8,90. Eller 15.46,6. Eller 45,94?

Spør du en nordmann godt over 50 år kan du sannsynligvis få ramset opp noen såkalte legendariske skøyterekorder. For flere generasjoner var 15.46,6 (Kupper´n OL 1960 på 10.000 meter) pensum. Siden kom Maier med 15.32,2, Karlstad med 14.12,14 og Koss med 13.30,35 på samme distanse. Dette er særnorsk lek med tall.

Eller skraphandelkunnskap som Ole Paus kaller det. Kunnskap du ikke blir kvitt, men som du strengt tatt ikke har all verdens bruk for. Men det er jo utvilsomt en del av kulturhistorien. Men hva var vinnertida til Håvard Holmefjord Lorentzen på 500 meter i 2018?

Jeg vet allerede at jeg vil slite med å huske Karsten Warholms 45,94 uansett hvor mange ganger den blir gjentatt. Etter en rask sjekk i nærmiljøet går ikke yngre folk rundt og husker mange tider eller lengder. Det er generasjonsbetinget. Når man sitter og skriver ned tider, husker man dem bedre.

8,90 er den store vinneren globalt. Bob Beamons lengderekord fra OL i Mexico i 1968 er fortsatt olympisk rekord. Den kom som et sjokk på alle som var interessert. Den nådde bredt ut. Hvor langt kan man hoppe? Et enkelt spørsmål og en øvelse alle kan prøve på. Og har en tallkombinasjon som gjør at den er genialt enkel å lagre.

Lørdag kan Jakob Ingebrigtsen kanskje løpe inn på en ny legendarisk tid på 1500 meter. Fredag het den nye olympiske rekorden, som ble satt i hans semifinale, 3.31,65. Den er glemt etter finalen, for da er den slått. Sluttida ender godt under 3.30.

Den tida minner meg om min favorittid som jeg kan brife med i sære quizzer. 3.33,33. Jeg prøvde den på noen finner. Den eldste av dem tok den. Så finnene lagrer også på deilig, nerdete kunnskap. For tida tilhører Veikko Hakulinen da han vant femmila i Oslo-OL i 1952. Nye rekorder kommer. Men de må ha rytme og øyeblikkets magi i seg. Finner vi rytmen i 45,94? Prøv!

[ Jakob Ingebrigtsen enkelt til 1500-meterfinalen ]