Veiskillet

Kvinnefotball har tatt sjumilssteg de siste årene og nå er Norges utfordring å henge med, skriver Reidar Sollie.

Det er dessverre slik at siste kamp sitter sterkest i. Fotball-VM ender med bare en vinner. Men for Norge har VM 2019 vært et historisk løft selv om resultatene har vært bedre i tidligere mesterskap.

Men fotballen var ikke bedre før. I tidenes beste fotball-VM har Norge fått svar på hvor toppnivået ligger. Vi så det da de engelske jentene satte fart på høyresiden. Selv om Norge var behørig advart på forhånd, var det den norske venstrekanten som sviktet. Fordi de fikk verdens beste høyrekant mot seg.

Martin Sjögren ble av flere eksperter kritisert for ikke å ha vært forberedt til denne kvartfinalen. Det tror jeg er feil. Norge visste hva britene kom med. Men de hadde ikke kvalitet til å demme opp for det. Og det var ikke langt unna at Norge kunne straffet Englands mange feil. To baller ble reddet på streken. Men England var et bedre fotballag totalt sett og var mye giftigere i avslutningene.

Norge stoppet i kvartfinalen. Det er bedre enn våre forventninger foran VM, det er bak jentenes egen målsetting om å nå semifinalen. Norge har historiske grunner til å legge lista høyt. Realismen sa noe annet. Men Norge var i nærheten. Kvinnefotball har tatt sjumilssteg de siste årene og nå er Norges utfordring å henge med. Sammenlignet med EM for to år siden var dette et løft. Men opp til verdenseliten er det enda et stykke.

Det meldes om tidenes beste TV-tall, jentene flommer til fotballskolene, Norge får enda fere proffspillere i utlandet, som på sikt vil gjøre landslaget bedre. Norge kom til VM med en helt ny midtbane. Her er det mye å utvikle i landets største kvinneidrett.

Utfordringen blir å utvikle den norske toppfotballen her hjemme, både i tilrettelegging for spillerne og støtten fra publikum. Der er det en lang vei å gå. Det er to år til neste sluttspill. Da har «Caro» etablert seg i Barcelona og Guro Reiten utviklet seg i Chelsea. Og kanskje Ada Hegerberg er tilbake?