I det norske språket har vi dialekter. Multietnolekter, sosiolekter.
Måten vi snakker på handler om mer enn bare å bli forstått, det har også betydning for vår identitet.
Hvorfor er det så viktig for Oslo-folk å fortelle gjennom dialekten sin om de er fra øst eller vest for Akerselva? Hvorfor blir foreldre så opprørte når ungdommen deres stjeler L’er fra Østfold?
Hvorfor skaper språket vårt så stor debatt?
---
- Multietnolekt: En variant av et språk som snakkes av en gruppe personer med forskjellig etnisk bakgrunn.
- Sosiolekt: En variant av et språk som folk i samme sosialgruppe snakker.
- Dialekt: En variant av et språk som blir snakket innenfor et visst geografisk område.
Kilde: Bokmålsordboka og Nynorskordboka
---
Et todelt Oslo
En av de store debattene har, som nevnt innledningsvis, handlet det språklige skillet mellom Øst- og Vestkanten i Oslo. Men hvorfor fikk vi dette skillet til å begynne med? Ifølge Professor Emeritus i Lingvistikk ved Universitetet i Oslo, Jan Terje Faarlund stammer det fra at vestkantmålet var overklassens språk og preget av dansk, mens østkantmålet var arbeiderklassens språk.
Sistnevnte var dialektene til vanlige folk i Oslo, og til innflyttere fra Østfold, Toten og Romerike og flere.
– Og da ble det et språklig skille.
Dette skillet mellom øst og vest er derimot ikke like tydelig lenger. Språkforsker og førsteamanuensis i språkvitenskap ved Høgskolen i Østfold, Karine Stjernholm har skrevet doktorgradsavhandling om talemålsutviklingen i Oslo de siste 400 årene. Hun skriver på Instagramkontoen @drstjernholmsspråkunivers at øst- og vestkantmålet i dag har smeltet sammen til én dialekt.
Likevel er det noen variasjoner som sitter igjen selv i dag, som a-endinger, sjøl/selv og trur/tror, som er med på å opprettholde det todelte synet på byen. Hvorfor man har beholdt mange av disse variasjonene forklarer Stjernholm slik:
– Det er fordi det er en viktig del av vårt identitetsprosjekt.
Les også: – Språkdebatt er jo noe av det vi liker aller best i Norge
Et historisk klasseskille
I 2014 skulle NRK P3 kåret Norges styggeste dialekt. På en solid førsteplass fant man Oslo-dialekten (e). Det er imidlertid ikke den eneste østlandsdialekten som får gjennomgå. Språkforsker Arne Torp kåret har tidligere sagt til NRK at de finnes et dialekthierarki i Norge, og trakk Østfold-dialekten fram som den verste dialekten man kunne ha. Det synet delte også språkforsker Finn-Erik Vinje, som vi kommer tilbake til mot slutten av saken.
– Jeg var i militæret i 16 måneder sammen med en gutt fra Fredrikstad. Han skravlet i ett sett, og jeg ble veldig lei dialekten. Meningen min er følelsesbasert, sa Vinje til NRK.
Men, hvorfor er det noen dialekter som man har flere fordommer mot enn andre?
Vi spør språkforsker Karine Stjernholm om hun tror det kan være en sammenheng mellom dialektene vi gjennom tidene har hatt fordommer mot, som nettopp Østfold-dialekten og Østkantmålet, og det faktum at disse områdene var tidligere arbeiderstrøk.
– Det er en sammenheng der, helt klart. Dialekt kan være en klassemarkør i Norge, og det er det i stor grad, forklarer Stjernholm.
Men årsaken til at nordmenn har en historie med å «se ned» på visse dialekter i eget land, er ifølge Stjernholm kompleks.
– En viktig grunn er jo at mobbing av dialekter er en måte å vise klassetilhørighet på, sier hun.
Og det handler ikke kun om mobbing av andre dialekter. Det handler om en historie der en iboende nasjonalfølelse er viktig. Og, en kjapp språkendring.
Mange svenske arbeidere
I lang tid jobbet nordmenn nemlig aktivt med å finne den norske identiteten. Siden 1319 har landet hatt nære relasjoner med både Sverige og Danmark, og i 1537 ble Norge avskaffet som et selvstendig rike og ble det som kalles et lydrike (eller provins) under Danmark. Etter over 400 år med dansk styre, fikk Norge i 1814 sin egen grunnlov. Til tross for at vi fortsatt var i union med Sverige fram til 1905, dannet grunnloven grunnlaget for en rettsstat og et folkestyre i Norge.
I 1830-årene startet en debatt om behovet for å bytte ut det danske skriftspråket med et eget norsk skriftspråk, som en del av den norske nasjonsbyggingen og drømmen om fullstendig selvstendighet.
Det var ikke lenge mellom debatten om nasjonsbygging startet, til industrialiseringen skjøt fart fra 1870-årene. På den tiden lette vi etter hva det norske var, og alt som rokket ved dette ble sett på som noe negativt.
Les også: Kampen om bynavnet
Ikke tatt godt imot av alle
I perioden med industrialisering var industriområdene steder med mye tilflytning og stor talemålsvariasjon. Langs Akerselva, på Oslo Øst, i Østfold. Sistnevnte huset også mange arbeidsinnvandrere.
– Det var veldig mange svenske arbeidere, forteller Stjernholm om industrien i Østfold.
Når det var en så stor talemålsvariasjon, skjedde også språkendringen kjappere. Det ble ikke tatt godt imot av alle.
– I stabile samfunn skjer språkendringen saktere, og det blir vanskelig å oppfatte. I områder hvor det bor folk som snakker på mange forskjellige måter skjer det så fort. En sånn endring har folk en iboende motstand mot, forteller hun.
Alf Prøysen og Ringsakermålet
Det kan virke som at nordmenn alltid har vært vare på kjappe språkendringer. Nå er det heldigvis blitt mer akseptert å både snakke og skrive på dialekter.
– Men skriftspråket ligger ganske langt bak trendene i talespråket. Man ser på skriftspråket som noe litt opphøyd, forklarer Stjernholm.
Noen av de som har brukt en tydelig Oslo Øst-sosiolekt i bøkene sine er blant andre Zeshan Shakar og Maria Navarro Skaranger. Kritikerroste Skaranger vakte i 2015 oppsikt for språkbruken i romandebuten sin «Alle Utlendinger har lukka gardiner». Forfatteren er selv halvt chilensk og halvt norsk, og skrev med slang, omvendt ordstilling og ukorrekte bøyninger for å skildre hvordan det var å vokse opp i et multikulturelt miljø på Oslos østkant.
– Jeg bruker på en måte kebabnorsk. Jeg hørte mye av dette rundt meg på Romsås, særlig denne typen ordstilling, sa Skaranger til Dagsavisen i 2015.
Les også: Dialektdilemmaet (+)
Dialekt i litteraturen
Forfatter Helene Uri tror bruken av dialekt og multietnolekt i litteratur betyr mye for både språket og statusen til dialekten som blir brukt. Det er likevel ikke noe nytt at man normaliserer dialekt gjennom tekst.
– Det er litt det samme som Alf Prøysen gjorde da kan skrev på ringsakermål, sier hun.
Forfatteren legger til at å benytte seg av det hun kaller «Tante Ulrikkesvei-språk», etter Zeshan Shakars bok med samme navn, har vært et opprør mot det konvensjonelle skriftspråket.
– Språk vil være en måte å markere både avstand og nærhet. Litt på samme måte som at ungdommens bruk av slang vil være en måte å vise at man er forskjellig fra foreldrenes generasjon, forklarer Uri.
Karine Stjernholm mener skrivemåten til både Zeshan Shakar og Maria Navarro Skaranger vil være med på å normalisere språket, selv om det ikke finne noe særlig forskning som kan bekrefte det.
– Folkeliggjøring i talespråket begynner også komme i skriftspråket, mener hun.
Det vil si at holdningene til å benytte seg av dialektene endres.
Stjernholm forteller at det generelt mangler forskning fordi de fleste språkforskere forsker på talespråket, men at det har skjedd en ganske stor endring også i skriftspråket.
– Det handler om at man nesten ikke skrev noen ting før, mens mengde tekst som nå produseres er helt enorm. Og det endrer selvfølgelig skriftspråket- kjempefort uten at vi har noen faste observasjoner som kan bekrefte det, sier hun.
Les også: Frykt før valget: – Jeg går bare ut når jeg virkelig må (+)
E for endring
Endringer i språket skjer altså både i litteratur og i dagligtalen. Og dette kan få reaksjoner, selv om Stjernholm påpeker at det generelt er en større aksept for det som skiller seg ut i dag enn tidligere. Blant annet har Oslo-ungdommens bruk av Østfold-L skapt debatt og det kommer også som regel reaksjoner når en generasjon benytter seg av slangord.
– Mange vil «holde tilbake» språkendringene. Men hvorfor?
– Vi holder igjen, fordi vi mennesker er redd for endring, forklarer Stjernholm.
Hun tror likevel det også ligger en viss omsorg i reaksjonene som kan komme rundt språkendringene. Hvis du flyttet fra Østfold til Oslo på en tid der man ikke hadde en sjans dersom man ikke snakket som de gjorde på vestkanten, så forteller man barna at de ikke kan snakke på en viss måte.
– Fordi du ønsker de et godt liv og tenker at dersom du snakker som vi gjorde, så vil det gå bra med dere, sier hun.
– Det finnes ingen vellykkede forsøk på å reversere språkendring. Det blir litt som å prøve å stoppe et snøras.
Les også: Meteorologen: – Med klimaendringene blir det våtere (+)
Østfold-L’ens spredning
Noe av det som har skapt furore de siste årene er altså Oslo-ungdommens bruk av den såkalt Østfold-L’en. Blant annet gikk skuespiller og artist Therese Frostad Eggesbø, kjent under kunstnernavnet Resa Saffa Park, viralt på TikTok tidligere i år da hun spurte «hvorfor ingen født etter år 2000 i Oslo klarer å si L». Videoen fikk 26,7 tusen likerklikk og kommentarer som:
«Østfold Taking over», «Takk, må snakke mer om dette!» og «Det irriterer meg langt inn i sjela at ingen klarer å si L».
L’en har nemlig spredt seg som ild i tørt gress, og på alt fra buss og T-bane til trikk kan dette høres.
Til og med Språkrådet har måtte svare på spørsmål om hvorfor den sprer seg og «hva man kan gjøre for å bekjempe den».
Men disse reaksjonene er ikke nye. Allerede tilbake i 2016 skrev Dagsavisen om Oslo-foreldre som var fortvilte over deres barns bruk av Østfold-L.
@resasaffapark En landeplage.
♬ original sound - Resa Saffa Park
Østfoldmål, en multietnolekt?
Jan Terje Faarlund, professor emeritus i lingvistikk, peker på mange grunner til at Østfold-L’en har spredt seg. Først og fremst nevner han at det er en forskjell på L’en i liten og alle, og at forskjellen kommer an på hvor man setter tungen.
– Antakelig er det fordi folk har etterlignet østfoldinger, og syns de er morsomme. Og så har de satt tungen feil, sier Faarlund lattermildt.
Det kan også være fordi de som skal uttale ord med denne L’en syns det er for komplisert, eller at Oslo nå har en større andel flerkulturelle som har et annet morsmål og naturlig vil plassere tungen annerledes. Men hvor kommer den fra til å begynne med?
Språkforsker Stjernholm har en teori om at grunnen til at Østfold-L’en først kom til nettopp Østfold var nettopp fordi man intenst blandet språk og dialekt tilbake i industriperioden.
– Jeg har lekt litt med å kalle Østfoldmål en multietnolekt, altså at man har en ny dialekt som er skapt av mange forskjellige språk og dialekter, forteller hun.
For Stjernholm er L’en bare et tydelig tegn på at man har blandet språk og dialekter, og at det er derfor den nå også kan høres blant Oslos ungdom.
– Østfoldmål er altså en innovativ dialekt, mener språkforskeren.
Les også: Vi opplevde alle hundeeieres mareritt (+)
Fredrikstadkællen
Selv om nordmenn nå ikke jobber med å bygge nasjonalfølelsen slik som etter industriperioden, er det fortsatt mange som har mye av sin egen identitet i hvordan de snakker.
Som Stjernholm forklarte tidligere opprettholder Oslofolkets identitetsprosjekt en todelt by ved bruk av små ord og uttrykk. Dette kan vi også se blant andre dialektbrukere.
En av dem er artisten Stian Thorbjørnsen, kjent som Staysman. Han er fra Gressvik i Fredrikstad, og har derfor bred Østfold-dialekt.
Å være fra et sted der dialekten ofte har blitt gjort narr av, virker ikke til å gjøre noe for artisten, som i 2020 sa til Fredriksstad Blad at han var stolt av hvor han kom fra.
– Jeg tenker ikke sånn veldig mye over det her egentlig, det er jo sånn jeg prekær til vanlig. Men det hender jo, når vi jobber med manus til TV-programmer, at jeg «gressvikifiserer» det i ettertid. Jeg er jo stolt av hvor jeg kommer fra, sa han i forbindelse med en språkanalyse avisen omtalte, sa han.
Også flere høytstående politikere, som finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) fra Stange i Hedemark, bruker dialekten sin. Han har faktisk fått kommentarer om å ikke snakke bredt nok.
I et intervju med Dagsavisen i 2021 sa politikeren:
– Jeg tror «je talar bredest» på Stortingets talerstol, jeg koser meg litt ekstra der, haha. Ellers glir jeg nok gradvis over til bredere hedmarksdialekt, helt ubevisst, når jeg snakker med andre hedmarkinger.
Identitetsperspektivet spiller med andre ord en viktig rolle i dialektbruk. Og Helene Uri nevner at dette også er en type makt.
– Å ha en status hvor man kan spre språklige uttrykk og dialekter er også makt, sier hun.
Les også: – Dialekta mi regnes nok ufortjent som litt lavstatus
Sosiale mediers påvirkning
At språket endrer seg er altså helt vanlig, noe som man kan høre i dagligtalen. Uri tror vi tar stor inspirasjon fra det engelske språket, og setninger som vi ikke sa tidligere er nå helt normale. Grunnen kan være at det blir normalisert og brukt på sosiale medier.
– For eksempel at noe er «go-to». Det er ikke mange som visste hva det var for to år siden, forklarer hun.
At noe er «Go-to» betyr at det er noe man bruker ofte, eller helst velger dersom man kan. For eksempel kan man si at denne leppestiften er min «Go-to», altså at det er den man velger dersom man skal ha en leppestift.
Men det er ikke bare engelsk man ser sprer seg på sosiale medier. Det florerer også innlegg hvor folk skriftliggjør dialekten sin. Dette er et fenomen som vi ifølge Uri aldri har sett maken til i den utbredelsen.
– Alt blir skrevet på dialekt. Man ønsker å markere sin identitet og si «Dette er meg, og det er jeg stolt av!», sier hun.
På moten
Uri tror absolutt at normaliseringen av dialekt spiller en rolle for folk, men hun trekker også fram at hvordan folk bruker språket er en «mote-greie». Hun peker da mot bruken av unges slang.
– Veldig mye er mote. Vi lar oss påvirke av andre språkbrukere, sier hun.
Det mener også Stjernholm. Og når en språkendring først er på moten, lar den seg vanskelig stoppe.
Dette kan for eksempel være at unge bruker uttrykk som «cap» og «no cap» (som blir brukt i situasjoner hvor man er skeptisk eller skal overbevise noen om at det man sier er sant) eller stor «W» (som blir brukt om noe som er bra eller dersom noen oppnår et mål).
Hun forteller om en sammenligning hun liker godt, nemlig å se for seg at språket er som klær. La oss si at du ikke liker en ny klestrend i de yngres motebilde, og prøver å få de til å heller like det som var moderne for 20 år siden. Det vil mest sannsynlig ikke gå.
– Sånn fungerer ikke vi mennesker.
Les også: Dialekt er stolthet. Dialekt er identitet. Men den kan også være skam (+)
Makthavernes motkamp
At språket endrer seg, mens andre holder tilbake, er nok derfor språk engasjerer, provoserer og skaper het debatt.
Et eksempel på en sterk stemme i språkdebatten, kan vi se i en kronikk i VG med tittelen «Dialekter er djevelens verk». Den ble skrevet i 2021 av den finske forfatteren Sanna Sarromaa. Hun mente dialekt ikke hørte hjemme på TV eller på Radio i NRK.
– Dialekter kan gjerne dyrkes der folk bruker dem – på hjemstedene, men for media har vi et riksspråk. To, til og med!, sa hun.
Hun er ikke den eneste som har omtalt dialektbruken i NRK. I 2020 sa språkprofessor Finn-Erik Vinje til Dagsavisen at det var «helt vanvittig» at folk fikk lov å snakke sin egen dialekt på Dagsrevyen, og kom med følgende uttalelse:
– Hovedsaken er at det skal være et felles norsk. Hvor skulle det finnes om det ikke er i den landsdekkende kringkastingen?
For Stjernholm handler dette om at språk er makt. Da vil det alltid være noen som kommer med motspill.
– Hvis makt skal fordeles, så må det tas fra noen. Og det er ingen som gir opp makt på en enkel måte.
Les også: To helt jævlige dialekter. Jeg kunne aldri vært sammen med en mann derfra (+)
Les også: Fant døde katter i en sekk i havet
Les også: Samfunnsøkonom: – Serieflaksen i Norge er brukt opp (+)
