VM i svenskehets

Kommentar: Reidar Sollie

Det er bare å stålsette seg. Vi kan stå foran elleve dagers pinligheter i form av smakløse svenskevitser og mild hets mellom to land som har mye å takke hverandre for. Klarer vi å skille humor fra hets den neste uka?

Allerede i dag får vi de første svarene. Kvinnefinalen i sprint kan bli farget så rød, hvit og blå at de norske jentene som stilte på pressemøtet i går måtte unnskylde at de har vært så overlegne i vinter. "Det hadde vært morsommere å få spørsmål om hva vi har gjort for å bli så gode", sukket regjerende OL-mester, Maiken Caspersen Falla. Men det var ikke henne mediene var opptatt av. Det var 98 prosent Marit Bjørgen.

Når 40.000 nordmenn etter hvert setter sitt preg på Falun og omegns lune landskap, handler det også om å ta vare på en sport som er blitt så norsk at den mister oppmerksomhet internasjonalt. Det var påfallende å se hvordan absolutt alle i miljøet jublet over Charlotte Kallas seier i generalprøven sist helg. Det var som en kollektiv lettelse gled inn i skisporene. Den følelsen kan få et tilbakeslag allerede i dag.

Sverige mot Norge i sport har vært en fascinerende historie i mange fasetter. Det har handlet om fotball, ishockey, bandy, skøyter, boksing, håndball, men først og fremst langrenn. Rivaliseringen har vært tydeligere på norsk enn på svensk side. Svenskene hadde lenge nok med finnene som totalt dominerte det første ski-VM i Falun i 1954. Og de har hatt finnkampen i friidrett og heftige oppgjør mot Danmark i fotball. Duellene om vintersport handler om Norje.

For i moderne tid har fotballen stort sett gått fri av svenskehetsen. Siden 70-tallet har vi bare møttes i privatkamper. Og de teller ikke. Først når Martin Ødegaard slår en tunnel på Zlatan Ibrahimovic i EM-sluttspillet i 2016, løftes denne rivaliseringen til et nytt nivå. Før det: VM på ski. Mimring, rivalisering og mild hets. Mest for moro skyld. Får vi håpe.