Livsstil

Henki, hiv og homoloven

Et tiår etter avkriminalisering av homofili i Norge, registreres det første tilfellet av aids på Rikshospitalet. Det skal føre til frykt, skam og død i årene som følger. Men også mot og enorm nestekjærlighet.

Det er 21. april 1972. Paragraf 213, som siden 1902 hadde gjort seksuelle handlinger mellom menn straffbart, blir strøket fra straffeloven.

Det markerte et stort skifte for de homofiles plass i samfunnet; det ble mer rom for aksept. I 1981 kom dessuten en lov som sa at det var ulovlig å krenke noen på bakgrunn av deres «homofile legning, leveform eller orientering».

– Vi var ikke lenger kriminelle, og det var ikke en psykiatrisk lidelse, sier Jarl Wåge, pensjonert lærer, samfunnsdebattant og tidligere leder for Pluss (nå HivNorge).

Wåge kom ut som homofil i Stavanger i 1982, i en tid homokampen var på gli. Men samtidig som han kom ut i homomiljøet, kom en hittil ukjent fare inn. I 1983 ble det første tilfellet av aids registrert i Norge.

På den tiden var vi så hysterisk redde for hiv og aids at man trodde man fikk det av å drikke av samme glass eller være i samme rom.

—  Arve Juritzen

Alvoret sank ikke helt inn med en gang, forteller Wåge. Det var først da han hørte et radioprogram fra San Fransisco om hiv-situasjonen der, at han forstod. Wåges tidligere kjæreste var amerikaner, og hadde flyttet tilbake til USA. Like etter døde gamlekjæresten, og mange av symptomene han hadde var like de som det ble fortalt om.

– Da skjønte jeg at jeg og kunne være smitta. Det var et veldig sjokk, forteller Wåge.

Han visste at han burde teste seg, men utsatte og utsatte, livredd for hva resultatene ville vise.

– Jeg tenkte at dersom jeg var hivpositiv, så ville jeg ikke si det til noen. Det ville vært som å få et svimerke i panna.

Saken vunnet, slaget tapt

I oktober 1985, det samme året som frykten virkelig nådde Wåge, gikk en mann fra Moss ved navn Henki Hauge Karlsen til arbeidsgiveren sin på restaurant Papillon i Fredrikstad. Noen uker i forveien hadde han testet positivt for hiv, og han bestemte seg for å være åpen om sykdommen. Det førte til at han mistet jobben.

Istedenfor å gå under jorda, valgte Henki å gå til sak mot arbeidsgiveren sin. Med det ble han en av de første som stod frem som hiv-positiv, og medietrykket var stort.

– Han var fly forbanna, og følte på urettferdighet, sier Arve Juritzen.

Juritzen jobbet på den tiden som journalist, og møtte Henki for å gjøre et intervju med han. Henkis historie fortjente mer plass enn en avisartikkel, mente Juritzen. Han ønsket å skrive en bok om Henkis fortelling, og Henki sa ja. Det resulterte i boka «Henki: Å leve med aids-viruset», som ble utgitt i 1987.

– Det at Henki stod frem var jo en sensasjon. Alle andre som hadde snakka om det var anonyme, og når noen er anonyme gir det et litt sånn negativt slør. Er det skummelt? Er det kriminelt? Det må være farlig! På den tiden var vi så hysterisk redde for hiv og aids at man trodde man fikk det av å drikke av samme glass eller være i samme rom, forteller Juritzen.

Mer enn en personlig kamp ble det en prinsippkamp

—  Arve Juritzen

Men Henkis åpenhet ga sykdommen et ansikt, gjorde beretningene menneskelige.

To ganger anket Henki Hauge Karlsen, sammen med sin advokat Tor Erling Staff. I Høyesterett ble det klart at ikke bare var oppsigelsen ugyldig, men Henki fikk også jobben tilbake.

– Han kunne fortelle hvordan det var å bli stigmatisert og utestengt. Jeg skjønte at dette ville bli historisk, og at det måtte dokumenteres. Samtidig som det er viktig å fortelle historien i bredde, ordentlig, så man skjønner den menneskelige siden. Det er nok den boka jeg er mest stolt av, sier Juritzen.

I arbeidet med å skrive boka, ble Juritzen godt kjent med Henki. Han vil likevel understreke at det er mange som kjente Henki bedre enn han.

Henki Hauge Karlsen vant på en måte i de to første rettsinstansene. Det ble slått fast at sykdommen ikke var en gyldig oppsigelsesgrunn, men likevel fikk han ikke jobben tilbake. Avgjørelsen ble anket.

Slik Juritzen husker det, var det nok ikke helt Henki selv som ønsket å ta saken videre til høyesteretten. På dette tidspunktet var han allerede svært syk. Men saken hadde fått nasjonal betydning, og kampen var viktig for mange.

– Mer enn en personlig kamp ble det en prinsippkamp. Det kosta mer etter hvert enn det gjorde i starten. Han opplevde mye trakassering, minnes Juritzen.

Det var så mye tabu.. Det het jo homopesten, guds straffedom mot homofile

—  Jarl Wåge

Han forteller om den gangen det ble samlet inn penger til en ferietur til Henki, for at han skulle få et avbrekk. Noen nordmenn kjente han igjen, og gikk til hotelledelsen. Det førte til at Henki ble arrestert, og måtte på glattcelle.

– Det er vanskelig for oss i dag å skulle tenke seg hvordan det var, det var et voldsomt press og voldsom trakassering. Folk var livredde og ufine. Det interessante er at denne historien har stått seg. Jeg snakker stadig om den med journalister og på foredrag. Henki har blitt en historisk person, som lever videre i det han gjorde. Det ville han vært stolt av.

For Henki vant i høyesterett i 1988. Det satte presedens for hiv-rammedes arbeidsforhold i fremtiden. Men Henki rakk aldri å komme tilbake i jobb. Kort tid etter dommen døde han.

– Med høyesterettsdommen satt man punktum for juridisk diskriminering. Det at man har hiv eller aids betyr ikke at man ikke får jobbe. For Henki var det for sent, men for andre ble det klart at arbeidsgivere visste at de ikke kunne si opp noen for hiv eller aids. Det ble en beskyttelse som jo var viktig i mange år, sier Juritzen, og fortsetter:

– Jeg synes det er viktig at vi skryter av Henki. Han var en helt og foregangsperson, som fortjener en plass i historien.

Det var viktig for Arve Juritzen å fortelle historien om Henki. – Det er nok den boka jeg er mest stolt av, sier forfatteren.

«Guds straffedom» på hemmelig adresse

Henkis kamp gjorde stort inntrykk på mange. I 1988 ble Pluss opprettet, en selvhjelpsorganisasjon for og av hivpositive, med økonomisk støtte fra myndighetene. Etableringen var delvis inspirert av Henki.

Etter Jarl Wåges realitetsorientering i 1985, ble han opptatt av å drive informasjonsarbeid. Selv om han selv ikke var rammet av hiv, var han svært engasjert i saken, og i 1991 ble han leder i Pluss. Lavterskeltilbudet ordnet til lunsj hver dag, og middag tre ganger i uka. Hit kunne hiv-positive komme og treffe andre som var ramma, og få rådgivning.

– Det var viktig at hivpositive kunne ha en frihavn, der de kunne være seg selv. De fleste var ikke åpne om at de var smitta. Miljøavdelinga hos oss het Sulpen, og hadde hemmelig adresse. En måtte si et ord når man ringte på for å komme inn, og ordet ble endret ofte. Jeg tror det var navnet på måneden vi var i, husker Wåge.

– Hvorfor var adressen hemmelig?

– Hadde det stått «Pluss» på døra så hadde ikke folk turt å komme.

Dersom Wåge var på byen og traff på medlemmer av Pluss, skulle han ikke hilse på dem med mindre de hilste på han. Det var offentlig kjent av Wåge jobbet i Pluss, og mange hiv-smittede var redde for at hemmeligheten deres skulle bli avslørt. Flere av dem hadde ikke engang fortalt familien sin om sykdommen.

At Henki Hauge Karlsen da hadde valgt full åpenhet og stod i kampen, var stort, mener Wåge.

Henki stod midt i mediestormen, men han hadde mange støttespillere. Her er han sammen med Ritha Jørgensen, som var en god venninne. Det var hos henne han bodde mens han kjempet sitt livs kamp.

– Henki Hauge Karlsen bana jo vei, helt klart. Det han gjorde var veldig beundringsverdig.

Men det var i årene etter Henkis død at Wåge så skjebnene som utspilte seg i miljøet rundt Pluss. Og selv om Henkis seier i høyesterett ga de hiv-rammede et vern i arbeidslivet, løste det ikke opp i fordommene og frykten som var i samfunnet.

– Det var så mye tabu. Det het jo homopesten, guds straffedom mot homofile. Det var ikke måte på. Det var så mye som var skambelagt. Det handla om sex, ubeskytta sex, og blod og rus, det var så mange tabuer involvert i det.

De to årene Wåge satt som leder opplevde han at redselen for å bli oppdaget fortsatt var altoppslukende for mange av de rammede.

Da Jarl Wåges gammelkjæreste døde med aids-symptomer, forstod han at han også kunne være smittet. Wåge fikk ikke selv hiv, men ble svært engasjert i å hjelpe de rammede.

– Jeg husker en som gikk mye på Pluss. Han ble så syk at han havna på sykehus, og han ville ikke at familien skulle vite det. Han hadde tenkt å dø uten at noen fikk vite om det. Men en kamerat ringte mora, ho nådde frem, sier Wåge.

Det er veldig sårt å tenke på hvordan det var

—  Jarl Wåge

Han husker også en kvinne som ble smittet av mannen sin.

– Da han døde fortalte ho ikke familien hva han hadde dødd av, og sa det var hjerneblødning. Hvis de hadde fått vite, så ville de hata han, og det orka ho ikke. Som ho sa: det er for jævlig at man ikke engang kan dø av det man dør av.

Kan et hav av tid vaske skammen vekk?

I 2022 er det femti år siden paragraf 213, «homoloven» ble fjernet fra straffeloven. Det er og omtrent førti år siden hiv-smitten kom til Norge. Når vi sammenligner åttitallet med nåtiden, er det mye som har forandret seg.

På spørsmål om hvordan vi snakker om hiv og aids i dag, svarer Wåge følgende:

– Snakker vi om det? Vi gjør vel kanskje ikke det fordi i de rike landene så dør ikke folk av aids lenger, de dør med. I en del fattige land der de ikke har råd til medisin, er det fortsatt mange som dør. Men i den vestlige verden, sier han, og stopper opp litt.

– Dersom hivpositive går på dagens medisiner er de ikke smittsomme. Men hivpositive var på en måte åtti- og nittitallets spedalske.

Nå er det å ha sex med en hiv-positiv på behandling noe av det tryggeste

—  Arve Juritzen

Han er glad for at historiene om da hiv kom til Norge fortsatt fortelles.

– Det er veldig sårt å tenke på hvordan det var. En skal være klar over at en hivdiagnose på den tiden var nesten som å få en dødsdom. De to åra jeg jobba i Pluss, og året etter, så kjenner jeg mellom 60 og 70 som døde. Det var jo ikke veldig mange smitta i Norge, men for dem var det veldig dramatisk. Og de ble veldig syke.

Han er opptatt av at kampen for homofiles rettigheter ikke stilner. At en ikke må slappe av å tenke at alt nå er greit.

– Jeg er veldig opptatt av det. Noen folk sier at Pride ikke er nødvendig lenger, «det er bare porno», sier de. Pride er liksom porno fordi det er noen som kler av seg på overkroppen, men ingen sier at karnevalet i Rio er porno. Det er jo ikke det, det er livsglede, sier han, og fortsetter:

– I Norge i dag er det ikke vanskelig å være homofil. Det burde i hvert fall ikke være det. Men det er veldig mange som fortsatt er i skapet. Det er farlig å lulle seg inn i at nå er alt greit. På overflaten er det kanskje det, men så er det så lite som skal til før de farlige fordommene dukker opp igjen. Den kampen må kjempes hele tiden.

Henki rakk aldri å komme tilbake i jobb. 28. desember 1988 døde han, men kampen han kjempet fikk stor betydning for andre hiv-rammede. Her tar høyesterettsadvokat Tor Erling Staff farvel med sin tidligere klient under den borgerlige bisettelsen.

Også Arve Juritzen får spørsmålet om hvilken plass hiv og aids har i dagligtalen i dag.

– Nei, unge mennesker snakker vel om at man har tatt en pille, som for så mye annet. Hiv og aids er ikke noe tema lenger. Nå er det å ha sex med en hiv-positiv på behandling noe av det tryggeste. Det er andre kjønnssykdommer som er farligere enn hiv og aids. Her har vitenskapen gjort en fantastisk jobb, sier han.

Og samfunnets syn på homofile har blitt mildere og mindre farlig. En skal i ganske trange, små daler før en ikke kan være seg selv, mener Juritzen, som selv stod åpent frem som homofil på slutten av nittitallet.

– Vi har fått en aksept. Jeg sitter selv i Oslo bispedømmeråd, vi kan gifte oss i kirken, kirken har bedt om unnskyldning. Jeg føler at det alltid er tøft å være annerledes, uansett hva det måtte være, men vi lever i et usedvanlig godt land.

Han forteller at han opplever at det blant ungdommen ikke er noe som prates om en gang. Hva slags legning man har, om man er gutt som vil bli jente eller jente som vil bli gutt. Men som Wåge mener han at ingen seier må tas for gitt. Det må jobbes med.

– Da kan man kikke til Henki og se hvordan han gjorde det, og la oss inspirere. Å bli forbanna kan være en usedvanlig positiv drivkraft.

Mer fra Dagsavisen