– Noen turer blir finere enn andre, og den runden her er en fin en, smiler Grete Ryholt (65) mens hun er i godt driv langs en av landeveiene i Onsøy utenfor Fredrikstad.
Sola skinner fra så godt som skyfri himmel denne nydelige dagen i slutten av april, og Dagsavisen Demokraten har fått lov til å bli med henne og søsteren Inger Frisenfeldt (68) på den nest siste marsjen mot målet.
– Det var egentlig mannen min som startet med dette, etter at han leste i Aftenposten om en mann som hadde gått alle gater og veier i Oslo kommune. Så begynte jeg også, men han ville ikke mer, og da kom Grete inn, forteller Frisenfeldt.
– Jeg syns jo dette hørtes veldig spennende ut, og trodde det skulle være fort gjort. Men det var det ikke, supplerer Ryholt.
Opp mot to mil av gangen
For dette var tilbake i 2019, og siden har søstrene tilbakelagt cirka 1.900 kilometer til fots innenfor Fredrikstads grenser. Med unntak av to årlige opphold i Spania har de stort sett gått minst en tur i uka, og stadig flere av de 1.500 gatene og veiene på kommunekartet har blitt markert som fullført.
– Det er per da vi begynte, for det kommer stadig nye gater. Så har vi vel fått inn noe nytt underveis, men vi kan ikke ta med alt som dukker opp og gå tilbake. Vi har fått et kart fra kommunen, de siste de hadde på rådhuset, for de har sluttet å lage dem. På baksiden står alle gatene, så det har vi brukt mye, og så streker vi ut etter hvert. Det som er rosa har vi gått, og nå er nesten alt rosa, forklarer Ryholt mens hun peker på det godt brukte kartet.
– Vi har nok kanskje fått en boost, for vi kan jo gå opp mot to mil på én tur, så jeg vil si at det er ordentlige turer som jeg får masse igjen for. Nå hadde vi gått 7,5 kilometer før vi traff deg, og det er liksom ingenting lenger. Det tenker vi ikke over. Så det er klart at dette gjør noe med folkehelsa, mener hun.
Du må være disiplinert, det er en greie, å ikke jukse overfor seg selv
— Grete Ryholt
Men det er ikke sånn at de to ikke har vært aktive tidligere, eller for så vidt også ved siden av det ambisiøse prosjektet. De er begge ivrige på Stolpejakten, og mens Ryholt har løpt mye og fortsatt er en engasjert syklist, fortrekker Frisenfeldt ellers å vandre i skog og mark eller ta seg en tur på treningssenter.
– Nå gjør vi dette fordi vi er glade i å gå også. Det er så spennende å se nye steder, og så mange fine turer man får ut av det. Det blir litt som Stolpejakten som virkelig har kommet de siste årene, som også får folk ut, sier Ryholt.
På sommerstid har de gjerne tatt med seg badetøy i sekken, og matpakka er alltid med for den faste spisepausen. At hver utflukt skal bli en så hyggelig opplevelse som mulig, er nemlig et eget mål i seg selv.
Etter hvert som de ble ferdige med de bynære gatene, har de ofte benyttet seg av sykkelen for å komme seg til startpunktet for neste tur. Det har også hendt at de må kjøre, bli kjørt av velvillig slekt eller sette seg på bussen.
– Men alle gater og veier må gås fra ende til annen, og da blir det mye en kilometer fram og en tilbake også. Så du må være disiplinert, det er en greie, å ikke jukse overfor seg selv, fastslår Ryholt.
Et annet viktig poeng for søstrene er derfor å legge opp rutene så de i størst mulig grad kan få gått runder, og ikke minst får kjærkommen variasjon fra asfaltunderlag og tilsynelatende endeløse landeveier.
– Det har blitt mye stier i skogen, og mange steder kommer vi helt ut til sjøen, litt forskjellig som har gjort det til en fin tur. Kyststien er et stort pluss, og den har vi brukt veldig mye når vi har gått disse turene. Sånn sett får vi jo også mange ideer til å andre steder vi kan gå eller sykle senere, forteller søstrene.
[ Diabetes: Kunsten å styre sitt eget organ (+) ]
Turene som terapi
Gjennom de tre årene de har holdt på, har de også blitt enda bedre kjent med både de flotteste og mindre trivelige krikene og krokene i hjemkommunen. De har også fått en del oppmerksomhet fra menneskene de har møtt på sin ferd.
– Folk er hyggelige. Noen ganger har vi vært ganske tett på gårder og sånt, men det har aldri vært noe problem. Den største hindringen har kanskje vært å gå langs strekninger som Mosseveien, det er til tider nesten med livet som innsats. Da er det ikke alltid like hyggelig, men vi må jo gjennom det også.
– Det er nok mange som har lurt fælt på hva vi har holdt på med, og som nå kommer til å få svar på hvorfor de damene driver og går fram og tilbake, og hvorfor vi går langs de store veiene, humrer Ryholt og Frisenfeldt.
Underveis i prosjektet har det imidlertid også skjedd ting på det personlige plan som har bidratt til en utsatt målgang. Da mannen til Grete Ryholt døde i 2020, følte hun forståelig nok på behovet for en pause fra landeveisvandring og rosa streker på et kart.
– Det var en stund jeg ikke syns dette var så viktig lenger. Men da jeg endelig kom i gang igjen, kjente jeg på hvor godt det var å ha dette prosjektet å komme tilbake til, forteller Ryholt.
– Har turene fungert som en slags sorgterapi i prosessen med å bearbeide tapet?
– På en måte kan man nok si det. Jeg vet ikke om jeg snakket så mye da vi begynte å gå igjen, men det var godt å være ute og bevege seg likevel. Tankene spinner på en helt annen måte når man er ute, og det er en deilig ting. Uansett, bare det å komme ut, svarer Ryholt åpenhjertig.
Man kan begynne i det små med gatene i nærmiljøet sitt, og så utvide horisonten etter hvert
— Inger Frisenfeldt
Og siden har både motivasjonen og dampen blitt holdt oppe. Tirsdag 3. mai kunne to fornøyde damer stryke over de siste restene av til da umarkerte veistubber, noe som ble feiret med bobler i glasset i Vikerhavna.
– Deilig og vemodig å være ferdig, konstaterer Ryholt når «mållinjen» er krysset.
[ Inkontinens rammer langt flere enn vi har trodd (+) ]
Ingen aldersgrense
Nå som den lange marsjen er over, kan de varmt anbefale for andre i det ganske land å kaste seg ut i lignende prosjekter.
– Det spørs jo litt hva målet er, men de fleste kan få til dette. Man velger tempo selv, og over hvor lang tid man har lyst til å ta det. Det går også an å gjøre det på litt enklere vis, og man må ikke ta med alle hovedveiene. Jeg syns også flere bør gjøre det, for man blir så godt kjent og får se så mye nytt. Når vi forteller om de stedene vi har vært, er det mange som ikke vet om dem engang, sier Ryholt.
Alder bør heller ikke være noen hindring for å kunne få det til, mener de to.
– Jeg tror mange pensjonister og andre hjemmeværende kunne hatt glede av dette, utdyper Ryholt.
– Man kan begynne i det små med gatene i nærmiljøet sitt, og så utvide horisonten etter hvert. Han som gikk i Oslo gjorde det også etter han ble pensjonist. Nå er jeg 68 år, og det er mange som er spreke til dem er godt over 80, supplerer Frisenfeldt.
Men selv om fysiske forutsetninger ikke trenger å være noe hinder for å finne fram kommunekartet og snøre på seg turskoene, er de tydelige på at man ikke bør gyve løs på oppgaven på egen hånd.
– For å klare å gjennomføre dette, er det faktisk greit å være minst to som kan dra hverandre ut. Du skal være psykisk sterk for å gå alle disse endeløse veiene, og jeg tror ikke jeg hadde greid dette alene, sier Ryholt.
– Nei, det vet jeg at ikke jeg hadde gjort. Det hadde ikke blitt det samme, og det er også noe med at det ligger mye planlegging bak, istemmer Frisenfeldt.
De har også noen siste visdomsord og anbefalinger på lager, etter å ha saumfart 190 mil med gater, veier og stier i Fredrikstad.
– Du må ha gode sko! Og om ikke du er glad i å gå i utgangspunktet, så blir du det nok. Men jeg tror det er litt viktig å bruke mulighetene til å gå inn i marka innimellom, for å få litt avbrekk og finne seg et stille sted å sette seg ned og spise, understreker Ryholt.
[ Søvnvansker: Ekspertenes beste råd mot undervurdert folkehelseproblem ]
Mange veier til mål
– Jeg må bare gi de honnør for at de har fått til dette prosjektet! Mange vil nok gå trøtt av å gå den samme runden en til tre ganger i uka hver eneste uke, og da kan egne måter å komme seg ut på som dette være smart. Her har de funnet en egen form for motivasjon, gjennom å kartlegge et større område til fots, og jeg syns dette høres ut som en spennende vri på hvordan man kan komme seg mer ut, sier Therese Fostervold Mathisen.
Hun er utdannet helse- og treningsterapeut og ernæringsfysiolog, og jobber til daglig som førsteamanuensis ved avdeling for helse og velferd ved Høgskolen i Østfold. Dermed har hun solid bakgrunn for å mene noe om hvilke folkehelsegevinster de to søstrenes reise kan gi.
– Og da snakker vi ikke bare om det fysiske, men også den psykiske helsen. Det går både på hvordan vi tenker om og opplever oss selv, men også samspillet med andre. For ikke bare får det en egenverdi i form av mestring og selvbilde, men også i følelsen av at andre verdsetter deg og har bruk for deg. Så jeg vil si at fysisk og psykisk helse er sidestilt når det kommer til økt fysisk aktivitet, mener Mathisen.
Hun er helt enig i at Ryholt og Frisenfeldts prosjekt også kan anses som lavterskel og noe de fleste vil kunne klare å gjennomføre.
– Konkrete mål kan være veldig mye forskjellig, med forpliktelsen til å gjennomføre som en fellesnevner. Det kan være å klare alle stolpene i Stolpejakten, å forberede seg til og gjennomføre et maraton – eller som i dette tilfellet et eget mål om å klare alle gater og veier i hjemkommunen, og kanskje krysse av på et kart etter hvert som man blir ferdig. Man kan også bruke ulike aktivitetsapper som gjerne har digitale premier for beste tid i en gitt løype og den typen ting, eller gir deg en oppsummering per uke, måned og år på hvor mange kilometer, timer og så videre man har vært i aktivitet, poengterer Mathisen.
Mantraet om å tenke positivt er en myte, det er det vi faktisk gjør som fører til at hjernen blir stimulert
— Tove Gundersen, Rådet for psykisk helse
Så man trenger altså ikke nødvendigvis å gå like målbevisst til verks som de to tursøstrene for å oppnå disse positive effektene, ifølge ekspertisen.
– Om alle beveger seg tre kilometer hver dag, vil det ha en vanvittig gevinst både for den enkelte, men også samfunnet generelt med tanke på folkehelse. Det er også noe man bør kunne forvente at alle klarer, for det trenger heller ikke være tre kilometer sammenhengende. Det kan være til og fra jobb, litt arbeid ute i hagen og en liten runde i nabolaget som akkumuleres gjennom dagen.
– Rent helsemessig er det en klar anbefaling om at vi skal bevege oss mer enn vi gjør i dag, men samtidig er samfunnet i større grad enn tidligere tilrettelagt for at vi kan bevege oss mindre. Infrastrukturen er lagt opp sånn at det er enklere å komme seg fra A til B kjørende og mange av oss har mer stillesittende jobber. Sånn sett krever det litt mer egeninnsats for å finne mulighetene til å bevege seg mer i hverdagen, men det betyr ikke at man må sette av en til tre timer i et treningsstudio. Det kan være relativt små grep som å sykle eller gå til og fra jobb, og legge inn noen korte styrkeøkter hjemme eller ute, legger hun til.
Selv foretrekker Mathisen å trene alene, fordi det gir større fleksibilitet med tanke på å tilpasse aktiviteten til andre gjøremål. Men hun tror majoriteten av befolkningen vil få store fordeler ved å være sammen om å komme seg i bevegelse.
– Da forplikter det gjerne litt mer, fordi man vet at noen forventer at du skal være med, og det blir vanskeligere å komme opp med dårlige unnskyldninger for å la være. Og når man først kommer seg ut, opplever de aller fleste hvor deilig det faktisk er å være i bevegelse, sier hun.
[ Terje (73) og kompisene har trasket Lanzarote på tvers, langs og rundt (+) ]
– Gevinster i kø
Også generalsekretær Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse ser en klar styrke i at man har et fellesskap på enten to eller flere når man skal gå løs på en slik oppgave.
– Vi er relasjonelle vesener, og gjennom felles opplevelser og prosjekter har man også noe man kan snakke sammen om i ettertid. Stort sett vil det for de fleste være positivt og gi en ekstra dimensjon og gevinst å ha noen man kan glede seg sammen med. Alle har det også sånn at noen dager føles tyngre enn andre, og på de dagene er det viktig å ha noen som kan dra deg med ut. Det blir den vitamininnsprøytningen man trenger til å gjøre det likevel. Om man i tillegg forteller flere om prosjektet sitt, forplikter det også litt mer, men dette er en form for positiv forpliktelse, sier Gundersen.
I likhet med Therese Fostervold Mathisen er hun full av lovord om det de to Fredrikstad-kvinnene har fått til i løpet av de siste årene.
– Dette kan være bra for både den fysiske og psykiske helsen, og det er ingen tvil om at disse to henger i hop. Vi vet at det å være i fysisk aktivitet 30 minutter om dagen reduserer risikoen for depresjon med 50 prosent. Vi er gjerne skrudd sammen sånn at vi er vår egen strengeste dommer, og bare i løpet av ett døgn har vi 60-70.000 tanker, hvor 80 prosent dreier seg om bekymring eller er av negativ karakter. Sånn sett kan prosjekter der man må legge planer bidra til å motvirke at man går i disse fallgruvene vi alle kan gå i her i livet, mener Gundersen.
Samtidig trekker hun fram de fem grepene de selv benytter i sitt Hverdagsglede-tilbud, og som Rådet for psykisk helse og Helsedirektoratet omtaler som råd for økt livskvalitet og sterkere psykisk helse – vær oppmerksom, vær aktiv, fortsett å lære, knytt bånd og gi.
– Hvis man legger velviljen til, har de gjennom dette prosjektet tatt innover seg i praksis det å ta i bruk alle disse fem rådene. Og det at de forteller åpent om prosjektet sitt og gjør noe sammen, kan også få betydning for andre, sier Gundersen.
– Dette er et glimrende eksempel på hvordan man kan motvirke å bli syk, og det er den praktiske gjennomføringen som er gullkornet. Mantraet om å tenke positivt er en myte, det er det vi faktisk gjør som fører til at hjernen blir stimulert, og da står gevinstene i kø, legger hun til.
Rådet for psykisk helse kommer ofte i kontakt med mennesker som går gjennom sorgprosesser, og de mange ulike måtene folk håndterer dette på. For det finnes ingen klokkeklare fasitsvar når det gjelder bearbeidelsen av et tap, og prosjekter som det Grete Ryholt og Inger Frisenfeldt har gjennomført kan føre mye godt med seg også i denne settingen, mener Gundersen.
– Tiden leger ikke alle sår, men bidrar sammen med fysisk aktivitet og sosial støtte til å dempe noe av det vonde. Det er ikke farlig å ha det vondt, men det er klokt å legge en plan og bestemme seg for noe slik at man beholder kontroll over situasjonen, for det å føle at man mister den kontrollen kan ofte være en merbelastning.
– Og så er det viktig å huske at det er lov å være glad og gjøre hyggelige ting selv om man har mistet noen. Vi må bli flinkere til å sette ord på hva som er bra for oss selv, og som både kan hjelpe deg og omgivelsen til å forstå bedre hva man står i. For mange kan det føles riktig å være aktiv og i jobb eller studier, men det betyr ikke at man ikke savner like mye likevel. Vi har nok mye spesielle meninger om hva som er de riktige reaksjonene, og må være litt mer rause i stedet for å bestemme oss for svaret før vi har fått det forklart, avslutter Gundersen.
