Anett (45) har hatt livmorhalskreft tre ganger: – Jeg hadde ingen symptomer

– Første gang var jeg 31 år. Jeg fant det ut fordi jeg fulgte programmet, forteller Anett Thorsen.

Hun er egentlig fra Askøy utenfor Bergen, men bor og jobber i Fredrikstad. Den gangen for fjorten år siden dro hun for å ta celleprøver av livmorhalsen, slik hun pleide å gjøre om lag hvert andre år. Men denne gangen ville fastlegen hennes henvise henne videre.

– Han fikk ikke tatt prøvene, for jeg hadde lett blødende livmorhals. Han sa at han ville henvise meg videre, og da tenkte jeg bare at «å ja, da får vi jo tatt skikkelige prøver».

Og mer tenkte hun ikke over det. Det var ikke i tankene hennes at det skulle være noe galt. Det kom derfor som et sjokk da telefonen plutselig lyste opp, med et anrop som displayet viste at kom fra kreftavdelingen.

Allerede dagen etter fikk hun komme inn til Kreftforeningens gynekologsenter. Og da kom alvoret over henne. Prøvene viste at Anett hadde kraftige celleforandringer som måtte opereres bort.

[ Kreftforeningen: 200 000 kvinner har ikke tatt livmorhalsprøve på ti år ]

HPV-virus oftest årsaken

Den vanligste årsaken til at kvinner får livmorhalskreft, er at de blir smittet av et virus kalt humant papillomavirus (HPV).

Det forteller Ingvild Hallberg, som er gynekolog ved Embla Helse, og overlege ved Kvinneklinikken på Sykehuset Østfold. Da forskerne fant sammenhengen mellom viruset og kreftutviklingen, var det en liten revolusjon.

– Viruset går inn i arvestoffet i cellene og endrer det, noe som gir celleforandringer som vi kaller forstadier, som videre kan utvikle seg til kreft.

Fordi det er stor celleturnover i livmorhalsen, altså fornyelse av celler, er den mer sårbar for sånne typer virus, forteller Hallberg.

På grunn av denne oppdagelsen, kan man i større grad tilrettelegge kontroller og behandling ut ifra hvorvidt man har HPV eller ikke. Jevnlige sjekker betyr at det er større sjanse for tidlig oppdagelse av celleforandringene, som igjen betyr at man har større sjanse for at behandlingen blir vellykket.

– Når jeg får tilbake et svar om HPV eller celleforandringer, tar vi flere prøver. Patologene får en liten bit av livmorhalsen, og ser på hvordan cellene vokser i forhold til hverandre. De klassifiserer om celleforandringene er alvorlig og må fjernes, eller om de er uskyldige og kan kontrolleres.

Jeg satte meg ned med dem og sa at mamma har kreft. Det var ikke noe vits å bruke ord de ikke skjønte.

—  Anett Thorsen om da hun måtte fortelle barna om sykdommen

Er det alvorlig, blir det operasjon. Og er det på et tidlig nok stadium, er det egentlig en ganske grei prosedyre, sier Hallberg.

– Pasienten kommer til dagkirurgi på en poliklinikk, det settes lokalbedøvelse, og så finner man ut hvor vi mener forandringene er. En elektronisk kniv, nesten som en ståltråd, sneier øverste delen av livmorhalsen med forandringene. Dette kalles konisering. De fleste klarer seg med den behandlingen.

---

Fakta om HPV og livmorhalskreft

• Humant papillomavirus er den desidert mest vanlige årsaken til livmorhalskreft. Viruset smitter gjennom seksuell kontakt.
• Symptomer på livmorhalskreft er varierende, og ikke alltid til stede. Vanlige symptomer kan være blødning fra skjeden etter samleie, blodig utflod, uregelmessige blødninger og smerter i underlivet.
• Kvinner mellom 25-69 år får hvert andre eller tredje år påminnelse fra Kreftregisterets Livmorhalsprogram om å sjekke seg. Jevnlig sjekk bidrar til tidligere oppdagelse, og større behandlingsrom.
• Hvert år behandles 4000 kvinner for celleforandringer som anses som forstadier til kreft. Disse kan behandles på grunn av tidlig oppdagelse.
• HPV-vaksinen er tatt inn i barnevaksinasjonsprogrammet, og både gutter og jenter får vaksinen i 7. klasse.

Kilde: Kreftforeningen

---

[ Kunsten å styre sitt eget organ ]

– Mamma har kreft

Også Anett Thorsen fikk beskjed om at alt var fint etter den første koniseringen. Under operasjonen hadde de ifølge Anett fjernet en halv kilo med vev.

– Så sa de at alt var bra. Sjansene for å få det igjen var like store som at noen skulle få det for første gang. Så da tenkte jeg ikke mer på det, sier Anett.

Hun fortsatte å følge testprogrammet, men nå sjekket hun seg hvert år istedenfor annethvert. Under en rutinesjekk to år senere, får hun beskjed om at «det er noe der». Hun måtte inn til videre sjekk. Denne gangen var hun ikke like bekymringsfri.

– Jeg tok med meg mamma, for jeg kjente at dette var skummelt. Jeg ønsket jo å få flere barn.

Legene finner et kreftsår på størrelse med en femkroning på livmortappen. Nå var det utvilsomt mer alvorlig.

– Jeg fikk råd fra sykepleierne om hvordan jeg kunne fortelle det til barna. Jeg satte meg ned med dem og sa at mamma har kreft. Det var ikke noe vits å bruke ord de ikke skjønte, minnes Anett.

Døtrene var 9 og 14 år gamle på det tidspunktet. Det ble viktig for Anett at de ikke skulle være usikre. For planen var jo klar. Det ble foretatt en ny konisering, men denne gangen fjernet de mye mer. Nesten hele livmorhalsen og slimhinnene rundt.

Også da var legene veldig positive i etterkant, forteller hun. Hun var frisk.

[ Monicas lillebror setter spor etter seg 15 år etter at han døde (+) ]

Hadde ingen symptomer

Bare åtte måneder senere begynte Anett å kjenne på store smerter, og i tillegg fikk hun uregelmessige blødninger. Kort tid etter var det inn på sykehuset. Nå var det jo egentlig ikke mer å fjerne, med mindre de tok hele livmoren.

Anett som egentlig ønsket seg flere barn, skjønte at det var den beste løsningen for henne og familien. Men legene ville ikke.

De mente hun var for ung.

Dermed fulgte måneder med usikkerhet og smerter. Hun fikk noen medisiner, men til liten nytte. Til slutt var det en kirurg som satte foten ned, forteller hun. Kirurgen syntes det var for galt at hun skulle leve slik hun gjorde, og fortalte Anett at de nesten med sikkerhet kunne si at det ville komme tilbake om de ikke gjorde noe.

Så, var hun helt sikker på at hun ikke skulle ha flere barn?

– Jeg sa ja, for det er ikke verdt å ha en sånn hverdag. August 2011 fjernet jeg alt, bare eggstokkene er igjen, sier hun, og fortsetter:

– Hadde jeg ikke tatt den kontrollen første gangen, hadde det ikke blitt oppdaget. Jeg hadde ingen symptomer. Det er skummelt å tenke på.

Jeg synes celleprøva burde være gratis.

—  Ingvild Hallberg, gynekolog

Siden 2011 har hun vært kreftfri. Hun er aktiv, trener flere ganger i uka, passer på å holde kroppen sterk. Hun har deltatt på utfordrende hinderløp, og hun har skadet seg masse.

– Det er ingen selvfølge at jeg kan bruke kroppen min i dag, derfor setter jeg så ufattelig stor pris på det, sier hun.

Anett vet at mange kvier seg for å gå og sjekke seg hos fastlegen eller gynekologen. Hun har kjent på hvor ubehagelig det kan være selv. Å kle av seg og legge seg i undersøkelsesstolen. Men det er samtidig så viktig, understreker hun, all den tid man kan få livsnødvendig hjelp tidsnok.

– Det er bedre å gå og ha det litt ubehagelig i de minuttene det tar, enn å ha alt det ubehaget som jeg har hatt over alle de årene.

[ Inkontinens rammer langt flere enn vi har trodd ]

Vil ha gratis celleprøver

På spørsmål om hva som kan gjøres for å gjøre det enklere for kvinner å gå og sjekke seg, har Anett Thorsen et raskt svar i retur.

– Jeg tenker at man bør ha en kampanje en måned i året, der det er billigere eller gratis å ta celleprøver hos gynekologen. Jeg tror det hadde gjort terskelen mye lavere, samtidig som man får påminnelse om det.

Gynekolog Ingvild Hallberg er enig.

– Jeg synes celleprøva burde være gratis, sier hun.

Hun kjenner godt til at mange kvier seg for å dra og sjekke seg.

Nå er det på en måte min tur til å dele med andre. Det er det lille jeg kan gjøre

—  Anett Thorsen, om livet etter kreften

– Mange har et komplisert forhold til eget underliv, de har hatt leie opplevelser eller synes det er skummelt å kle av seg. Det er også mange som ikke vil gjøre det hos fastlegen. Men det er viktig at testen blir tatt.

For Hallberg ser at det er mange blant dem som utvikler livmorhalskreft, som ikke har deltatt på screeningprogrammet.

Hun håper at mer åpenhet skal kunne gjøre terskelen for å teste seg lavere, og på den måten kan man hindre at flere utvikler alvorlige celleforandringer, som igjen fører til livmorhalskreft.

– Vi må ta vare på kvinnene. Det skal ikke være noe å grue seg til, og de skal få trøst og hjelp.

Hallberg forteller at det fortsatt er rundt 90 som dør av livmorhalskreft hvert år. Og at det er en lang vei igjen å gå for kvinnehelsens status.

– Sentrale helsemyndigheter burde prioriterte kvinnehelse mye mer. At kvinner må gå privat til gynekolog, er en skam. Men sykehusene har mer enn nok å gjøre, og fastlegene også. Det trengs en endring for å dekke behovene. Norsk befolkning må ha lettere tilgang på screening og dyktige leger innen kvinnehelse.

[ Bjørn Einar Romøren: – Jeg ville gi inspirasjon til andre som har opplevd langtidssykdom ]

Klar for å gi tilbake

Nå, fjorten år etter at Anett Thorsen fikk påvist alvorlige celleforandringer for første gang, er hun tydelig på at hun gjerne vil gjøre noe, gi tilbake.

Rundt nyttår ble hun endelig godkjent som blodgiver. To ganger har hun donert håret til kreftsaken.

Anett bruker mye tid i naturen, slik hun gjerne viser fram på Instagram:

I helga skal hun delta på Stafett for livet, som arrangeres for første gang i Fredrikstad. I 24 timer skal deltakerne gå, løpe, danse og jogge seg gjennom runde etter runde, for å hedre kreftrammede og for å hylle livet.

– Jeg kastet meg rundt da jeg hørte om det, og nå har vi dannet lag, sier Anett.

Hele tiden ramler det inn med deltakere, og nå er de 23 på laget.

– Vi har også fått sponsorer, og allerede før løpet har vi samlet inn 2000 kroner, smiler hun stort, og fortsetter:

– Nå er det på en måte min tur til å dele med andre. Det er det lille jeg kan gjøre, til alt det samfunnet har gjort for meg mens jeg har vært syk.

[ MDMA – tilbake til terapien ]