Barne- og ungdomsteater: Langt mer enn et tidsfordriv

FREDRIKSTAD (Dagsavisen): Beatrice Lystad Akselsen (20) er aktuell med musikalen Heathers satt opp av Plankebyen ungdomsteater i Fredrikstad, der hun har en av hovedrollene. Hun har stått på scenen fra hun var fire år, og er dermed mer eller mindre oppvokst i barne- og ungdomsteateret.

Hun er ikke alene: I enhver krik og krok av vårt langstrakte land finnes det lokale barne- og ungdomsteatergrupper. Og i de aller fleste av dem, er hovedvekten av medlemsmassen lojale langt opp i ungdomsårene. For skal vi tro skuespillerne selv, er teateret mer enn bare et tidsfordriv. Det er en livsstil. Det er en familie. Det er en arena for utvikling, sosial forståelse og mestring på tvers av alderstrinnene.

– Jeg tror det er veldig smart for alle barn å komme inn og gjøre teater. Det er lek satt i system, og det blir mer system jo eldre en blir. Etter hvert skjønner man mer, og at det ikke bare er lek. Jeg var et rolig og stille barn, og jeg tror teateret har vært med på å tillate meg å ta plass, og bli den jeg er nå. Men jeg tror også at det går motsatt vei, at barn som er urolige og tar mye plass, lærer seg å være stille, å akseptere at andre skal opp og ha fokus. Det hjelper når man vokser opp, men lenger ut i livet også. Det former hvem man er og hva man ønsker å bli når man er ung, sier Beatrice, som i dag studerer ved Bårdar-akademiet i Oslo.

Nikolai Brattberg Nikuravin (13) spilte nylig Korporal Krutt i forestillingen Spooki og jakten på det magiske gullgarnet med Fredrikstad barne- og ungdomsteater (Fbut), kjent fra blant annet Norske Talenter der Norge stemte dem opp på tredjeplass. Nikuravin har vært med i teateret i to år, og synes det er givende å være en del av ensemblet.

– Her er alle venner, på tvers av alder. På den måten skiller det seg fra idretten og skolen, og gir oss en større sosial arena, sier han.

For Nikolai er teateret et sted han kan møte venner og ha det morsomt, ved siden av at det er en fritidsaktivitet.

– Det at vi blir kjent med så mange, synes jeg er ekstra fint. Og så lærer vi mye om teater, og siden de fleste teater også er musikal, lærer vi sang og dans også. Her lærer vi å ha mot til å stå foran folk og fremføre, samtidig som at alle er kjempehyggelige. Det er rett og slett et fristed.

---

Fakta om amatørteater i Norge

• Frilynt Norge er stiftet i 1965, og er Norges største amatørteaterorganisasjon for både barn, ungdom og voksne
• Organisasjonen har cirka 18.500 medlemmer i 200 teatergrupper, revylag, ungdomslag og kulturforeninger over hele landet
• Over 200 000 publikummere besøker teater- og revyproduksjonene hos deres medlemmer hvert år
• Teatergruppene står for mer enn 350 produksjoner og 1700 forestillinger lokalt – og aktiviserer over 28.000 aktive amatørteaterfolk fra nord til sør

Kilde: Frilynt.no

---

Jeg føler at etter jeg har spilt en rolle og skal gå ut av rollen igjen, så får jeg mer ut av meg selv. Det er en forsterker.

—  Skuespiller Nikolai Brattberg Nikuravin

I tillegg til at teateret er en sosial læringsarena, opplever Nikolai at teateret fungerer som en døråpner inn til å bli kjent med nye sider ved seg selv.

– Når man spiller en rolle, er man ikke alltid seg selv. Men man har ofte mulighet til å bringe noe av seg selv inn i rollen om man ønsker, og tenker at rollen er en del av deg, eller du er en del av rollen. Jeg føler at etter jeg har spilt en rolle og skal gå ut av rollen igjen, så får jeg mer ut av meg selv. Det er en forsterker.

– Tror du teateret kan hjelpe noen å forstå andre?

– Ja, det er jo sånn at teater generelt hjelper deg med tankegang. Hvordan du tenker på ting, og du tenker mer på følelser og kjenner på hva det er å føle. Det tror jeg hjelper deg generelt i hverdagen, når du tenker på andre ting som ikke er innenfor teateret. Jeg tror at spesielt for gutter, men også mange andre, at man holder ting litt for seg selv. Jeg har vært med på mye før i livet, som basket og andre idretter, men teateret er det første stedet jeg føler jeg er mest åpen og mer sammen med de andre.

Det er drøyt to år siden Nikolai først satte sin fot innenfor teaterdøra på Fbut. Da var han ti år, og han hadde meldt seg på til audition alene.

– Teateret blir fort en livsstil. At det er en så stor aldersgruppe, gjør at man kan bruke de som er eldre til å strekke seg etter og se opp til. Da jeg først startet, begynte jeg ikke sammen med noen, og jeg kjente ingen. Men da jeg først kom inn døra og inn i rommet, gikk det null tid før noen av de eldre i teatergruppa kom bort til meg og vi ble venner.

Han tror at han var heldig som kom inn i gruppa på første forsøk.

– Egentlig ser Fbut etter skuespillere som har litt erfaring innen teater, sang eller dans. Jeg kunne ingen ting. Men dessverre er det sånn at det ikke er så mange gutter som spiller teater, og fordi de trengte flere gutter så var jeg heldig og kom inn. I starten var jeg mest opptatt av å spille roller, og ikke så interessert i sang og dans. Det er nok mange som ikke liker den delen, og kanskje vegrer seg for å starte på grunn av det. Jeg selv var spesielt flau for sang, men jeg skjønte etter hvert hvor åpent teateret er. Vi er som en stor familie. Om man synger feil, er det ingen som bryr seg, fordi alle har gjort det. Da får man støtten til å prøve, og jeg fant ut at det er mye morsomt innen sang og dans også. Jeg oppfordrer spesielt gutter til å prøve teater, for selv om man tror man ikke liker det, så oppdaget jeg selv at jeg liker mange flere ting ved teateret enn jeg selv trodde først.

[ Dennis Storhøi: – Vi bør veldig snart ta sikte på en skikkelig scene i Fredrikstad ]

Her er det ingen på innbytterbenk, alle er med og alle må bidra.

—  Kunstnerisk leder Ole-Herman Gudim Lundberg

At han som tiåring bestemte seg for å gå alene inn på audition til barneteateret uten å ha noen erfaring, forklarer han med at han alltid har nysgjerrig på å prøve nye ting.

– Jeg liker nye ting, og selv om jeg er i teateret nå, finner jeg alltid nye ting å lære meg. Men teateret vil alltid være på topp. Nå handler det om å prøve seg på noe større, gå på auditions til andre teatergrupper og oppsetninger. Det er viktig for dem som går på auditions å huske at hvis de ikke kommer med, er det ikke fordi de er dårlige. Men det er ofte fordi at teateret kanskje trenger noen andre, til andre roller.

– Hva er drømmerollen din da, og hvor er du om ti år tror du?

– Det er en stor drøm å få spille i filmer og gjøre større ting. Det er også et tips til dem som vurderer å gå denne veien, at man kan søke på veldig mange ting og ikke få noe. Jeg selv har søkt på sikkert femten oppdrag, og bare fått ett så langt. Det var som statist i en dokumentar om Hans Nielsen Hauge. Jeg tenker at alt man gjør, alle kurs man tar eller alle grupper man søker seg til, så bygger man erfaring og får et større nettverk. Det er litt sånn innen teater at alle kjenner alle, sier Nikolai, som nå er i full gang med å øve til rollen i sitt neste skuespill – Honk, den stygge andungen, som settes opp av Haug produksjoner på Elingård i juli.

Men selv om film hadde vært gøy, er det teater som ligger nærmest Nikolai sitt hjerte.

– Den aller største drømmen hadde vært å spille hovedrollen i musikalen Hamilton.

[ Ny sesong av TV-serien om de kriminelle «kidsa» fra Sarpsborg ]

Alle som har prøvd å gå inn i en forestilt, fiktiv rolle eller sitasjon kommer i kontakt med følelser som er reelle

—  Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Espen Marius Hoff

Drama som konfliktløsning

Også kunstnerisk leder for Fbut, Ole-Herman Gudim Lundberg, trekker fram det sosiale som et viktig aspekt ved teateret.

– Det er et fellesskap i teateret, hvor alle kommer overens tross et aldersspenn på 8 til 19 år. Her er det ingen på innbytterbenk, alle er med og alle må bidra. Vi snakker om at hvis vi skal tegne et bilde, må alle brikkene være med. Hvis en mangler, er ikke bildet komplett, sier Gudim Lundberg.

– Alle har sin funksjon, og er like viktige. Vi ser at selv om ikke alle går videre med teater, tar alle med seg teateret videre i livet. Det gir dem mestringsfølelse, selvutvikling og tilhørighet som gir dem trygghet senere i livet, både i skole og arbeid.

Ifølge Espen Marius Hoff, førsteamanuensis ved Institutt for velferd, ledelse og organisasjon på Høgskolen i Østfold, kan teater, eller drama, også være nyttig i arbeidet med konflikthåndtering. Gjennom Røde Kors Gatemegling var han en ressurs under opptøyene som involverte flere hundre ungdommer i Fredrikstad på 17. mai i 2021.

– Gjennom drama kan vi jobbe med kreativ konfliktløsing. Vi bruker lek og rollespill eller drama, for å simulere situasjoner. Alle som har prøvd å gå inn i en forestilt, fiktiv rolle eller situasjon kommer i kontakt med følelser som er reelle. Når man går all in kan det bli moro, og man kan komme tett på viktige erfaringer, sier Foss, som understreker at han ikke har jobbet med tradisjonelle teaterforestillinger, men i stedet har brukt drama som pedagogisk virkemiddel for konflikthåndtering i arbeid med ungdom fra tretten år og oppover, gjennom gatemeglingen.

– Etter at vi har spilt ut et scenario, kan vi sitte etterpå og utforske hva som skjedde, og relatere det til hverdags-utfordringer. På den måten blir gruppa en refleksjonspartner som kan hjelpe en å forstå sin egen rolle i verden.

Metoden fungerer like bra på ungdom med vanskelig bakgrunn, som har opplevd eller vært utøver av vold, som harde kriminelle og personer med læringsutfordringer.

– Drama som pedagogisk verktøy har vært brukt både i Norge og i utlandet, og har vært brukt i fredskorpset med et undervisningsopplegg for kultursensitivitet. Det handler om å utfordre seg selv, tenke over hvordan jeg reagerer når jeg er stressa. Man utvikler ferdigheter for kommunikasjon og kulturforståelse, sier Foss, som også har tatt dramaturgi med seg inn på Høgskolen.

– Vi har blant annet hatt et scenografiprosjekt der vi utforsket sosial forståelse med scenografiske virkemidler, for å få fram perspektiver på skolen som kunne fremme demokratisk medvirkning og psykisk helse.

Å arbeide med følelser gjennom drama, kan legge grunnlaget for forståelse, mener han.

– Hva kan foregå i en tilrettelagt dialog, om en person er berørt av konflikt? Det er noe annet enn terapi, men det kan gi mange svar. En øvelse vi bruker ofte i gatemeglingen, er én situasjon, tre muligheter. Det vil si at vi spiller ut en situasjon, omtrent slik som det skjedde. Deretter spiller vi den samme scenen, men i et worst case scenario. Og til sist spiller vi den i et best case scenario.

Når gruppa senere analyserer hvordan de har jobbet, og hva de har følt i de forskjellige settingene, lærer de mye om både seg selv og samhandling, og får et grunnlag for bedre kommunikasjon og forståelse for andres opplevelse av samme situasjon.

Alle vil det samme, og jobber mot et felles mål. Det handler ikke bare om individet og enkeltprestasjoner.

—  Skuespiller Beatrice Lystad Akselsen

– Teateret er et fristed

Beatrice har fått oppleve betydningen teater har, i forhold til inkludering.

– Jeg er jo opprinnelig fra Sarpsborg, men flyttet til Fredrikstad i tredje klasse. Det var naturlig for meg å bli i teatergruppa mi Diorama i Sarpsborg, som jeg var sterkt knyttet til. Og så fikk jeg jo spille Elle Woods i Legally Blond. Det var stas, for det er jo en drømmerolle. Selve skolebyttet gikk fint. Vi flyttet egentlig midt i skoleåret, men foreldrene våre kjørte søsteren min og meg så vi kunne begynne på Begby skole fra starten av skoleåret. Da kunne vi begynne når alle starter, da er ikke elevene så tett knyttet, for de har kanskje ikke hengt sammen i så lang tid. Men jeg har også stått i det at jeg er en sarping i Fredrikstad.

I en periode hadde hun én fot i fotballen og en i teateret. Hun investerte etter hvert så mye tid i begge deler, at hun måtte ta et valg.

– Det er noe helt eget ved teateret, men jeg vet ikke hva. Jeg digga fotballen, og liker det fortsatt. Da jeg måtte velge, var det noe spesielt ved teateret som jeg ikke helt kan sette fingeren på, men jeg trivdes så godt, og hadde det så gøy. Å få leke med de andre, spille andre personer og roller enn du selv er… Å være til nytte for partneren din og bare være til stede. Ikke tenke egoistisk om du sang feil et sted, men bare være i øyeblikket. Det ga meg en frihet, og teateret ble et fristed.

Hun trekker også fram det at man i teateret jobber på tvers av årskullene, i motsetning til idretten og skolesystemet.

– Jeg husker at aldersspennet på skolen skaper forskjell. Der var man sammen med sitt årstrinn. De som var over eller under oss, var separat fra oss. Når vi går inn i teateret og skal jobbe, tenker vi ikke på alder. Alle møtes på like fot. Alle vil det samme, og jobber mot et felles mål. Det handler ikke bare om individet og enkeltprestasjoner. Jeg husker jeg syntes det var kjempestas da jeg var liten, og ungdommene var med på vår forestilling. Vi så opp til dem. Mange av dem er mine venner nå, for aldersskillet blir mindre når man blir eldre. Jeg har vært heldig på den måten at det har vært lite dømmende miljø og lite hierarki i klassene mine da jeg gikk på skolen, men teaterrommet er et rom der man ikke dømmer. For mange er det godt å komme inn i det, hvis hverdagen er skummel og man går på en skole der man føler på mobbing, får kritikk for klærne sine eller annet. I en teatersetting er man åpen og ikke dømmende. Man leker, har det gøy, og tar ikke seg selv så seriøst.

– Er det også større rom for annerledeshet i teateret?

– Ja, det tror jeg. De som er annerledes er kanskje mer hyllet, fordi de er en ressurs. Teater er jo dødskjedelig hvis alle på scenen er like. Vi trenger ulike individer for å skape teater. Og vi trenger det i livet også, at noen som er annerledes blir tatt imot med åpne armer. Jeg ser at det er masse av det i miljøet, og det er mye typecasting. Hvis du ser slik eller sånn ut, passer du til ulike roller. Når man caster, vil man ha tak i individer som kan formidle historien slik at seerne eller publikum tror på det.

[ Festivalsommeren: – I år blir det så travelt at det blir ikke tid til å reise bort ]

Teaterrommet er et rom der man ikke dømmer. For mange er det godt å komme inn i det.

—  Skuespiller Beatrice Lystad Andersen

Samfunnsviktig rolle

Da Beatrice hørte at Plankebyen Ungdomsteater var oppe og i gang igjen, kastet hun seg rundt og dro fra Oslo til Fredrikstad for å være med på audition.

Ungdomsteaterets visjon er å gi ungdom med et ekstra brennende hjerte for scenekunst en mulighet for videreutvikling og kompetanseheving, og de produserer en musikal i året.

Tidligere har de blant annet satt opp Fame, Cabaret, West Side Story og Chicago. Årets produksjon er en musikalversjon av 1988-filmen Heathers, der blant andre Christian Slater, Winona Ryder og Shannen Doherty står på rollelisten. Det er et klassisk high school-drama, som handler om Westburg High, som styres av jentegjengen The Heathers, hvor alle jentene heter nettopp Heather til fornavn.

– I handlingen følger vi en jente som heter Veronica, som spilles av Hedvig Nygård. På skolen er hun litt utenfor, og handlingen drives av et typisk high school hierarki. Jeg spiller Heather Chandler, som er leder av den populære jentegjengen «The Heathers». Hun er intens og veldig slem, rett og slett. Hun er slu, og en som alle er redde for, fordi de vet at hun slår, sier Beatrice.

Selv om manuset er skrevet for mer enn tretti år siden, er temaet høyaktuelt, mener hun.

– Ja, det er lett å relatere seg til det, og det er absolutt dagsaktuelt. Jeg føler at det blir mer og mer av det, med sosiale medier og hele pakka. Jeg føler at fra jeg var mindre, selv om det ikke er veldig lenge siden, så er det blitt verre nå. Forestillingen tar også opp selvmord, selvmordsforsøk og mange såre temaer. Det er humor i den, men den er mørk, sier Beatrice, som selv har vært spart for de største konfliktene på skolen.

– Jeg personlig har ikke vært så mye borti sånt. Men jeg har hørt fra folk om slemme jenter som ruler skolen, og selvsagt sett filmer om det.

Hun tror at det at man setter seg inn i ulike roller, mange positive bivirkninger.

– Jeg tror man får større forståelse for andre mennesker, og større toleranse. At man dømmer mindre. Alle liker å tro at man ikke dømmer, men alle gjør det likevel. Alle har sine ting. Og det kan være man skal sette seg inn i og spiller noe helt annet, som man tror man ikke klarer. Og så gjør man research og sammen med regissøren får man fram et resultat som folk tror på. Da lærer du om deg selv, du finner ting inne i deg, du kan være slem, snill, jævlig. Alle de tingene. Da tolererer du andre og lærer hvorfor du er sånn, og du møter deg selv i døra med tanke på fordommer noen ganger, sier Beatrice.

Forholdet hennes til rollekarakteren Heather, har ikke bare vært enkel.

– En sånn rolle, altså vil jeg være den? Vil jeg være helt jævlig foran masse folk? Men det handler om å fortelle historien, og være så til stede at folk tror på rollen min. Samfunnet trenger denne forestillingen, selv om den mørbanker publikum, sier Beatrice, som absolutt ser for seg en karriere innen scenekunst.

– Planen videre nå, er å gå ferdig Bårdar, og deretter søke teaterhøgskolen, alternativt også i Danmark og Sverige. De er gode på musikal, teater og film.

Ole-Herman Gudim Lundberg er, i tillegg til kunstnerisk leder i Fbut, leder for organisasjonen Sceneteppe, som er en paraplyorganisasjon for byens barne- og ungdomsteater. Han mener at tiden i teateret har betydning og påvirkning som følger deltakerne videre i livet, uavhengig av karrierevalg.

– Jeg tror jo generelt at det du lærer i teateret er til nyte for den enkelte og at forståelsen for samhandling, fellesskap, samarbeid, disiplin, tilhørighet, mellommenneskelig forståelse, i tillegg til å stå foran en forsamling – er noe du uansett vil kunne ta med deg videre og ha nytte av her i livet. Ikke minst i muntlige fag i skolen og i arbeidslivet. Uavhengig om du velger å gå videre med scenekunst eller ikke sier Lundberg.

[ De beste seriene på NRK akkurat nå ]

[ Holder storstilt Kardemomme by-fest på sykehuset ]