– Hvis du ikke er invitert inn i samtalen om min kropp – ikke ta den

---

Nyhetsintervjuet:

• 20. april kommer Else Kåss Furuseth med et nytt program på NRK om vanskelige følelser knyttet til kropp og mat. Før helgen var slankepiller tema for debatten hos Fredrik Solvang.
• Carina Carlsen er likestillingsrådgiver, universitetslektor, burlesque-artist, fettaktivist og kroppsaktivist. Hun har deltatt aktivt i debatten i flere år, og nylig fortalte hun om diskriminering i møte med fastlegen og helsevesenet.

---

Du har fortalt i et intervju med NRK at du ofte har måttet spørre legen hva de ville sagt om en slank person hadde fortalt om samme plagen som du har. Hvorfor tror du det er blitt sånn?

– For det første så vil jeg si at jeg har en veldig ålreit lege nå som jeg klamrer meg fast til. Jeg tror det handler om kunnskapsmangel. Jeg er sjøl utdanna helsepersonell, og vi lærte absolutt ingenting om den tematikken. Å trene og spise mindre er ikke alltid fasit på en slank kropp. I tillegg er helsepersonell også mennesker som påvirkes av hva media skriver om kropp og slanking. Det skrives det ufattelig mye om. Kroppsstigmatisering blir litt som seksuell helse – det blir ildsjelstematikk.

Er du bekymret for at overvektige eller tjukke ikke får den rette helsehjelpen fordi legen bare er opptatt av overvekt?

– Ikke alle leger tenker sånn, men jeg har fått mange vonde historier tilsendt. Det finnes en del studier som har undersøkt holdninger og oppfatninger blant helsepersonell når det gjelder tykke kropper. Disse studiene har vist at helsepersonell kan ha negative holdninger til tykke pasienter, og at dette kan påvirke deres behandling og rådgivning. Det er vår hverdag. Det som i tillegg bekymrer meg er manglende vilje til holdningsendring.

[ Mamma heter Gunn, pappa heter Tom og Arne heter Harald ]

Hva slags historier får du tilsendt?

– Jeg får forferdelige historier som er så drøye at en tidvis lurer på om de er sanne. Men de er jo det. Brudd som ikke behandles, uoppdaget kreft, avfeiing av helseplager. Jeg kan ikke fatte og begripe at dette ikke er pensum.

Hvis en lege er bekymret for at vekta til pasienten kan føre til helseutfordringer, hvordan bør de ta det opp?

– Jeg er tjukk, og jeg tåler å høre at jeg er det, og at det kan være utløsende faktor. Det jeg ikke tåler er at det brukes som unnskyldning for alt mulig, og at jeg ikke får helsehjelp fordi helsevesenet ikke klarer å se forbi egen bias (forutinntatthet).

Du er opptatt av at det også er farer knyttet til vektstigmatisering. Kan du si litt mer om det?

– Jeg tror stigmatisering kan øke dødeligheten med 60 prosent. Det handler om å være redd for å ikke få hjelp. Redd for å ikke få plass i stolen på legekontoret. Redd for å få kommentarer om kroppen. Vi trenger et helsevesen som er kroppsinkluderende, og ser meg for det jeg faktisk kommer dit for, og ikke bare automatisk skylder på vekta. Det finnes også tynne folk med alle mulige skavanker. De får helsehjelp for det. Vekt kan ikke alltid være den eneste løsningen, det blir for dumt. Vi ser jo hele tiden eksempler på folk som går ned i vekt, har samme problem og endelig får behandling – på overtid.

[ Norsk forsker: – Putin har nok delvis rett ]

Når vi snakker om kropper – overvektig, slank, tjukk, undervektig og tynn. En ting er hva man selv foretrekker, men hvordan bør man omtale kropper ellers i debatten?

– Når vi bruker ord som overvekt og fedme, så referer vi til BMI-skalaen. Den er uhorvelig problematisk, noe helsepersonell også jevnt over er enig i. Den er 200 år gammel og basert på hvite funksjonsrike menn, og tar ikke innover seg noen andre kropper. Det er ren latskap. Vi kan snakke om normkropp, og normbrytende kropp, fordi det rommer ikke den samme stigmaet. Jeg vil si at de aller fleste ord som beskriver den slanke kroppen er positivt ladet. For tjukke kropper er det motsatt. Å! Jeg hater når helsepersonell bruker ordet «fet». Eller person med fedme. Jeg er tjukk, og det er greit! Sier du overvektig så har du allerede kategorisert kroppen min som syk. Ofte sier folk overvektig og tynn. Tynn er ikke det motsatte av overvektig. Jeg synes man kan si tjukk og tynn, som er beskrivende ord. Feit klarer jeg ikke helt ta eierskap til enda.

Ja, jeg er ikke sikker på om jeg ville kalt noen tjukk uten å vite om de synes det er greit.

– Det er kjempevanskelig. Jeg merker at mange grøsser litt når jeg sier tjukk. Det handler om alt det stigmaet. Tidligere svarte folk med en gang «du er ikke tjukk, du er fin!». Jeg sa ikke at jeg var stygg? Jeg sa at jeg er tjukk. Hvis du benekter det så juger du, tenker jeg. Men for mange så er det ordet det styggeste du kan kalle dem. For andre er det den enkleste veien til å såre noen. Vi må vite hva disse ordene betyr for folk, og finne ut hvordan vi kan gjøre det bedre.

[ Sissel Gran: – Noen ganger tror jeg vi glemmer å se på mor som et menneske (+)  ]

Hva tror du det kan være?

– Vi må ha mer kunnskap om kopp og stigma rett og slett. Forskningen ligger der, men vi må være åpne for ta den imot. Vi må slutte å kommentere egen og andres kropp, og hva og hvor mye vi spiser. Det finnes jo studier på at barn ned i treårs alderen har kunnskap om hva som er en «akseptert» kropp. Fra de er ni år er det en integrert del av hverdagen. Det er ikke rart folk blir syke.

Det kan jeg bekrefte. Mamma har fortalt at jeg og søsteren min ikke ville gå med parkdress i barnehagen fordi den fikk oss til å se «tikk» ut.

– Ja, det er helt forferdelig.

Hva er din definisjon av kroppspositivisme?

– Kroppspositivisme er den indre kampen. Det å bli venn med seg sjøl og få det bra med seg sjøl. Det er kjempeviktig, men jeg kan være så kroppspositivist jeg bare vil, men det gir meg ikke bedre helsehjelp. Derfor sier jeg at jeg først og fremst er tykkaktivist. Kroppspositivismen har tatt over tykkaktivismen. Sistnevnte har eksistert siden 60-tallet, men vi kjemper for de samme tingene i dag. Men kroppspositivismen og tykkaktivismen kan nok ikke leve uten hverandre. Kroppspositivisme inkluderer alle som har behov for et godt forhold til kroppen sin, og det er kjempebra. Men vi kan si at funksjonshemmede har sine egne rettighetskamper, og det har også tjukke mennesker.

– Det handler om veldig mye mer enn å tørre å gå i bikini på stranda, eller legge ut et bilde av seg selv. Det handler om at tjukke folk tjener dårligere, ikke får plass, ikke får helsehjelp, også videre. Det handler om kampen mot diskriminering.

Else Kåss Furuseth kommer med nytt program om det hun selv ser på som et vanskelig forhold til mat og vekt. Hun skriver selv på Instagram at hun «har nekta å skamme meg for at jeg er tjukk», men at det dessverre aldri har funka helt privat. Hva er dine tanker om utgangspunktet for programmet?

– Jeg har ikke sett programmet, men jeg er med i det. Da jeg først ble kontakta av research-teamet så ble jeg ganske sint. Jeg mener at det er uetisk å lage et sånt program under de forutsetningene. Vi har nok kunnskap om slanking til å vite at vi heller bør snakke om helse. Vi bør snakke om hvorfor folk skammer seg, og hva man tror skal løse seg hvis man blir slankere. Men, jeg elsker Else og hun er en kul dame jeg heier veldig på. Og jeg har som sagt ikke sett programmet.

[ Jeg har hatt seks au pairer mens mine foreldre har vært i tjeneste i utlandet. Jeg husker ingen av dem ]

Furuseth skriver også at debatten ofte blir delt mellom dem som sier ting som «grønnkål er bedre enn du tror» og de som sier at du skal «elske deg selv akkurat som du er». Selv mener hun at begge deler er lettere sagt enn gjort, og lurer på hvorfor det skal være en motsetning. Hvor plasserer du deg i eller mellom disse leirene?

– Jeg prøver å være et sted midt imellom – men heller mest mot sjølelsk. Samtidig så mener jeg at det å elske seg selv er et urealistisk krav når alle forteller deg at du er feil. Som en eks-slanker så vet jeg hvor skadelig det er. Jeg har hatt spiseforstyrrelser i 20 år, og jeg vil ikke tilbake dit. All fokus på slanking trigger usunne tankemønster.

Hvordan vil du karakterisere norsk debatt om kropp og slanking i dag?

– Polarisert og besatt av slanking. Alle avisene skriver om slanking. Jeg mener at det snakkes mest om estetikk. Hvis vi faktisk hadde brydd oss om helse, så hadde vi fokusert på bevegelses- og matglede. Vi hadde i alle fall ikke påført folk skam og gjort ting verre for folk rent psykisk. I folkehelsemeldingen som kom for en liten stund siden, skriver de at overvektige blir utsatt for et uheldig stigma, og at det må tas hensyn til i det forebyggende arbeidet. Jeg har ikke behov for at det tas hensyn til i det forebyggende arbeidet – jeg har behov for det når jeg er tjukk. Også dette begrepet «uheldig» stigma. Hva er da heldig stigma?

Hva tror du de mener med det?

– Jeg opplever det som at de mener at løsningen fortsatt er å slanke folk. Du kan ikke si at du skal arbeide mot stigma, samtidig som du aktivt forsøker å utrydde tjukke mennesker. Det er som å si at du vil bli kvitt rasisme hvis det bare bor hvite mennesker i Norge. Det holder ikke å prakke på meg slankeoperasjoner, piller og sprøyter samtidig som du sier at du forstår at det er vanskelig. Vi må starte med å anerkjenne tykkfobien i samfunnet. Jeg kan også tenke tykkfobisk, vi er jo vokst opp i dette samfunnet. Men jeg tar tak i det. Det er som at vi bruker helse som et verdighetsbarometer. Tjukkhet ses på som et moralsk og individuelt ansvar, men du skylder ingen å ha god helse. Og så er det et unyansert syn på helse igjen. Du kan ha verdens mest velfungerende kropp, og være dypt deprimert.

[ Marit Røste har prøvd å slanke seg siden hun var ti år. Nå vil hun tvinge i gang samtalen om spiseforstyrrelsen få snakker om (+)  ]

Hva er det verste du har opplevd i debatten om kroppspositivisme?

– Jeg har opplevd drapstrusler, oppfordring om å skaffe meg spiseforstyrrelse så jeg blir «tynn og sunn», folk som er oppriktig sinte, også videre. Jeg har fått mye rart oppigjennom. Dette er et tema som provoserer. Jeg synes kanskje de verste er de som aktivt går inn for å såre meg. Det sier dog mer om dem enn om meg synes jeg.

Får du disse meldingene fordi du deltar i debatten og har mange følgere på sosiale medier?

– Jeg tror faktisk at jeg er litt skjerma fordi jeg har så mange følgere. Sosiale medier er et ekkokammer, og jeg har mange som heier på meg. Det er når jeg er i media eller at en post har blåst opp at jeg får disse meldingene. Jeg tror det kan være verre for folk som ikke har så mange følgere. Tenk på de som endelig drister seg til å legge ut et bilde eller skrive et debattinnlegg, og så får du disse meldingene. Det er så stygt, og det gjør så vondt.

Hva koster det deg å engasjere deg i debatten?

– Det koster mye energi. Jeg blir sliten. Jeg er drittlei av å måtte gjenta meg selv hele tiden. Jeg blir beskyldt for å glorifisere det å være tjukk. Ha-ha! Hadde jeg hatt så mye makt, så hadde jeg fått utrettet mye mer. Jeg har opplevd at folk har brukt bilder av meg for å henge meg ut. Det er flere som har brukt bilder av meg for å vise hvor gærent det går hvis du ikke tar vare på deg selv. Da tenker jeg på de som har våget seg ut, og ikke har nettverket jeg har. Jeg tror det koster mye mer for dem.

[ Hennie (19) ble bedt om å ta taxi til legevakten. To timer senere var hun død ]

Artisten Ariana Grande la nylig ut en video på sosiale medier der hun ba folk om å slutte å kommentere og sammenligne kroppen hennes med hvordan hun så ut før. Hun sa også at den kroppen hun hadde før som mange sammenligner henne med i dag, faktisk var en mer usunn kropp, fordi hun på det tidspunktet gikk på antidepressiver samtidig som hun drakk alkohol, og spiste lite mat. Jeg tolker det som at hun sier at hun var mer «normalvektig» på BMI-skalaen, men hun levde samtidig usunt. Nå synes hun at hun lever sunnere, men kroppen hennes er kanskje mer undervektig. Er det en måte å si at sunnhet – eller god helse, er mer enn BMI?

– Jeg tenker jeg at man ikke skal bedømme noens helse på bakgrunn av utseende. Man kan synes hva man vil, men skal holde det for seg selv. Jeg har en regel for meg selv. Hvis du ikke er invitert inn i samtalen om min kropp – så skal du ikke ta den. Jeg har faktisk lov til å sette grenser. Det gjør Ariana Grande i sin video. Jeg har en lignende historie som hun forteller. Da jeg var 19–20 år var jeg på mitt tynneste. Jeg fikk masse komplimenter, men jeg var veldig syk. Sammenlignet med den kroppen jeg hadde da, så er jeg kjempetjukk nå, men jeg vil si at jeg er mye friskere i dag enn da jeg var 20. Jeg skjønner hva hun sier. Jeg tenker det vi trenger ikke er kommentarer om kropp, og hvordan vi ser ut. Vi trenger heller å høre at vi er bra og hyggelige å være rundt. Vi må ha gode støttespillere og trygge personer rundt oss, og kanskje en dag vil jeg invitere deg inn i samtalen om min kropp, dersom jeg har behov for noen å snakke med.

[ Hvorfor vil ikke flere bli barnehagelærere? Her er en forklaring ]

[ Behandlingstilbud for spiseforstyrrelser i fare: – Blir helt rasert ]