Ti år etterpå sitter Dagfinn Enerly fortsatt i rullestolen og gleder seg til sesongen med Larkollens eldre herrer neste år. Det er en seier for psykologien og en seier for fotballens kraft utenom arenaen. Men først og fremst en seier for Dagfinn Enerly og hans familie.
Alle som har vært involvert i fotball (eller annet lagspill) på et eller annet nivå vil kjenne seg igjen. Hva skjer når en spiller ligger nede? De fleste vrir seg heldigvis i en eller annen form for smerte. Slikt går over. De fleste skader kan helbredes. Når ingenting skjer, er det full alarm. Det er heldigvis ganske uvanlig. Men det skjedde altså 29. oktober 2005 i Kristiansand.
Sammenstøtet mellom Øyvind Hoås og Dagfinn Enerly så ikke spesielt dramatisk ut. De spilte på samme lag. Det var ingen forseelse. Enerly falt med Hoås over seg og Enerly ble liggende. Han hadde maksimal uflaks. Nakken ble vridd på en slik måte at resten av kroppen ble lammet. Nå kan han i hvert fall bevege armene. Og hans store drøm er å kunne gå igjen.
LES OGSÅ: Dagfinn Enerly ti år etter - fortsatt ukuelig optimist
Første gang jeg ble fascinert av Dagfinn Enerly var da han og broren Steinar spilte Skeid opp i Tippeligaen. Dagfinn var avslutteren, Steinar var den finslepne teknikeren. Sammen var de dynamitt. Det er ikke ti år siden, men tjue. Høsten 1995. Han fikk ti år med toppfotball. Hans mest elleville scoring kom på Melløs i Moss, da han på hel volley dundret en knallhard corner direkte i mål. Inntil det motsatte er bevist, det hardeste skuddet som er levert i norsk fotball. Hadde det ikke vært nett i mål hadde ballen landet i Fredrikstad.
Dagfinn Enerly ble kåret til «Årets forbilde» på Idrettsgallaen i 2008. I dag gir han livshåp til mange mennesker med alvorlige skader. For tittelen hans er like evig som hans ukuelige optimisme.