Vi hater alle. Og oss

APEROPET: Vi må snakke litt om sutringen.

Siden 80-tallet har sangen «Vi hater alle – alle hater oss» blitt sunget under Vålerengas kamper. «Hat», ikke hat, selvfølgelig. Men når man leser mye av det som skrives og menes om Vålerenga av egne fans i SoMe-kanaler og på nettsider er det tydelig at tribuneslageren er moden for en omskriving for å treffe som i gamle dager: Vi hater alle – og oss.

Da jeg erklærte at Leikegrinda var tilbake for noen uker siden var det fordi jeg vet at Vålerenga kommer til å spille Norges mest underholdende fotball på hjemmebane. Det var også et forsøk på å spre litt tro, håp og kjærlighet i en sesong som nettopp hadde startet.

Les også: Bytter fotballkrets etter voldsepisoder (Dagsavisen+)

Den positiviteten var åpenbart provoserende for mange, og tilbakemeldingene pubertale. Selv den blideste fotballeksperten nord for Bouvetøya, Kasper Wikestad, følte behov for å latterliggjøre forsøket på å spre optimisme med å kalle meg bergenser. Det blir ikke verre enn det.

Etter en usedvanlig svak bortekamp mot Kristiansund fikk også Vålerenga høre det. Det var innafor å klage da. Kanskje til og med kalle dem bergensere. Da VIF tapte mot Molde tok negativiteten helt av. Folk fikk skylapper og evnet ikke å se at VIF var på høyde med laget som trolig blir årets seriemester. Som spiller for spiller er overlegne alle i serien.

Vi tapte sjansestatistikken 4-5, samme tall for skudd på og utenfor mål. Jeg går fra Oslo til Molde neste gang vi møter dem om et eneste lag leverer bedre statistikk borte mot Molde denne sesongen.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Men på sosiale medier ble spillere og trenere slaktet som udugelige etter prestasjonen. Laget kommer til å kjempe mot nedrykk. Spillerne er for gamle. For unge. Pinglete. For uerfarne og talentløse. Ble det hevdet.

Et nettsted for Vålerenga-fans som var relevant på 90-tallet beskyldte samtlige spillere og støtteapparat for å gi faen. Ronny Deila ble skjelt ut på groveste, mest ynkelige vis. Alt etter en kamp der Enga ikke er nevneverdig svakere spillemessig enn Norges beste lag. Underveis i kampen mot Brann var negativiteten tilbake. Vi kjemper ikke nok, spillerne blør ikke for drakta, de løper ikke nok. Til tross for at spillerne gjør nettopp det og Vålerenga gjør en mer enn godkjent bortekamp mot et kjipt lag å møte. Hvor mange flere tilskuere tror dere kommer for å se Vålerenga med slik grinebiting?

Les også: VIF henter inn ny keeper etter skade

Sutrerne er fortsatt i klart mindretall. Men de er veldig synlige og toneangivende der de roper høyest og spyr ut eder og galle bak tastaturet. Det skal bare en feilpasning til før en spiller er udugelig. Da blir folk blinde for de 20 gode involveringene samme spiller har i kampen.

Negativitet er en kreftsvulst som sprer seg. Konstruktiv kritikk er noe annet. Sutring er dødfødt. Sutring er det siste Vålerenga trenger. For i år skal Vålerenga ta medalje. Det gjør vi om Deila finner en løsning på bortekomplekset og vi drar lasset sammen.

Fotball er følelser – det er sutring også. Det er til og med kjærlighet i det. Og vi er i vår fulle rett til å si ifra når Vålerenga leverer årsverste mot Kristiansund. Men få bort all klagingen etter gode prestasjoner borte mot ligaens bedre lag.

«Lyden forsvinner ikke ut i lufta. Det er umulig å kommunisere med sidemannen.» Det sa Amin Askar etter åpningskampen i Leikegrinda i 2017. Slik skal motstanderne føle det når de kommer til oss. La oss håpe sutringen ikke sprer seg til tribunen og ødelegger den magien.

Etter all negativiteten samlet hjemmekampen mot Tromsø bare 5719 tilskuere. Snakk med vennene dine om hvor gøy det er å se Norges råeste hjemmelag. Sjansen er større for at de blir med, og kanskje oppnår vi et tilskuertall klubben fortjener.

Første sjanse til å nyte VIFs vakre angrepsspill hjemme er førstkommende mandag mot Odd. Den fotballen nytes best på stadion. Der er det fortsatt sutrefri sone.

VIF-tilhengere skriver i Dagsavisen hver fredag under vignetten Aperopet.