Tema

Tradisjonshåndverk er tilbake: – Vi tror oppblomstringen er en motreaksjon på all digitaliseringen

Tradisjonshåndverk eksploderer i popularitet. Folk vil både lære teknikker og kjøpe håndlaget, kortreist kvalitet. Mari Fallet Mosand (33) er en av dem som lever av å lære bort bærekraftig håndverk.

NEVERBOKSER: Kurs i tradisjonshåndverk fylles opp over hele landet. På dette kurset hos Krokvokst har deltakerne laget neverbokser. Foto: Mari Fallet Mosand

– Det har alltid vært en stor del av livet mitt å være skapende. For meg er denne kreativiteten og å skape produkter også basert på kjærlighet til naturen, til utendørsaktiviteter, miljø og bærekraft, sier Mari Fallet Mosand.

Hun bor i Bø i Telemark, men er opprinnelig fra Rauland. I dag jobber hun med ulike typer håndverk og holder også kurs i tradisjonshåndverk. Kursdeltakerne sanker lokale materialer i skogen: tre, bark, never, røtter, siv og pil. Så spikker de, fletter kurver eller lager neverbokser til oppbevaring av mat.

– Jeg elsker å holde kurs. Plassene blir fort fylt opp. Dette er blitt enormt populært, sier hun.

Også andre kursholdere og forhandlere innen norsk tradisjonshåndverk melder om den samme trenden, særlig etter pandemien. Flere kurstilbydere forteller at de ikke klarer å dekke behovet. Folk er opptatt av å skape sine egne gjenstander og sin egen kunst, og at tingene har en lokal forankring og historie.

Motreaksjon

Fram til slutten av 1800-tallet var det vanlig, spesielt på bygda, at man på kveldstid satt og arbeidet, ofte flere sammen. Man vevde, sydde, spant, heklet og strikket. Man lagde også ting i tre, som benker og krakker, treskjeer og sleiver, bokser og kurver, og håndtak og skaft til verktøy.

Slik produksjon – og reparasjon – ble kalt håndarbeid eller håndverk. Å selge produktene kunne være en kjærkommen ekstrainntekt til husholdningen, og kunnskapene om reparasjon bidro til at folk hadde tingene sine lenge.

– Vi merker at en ny generasjon nå er opptatt av å kunne fikse og ordne ting med egne hender. Det handler om å forholde seg til den ekte verden, å skape noe rett fra naturen. Håndverk er en viktig del av det å være menneske. Vi tror oppblomstringen er en motreaksjon på all digitaliseringen, sier instituttleder Eivind Falk ved Norsk håndverksinstitutt på Maihaugen i Lillehammer.

Han tror folk ønsker å sitte sammen og lage ting, som i gamle dager.

– Hvis noen spør deg ved slutten av livet hva du brukte all fritiden din til, er det ikke litt trist å svare at du så på skjermer?

NÆR NATUREN: Håndverker og kursarrangør Mari Fallet Mosand hos Krokvokst er opptatt av å sanke materialer i naturen på skånsomt vis. Her sanker hun never med Linnea på ryggen. Foto: Privat

Miljøbevisst

I 2014 tok Fallet Mosand sjansen på å etablere enmannsforetaket Krokvokst og begynne å selge håndverksproduktene sine via nettbutikk. Det var en risiko, men det føltes riktig.

– Da jeg fikk barn, ble det enda viktigere å drive slik jeg gjør. Jeg ønsket å leve av noe jeg kunne stå for. Jeg er bevisst på hvor mye jeg tar fra naturen, og hva jeg gir tilbake. Jeg spør treet om lov før jeg forsyner meg. Det handler om gjensidighet, man gir tilbake til naturen, sier Mosand.

– Når jeg skaper, skader jeg ikke naturen. Verken produktet eller metoden lager noe fotavtrykk. Kaster jeg en neverboks jeg har laget i skogen, råtner den bare.

Hun merker at dette er miljøbevisste verdier både kunder og kursdeltakere er opptatt av.

– De vil ha det som er kortreist, lokalt, norsk, naturnært og unikt. Det er en trend at folk vil se spor etter håndverket, man vil vekk fra det masseproduserte der alt ser likt ut.

Må lære verktøyene

Marit Jacobsen, direktør i Norges Husflidslag, forteller at de har ekstra søkelys varig kvalitet og på å ta vare på det man allerede har. Satsingen har de rett og slett kalt Holdbart.

Prosjektet «Fikselaug», der man møtes for lære reparasjonsteknikker, har blitt svært populært. «Rundt bålet» er et toårig prosjekt som startet i fjor, med husflid- og håndverksaktiviteter ute i naturen. Prosjektet har fått 1,4 millioner kroner i midler fra Sparebankstiftelsen DNB, slik at 100 husflidslag kan få verktøy og redskaper. Våren 2022 starter lagene med spikking og trearbeid for barn og unge. Det blir opplæring i teknikker, materialvalg og tradisjonelle verktøy.

– 66 lag har fått utstyr til nå, sier Jacobsen. – Det er både nødvendig og fint å videreføre nedarvet kunnskap til nye generasjoner.

Paradoksalt nok står det dårlig til med trearbeid i skolen. Det vi før kalte «sløyd» er en del av faget «kunst og håndverk». Ifølge en undersøkelse fra NRK i 2019 er det mangel på sløydsaler, verktøy og kompetanse.

Det er samme konklusjon som Pauliina Maapalo kom til, da hun skrev doktoravhandling i 2019 om trearbeid i skolen. Hun advarte mot å forsømme trearbeid. Hun trakk også fram hvor mye det er å lære av å gå i egen skog og hente trær felt i storm, og at dette er mer meningsfylt for elevene enn å bruke innkjøpte, ferdigskårne plankebiter.

PIL TIL DET MESTE: På pilflettingskurs lærer man ulike teknikker for å flette for eksempel soppkurv, handlekurv, skittentøykurv eller vedkurv. Foto: Krokvokst

Den gode samtalen

På kursene til Mari Fallet Mosand er det flest kvinner. De kommer fra både by og bygd.

– Noen finner teknikkene vanskelige i starten, men så tar det gjerne litt av. Mestringsfølelsen gjør at de kan bli så oppslukt at de ikke tar pauser, sier hun.

– De finner hverandre også, når de sitter sammen og lager noe. De deler historier og tanker på en annen måte. Det er nesten det jeg liker best – og du vet aldri hva du får. Det sosiale elementet er så sentralt, sier Fallet Mosand.

Hun påpeker forskjellen til praten rundt et kafébord, som iblant kan stoppe opp på en måte som gjør at det blir merkbart stille.

– Det er helt annerledes om alle sitter og fletter mens de lytter. Det kan bli stille, men alle jobber videre og tenker, før de kanskje kommer med noe.

FINGERFERDIGE: Da Forsøksgymnaset startet opp høsten 1967, var det hjemmesnekrede benker i korridoren, ment for strikkepauser og sosialt samvær. Foto: Aaserud / Aktuell / NTB

Påvirker psyken

Mange kommer på kurs for å koble av fra hverdagen og kjenne på mestringsfølelsen det gir å skape noe. Mari Fallet Mosand forteller om hvordan håndverk fikk ekstra stor betydning for henne selv i en vanskelig periode:

– Da min mor tok sitt eget liv for fire år siden, hjalp det meg å flette kurver. Den praktiske oppgaven krever at du er til stede hele tiden, fysisk og psykisk. Det hjalp meg å roe alle tankene og komme videre. Jeg har sett flere andre gå gjennom livskriser og finne veien videre ved å skape noe med hendene, sier Fallet Mosand.

Hun minner om at håndverk siden tidenes morgen har handlet om mer enn funksjonalitet og «brukbare dingser».

– Mennesket er alene om å skape bruksgjenstander med hendene, men har ikke bare det: Vi skaper og dekorerer tingene så de blir vakre. Vi gjør det med alt: Vi skaper musikk – lyden blir vakker. Vi skaper dans – bevegelser og rytmer blir vakre. Når vi lager håndverk, så blir det kunst, sier hun.

TREBÅTBYGGER: En trebåtbygger arbeider med bygging eller reparasjon av trebåter. Tidligere var det vanlig at fiskebåter ble bygget i tre. Her fra Rognan i 1953, kjent som stedet hvor fiskeskøyter bygges og repareres. Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell / NTB

Stor interesse for håndarbeid og håndverk

– Det har vært en voldsom vekst på mange områder de siste årene. Interessen for alt man kan skape selv og fikse i hjemmet, har eksplodert – fra å pusse opp og trekke om møbler til å lage egne klær. Vi ser også at den yngre generasjonen blir stadig mer avansert, og tilnærmer seg ny kunnskap svært raskt, sier daglig leder Lars Folkestad i kjeden tidligere kjent som «Stoff & Stil».

De byttet nylig navn til «Selfmade», et navneskifte som markerer at de nå tilbyr muligheter for å låne utstyr og lære håndverk.

– Slikt har vært mer tradisjonsbundet og yrkesrelatert i tidligere generasjoner, nå er vi alle designere, sier Folkestad.

– Mange har også merket eller lest at psykisk helse og mestringsglede henger sammen: Det er rett og slett sunt å skape selv, legger han til.