpne dører

Gry Larsen mener det er nødvendig å stille krav til gode standarder i arbeidslivet.

– Utvikling og rettigheter går hånd i hånd, å si noe annet provoserer meg. Å stille krav om dette er overhodet ikke i veien for utvikling, sier Larsen.

Hun sier det allerede foregår mye samarbeid mellom organisasjoner og næringsliv.

– Her slår Collier inn åpne dører. Vi samarbeider allerede med næringslivet, vi bruker deres erfaringer, og de bruker vår kompetanse på bakken. Men det er viktig at vi forstår at vi har ulike mandater.

– Enøyd

– Paul Collier er enøyd i sitt syn, mener internasjonal rådgiver Catharina Bu i Tankesmien Agenda.

Hun er enig med Collier i at produktive jobber er sentralt for fattigdomsbekjempelse.

– Men han glemmer at mange av disse landene trenger en utdannet og frisk befolkning, god infrastruktur, rettssystemer og en fungerende stat som regulerer. Det er ikke slik at investeringer automatisk fører til utvikling, sier Bu til Dagsavisen.

Hun er uenig i at krav om standarder hemmer investeringer og bør senkes.

– Jeg skjønner at det sies, men jeg tror ikke det er reelt. Det vil nødvendigvis være forskjeller i kravene til globale store selskaper og lokale små bedrifter. Det er en selvfølge at Telenor og Statoil skal ha dette på plass, vi kan ikke operere med to ulike standarder hjemme og ute. Bruker man offentlige penger på investeringer betyr det at man må sette standarder og krav til hvordan næringslivet oppfører seg der. Om man støtter en liten lokal bedrift kan man ikke ha like omfattende krav, men det handler i bunn og grunn om anstendige arbeidsvilkår, og det er feil at dette skal komme i annen rekke, sier Bu.

Skyter feil

Bu mener Paul Collier skyter feil når han kritiserer bistandsorganisasjoner for deres arbeid.

– Det er ikke NGOene sin skyld at det ikke går bedre. Ja, det finnes mange organisasjoner på bakken som ikke nødvendigvis forbedrer forholdene, men det er feil å dra alle over en kam. Å snakke ned sivilsamfunn er noe man burde holde seg for god til i en tid da sivilsamfunnet allerede er under sterkt press på verdensbasis, sier Bu.

Hun trekker fram områder som tvert imot burde få mer bistandspenger.

– Grasrotorganisasjoner som holder elitene innen næringsliv og stater til ansvar, såkalte endringsaktører, er grupper som bør få mer penger. Man bør også bruke mer penger på å bygge opp skattesystemer, slik at pengene som investeres faktisk kommer befolkningen til gode, sier Bu.

Les også: Hva kan Norge gjøre i et gjennomkorrupt og ustabilt land?