– Jeg kom til Grorud for å spille voksenfotball

Denne uka følger vi Groruds A-lag i fotball fra innsiden. Håpet er å forstå mer av hva som ligger bak suksessen klubben har hatt de siste sesongene, og samtidig gi et innblikk i hverdagen til alle i, og rundt klubben.

Siden Eirik Kjønø tok over klubben for tre sesonger siden har det vært en endeløs rekke med oppturer for drabantbyklubben. I sin første sesong ble laget nummer tre i 2. divisjon og i 2019 rykket de for første gang opp til 1. divisjon. Nå ligger klubben på 7. plass i Norges nest øverste divisjon. Hvordan er det mulig? Det skal vi prøve å finne ut av. Samtidig som vi ønsker å gi dere et innblikk i hverdagen midt i Groruddalen.

Christos Zafeiris er navnet på spilleren som har overtatt midtbaneplassen til Elias Kristoffersen Hagen, som denne måneden gikk til Bodø/Glimt. 17-åringen, som er født i Athen i Hellas, ble hentet inn i vinter da man forsto at Kristoffersen Hagen kom til å forsvinne etter hvert.

Dette er akkurat slik Eirik Kjønø ser for seg sitt mønsterbruk. At de finner det neste talentet, og henter han tidlig, slik at han kan formes og er klar den dagen spilleren foran han i køen drar.

– Han var ikke klar i desember 2019, men nå er han klar, sa Eirik Kjønø om Zafeiris tidligere i uka.

Vi tok en prat med unggutten for å høre hvordan han ser på de nye utfordringene.

– Hvordan er det å gå fra å spille 40 minutter, fordelt på tre kamper i 3. divisjon, til å spille 499 minutter og være fast i 1. divisjon denne sesongen?

– I starten og i oppkjøringa var det litt tøft, det var litt vanskelig, men jeg klarte å ta store steg etter koronapausen, som gjorde at jeg klarte å holde meg på nivå med de andre. Når jeg fikk sjansen til å spille i OBOS så så følte jeg bare at jeg grep sjansen og gjorde det best jeg kunne. Nå får jeg spille litt mer, og det er jeg veldig glad for, sier den svært ydmyke Zafeiris.

For «nå får jeg spille litt mer» er en underdrivelse. Zafeiris er fast på Groruds midtbane.

Christos Zafeiris var tidlig på plass i klubbhuset til Grorud etter skolen på fredag - som vanlig. Foto: Haakon Frydenberg Thon

Lange dager

Han bodde en periode i Oslo da familien kom til Norge fra Hellas, men de siste fem årene har han bodd på Årnes. Likevel er mye av hverdagen hans i hovedstaden.

Faren Dimitris kjører han til byen nesten hver dag, men av og til må han ty til tog for å komme seg på skolen på Valle. Etter skoledagen er ferdig setter seg på T-banen opp til Grorud, før det på kvelden bærer hjem til Årnes igjen.

– Hvordan er Årnes?

– Det er fint det. Ganske stille, smiler han.

Men litt fred og ro kan kanskje være godt for 17-åringen på slutten av lange dager.

Han er ofte på plass i klubbhuset tidligere enn de fleste andre spillerne, i og med at han drar rett opp etter skolen. Men han kaster ikke bort tiden.

– Noen ganger bruker jeg litt tid på å se på kamper til motstanderne, eller så ser jeg på kamper vi har spilt. Utenom det slapper jeg av, og gjør meg klar for trening, forklarer han.

Viktig brikke

Kanskje er dette noe av grunnen til at han i så ung alder har klart å kapre en fast plass på en midtbane i 1. divisjon. Grorud har heller ikke den bredeste dekninga på sentral midtbane, noe som gjør at presset er ganske stort på at han selv og Martin Høyland leverer dersom Grorud skal være med å kjempe om poeng.

– Kjenner du på det presset?

– Ja, altså jeg gjør jo det. De første 13 kampene var Elias her, og jeg prøvde liksom å komme meg inn og krige med han og med Martin. Nå som Elias dro er vi jo en mindre da. Så nå føler jeg at jeg må prestere, forteller han.

– Liker du presset litt også?

– Ja, det er gøy å ha presset. Man prøver selvfølgelig å gjøre sitt beste hele tiden. Men du tenker du må prestere hele tiden siden det ikke er noen akkurat nå som kan spille i stedet for deg, sier han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Gradvis mer spilletid

Men Zafeiris ble ikke kastet innpå i det øyeblikket Kristoffersen Hagen dro. Kjønø har sakte, men sikkert latt 17-åringen få mer og mer spilletid, og også kamper fra start – selv med Kristoffersen Hagen i troppen. Det kan kanskje være en del av forklaringa på suksessen, til både Grorud og Zafeiris.

– Jeg føler at det var viktig for meg. Det er jo læring, jeg blir bedre av det og så kjenner jeg hvor nivået er. Det hadde kanskje vært annerledes om jeg ikke hadde fått startet noe før han dro, og plutselig så skulle jeg spilt alt etterpå, sier han og fortsetter:

– Jeg syns det var viktig. Jeg spilte jo mot Tromsø om var på førsteplass. Det viser jo litt at de ikke bryr seg om alder eller hvor høy jeg er. De stoler på meg da, selv om jeg ikke er startspilleren som da var Martin og Elias. Det er viktig.

Drømmer om Premier League

Skulle fremgangen fortsette så vil Grorud bli for liten en dag også for Zafeiris, og 17-åringen vet hva han vil.

– Jeg har alltid drømt om Premier League, sier han, men er ikke fremmed for noen av de andre store europeiske ligaene heller.

Og det er ingen grunn til å legge lista noe lavere med den utviklingen han har hatt. Han synes Manchester City spiller god fotball, men har også blitt glad i Leicester.

– Jeg har ikke noen favorittklubb – jeg er ikke fan. Men jeg liker å se på Leicester, forteller han.

At gutten har et potensial til å nå Premier League er det ingen tvil om. Han har motor, fysikk og en god fot. Skreddersydd for England, men også Norge.

Gode på detaljer

Men for at den drømmen skal bli virkelig må utviklingen fortsette i riktig retning. Grorud virker som den perfekte plassen for Zafeiris å få nettopp den utviklingen han trenger i øyeblikket. Han virker i hvert fall svært godt fornøyd selv, og peker på at han føler at alle blir sett i Grorud.

– De sier ikke bare at du må jobbe hardere. De hjelper med detaljer som du kanskje må bli bedre på, så må man jobbe videre. Her på Grorud kommer alle til å få sjansen. Så handler det om å ta den, men treneren stoler på deg uansett om du er en startspiller, eller en spiller som kanskje er litt oftere på benken, forteller han.

– Som mange har sett nå så har vi stilt med mange endringer i kampene. Det er mange ganger vi har stilt med 5-6 bytter fra den ene kampen til den andre. Det er det jeg føler er veldig bra med oss - vi er en stor tropp, og alle er like gode. Hvis det er et bytte i en posisjon, er det ikke noe forskjell. Alle vet hva de skal gjøre.

Klar for voksenfotball

Zafeiris var tre år i Vålerenga-systemet, der han forrige sesong også var en del av Vålerengas andrelag.

– Hva er den største forskjellen på Vålerenga og Grorud?

– Jeg kom til Grorud for å spille voksenfotball. I Vålerenga var jeg med de som var like gamle som meg, kanskje ett, kanskje to år opp. Den største forskjellen er nok at jeg spiller mot menn, og trener med menn, sier han.

– Burde du spilt mer i Vålerenga i 3. divisjon? Eller har du tatt så store steg?

– Jeg føler egentlig at jeg sikkert kunne spilt litt mer, men det er selvfølgelig trenerens valg. Men jeg føler også at treneren her har hjulpet meg til å komme på det nivået jeg er nå, svarer han.

Han glad for det han lærte i tida i Vålerenga, men nå er han klar for å ta neste steg på læringsstigen.

– Da jeg var i VIF G14 og G15 handlet det om å begynne å lære det taktiske for eksempel. Nå begynner det å etter hvert å handle om det litt mer avanserte, det viktigste - de små detaljene. Alle kan det enkle, det lærer du i 14-15-årsalderen. Men noen ganger er det de små tingene, det de som ser på og de yngre ikke ser, som er den store forskjellen. Eksempel: I fjor hadde laget 104 cornere. Nå er vi allerede på 99 og vi er halvveis i sesongen bare. Det er sånne ting, små greier som kan gjøre en stor forskjell og vi må lære fra det hele tiden.

– Det er kanskje noe ikke spillere tenker på nei? Og kanskje heller ikke helt vet hva man skal bruke det til?

– Som du sier, det er ikke alltid vi tenker på det. Men det er det de (trenerne) gjør da. De sørger for at vi vet om det, og fikser opp i problemer og kommer med løsninger.

Zafeiris har ikke vært lenge i klubben, men noe han har bitt seg merke i er hvor tøffe de er i klubben. De tar sjansen, og stoler på de unge spillerne. Det tror han forklarer en del av den sportslige suksessen.

– Det jeg har sett hittil er at de prøver å bli bedre hver dag. De stoler på de unge, og prøver å spille fotball. Prøver å bli bedre hver dag på ting vi ikke er gode på. Vi er i OBOS nå, men vi er ikke fornøyde med det. Vi fortsetter å pushe for å bli bedre. Vi vet at mange lag som har vært i eliteserien, som Tromsø og Lillestrøm, er bedre enn oss. Vi jobber som underdogs og prøver å bli like gode som dem. Vi ser at på banen har vi fått ganske bra resultater i første halvdel av sesongen, forklarer han.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Flinke lærere - og elever

Da vi snakket med Grorud-back Trace Akino Murray (27) tidligere i uken sa han at Grorud var litt som en skole, der man fremdeles lærer, og ikke bare trener. Når en på 27 år mener dette, er det kanskje ikke rart at ti år yngre Zafeiris deler den oppfatningen.

– Trenerne legger ned mye tid før treninga og etter treninga på å analysere og se på ting vi kan bli bedre på. De ser på våre kamper, de ser på motstanderens kamper og så legger de sammen alt og har det klart for oss før treninga, og så går vi ut på banen og gjør det.

– Men for et man skal få utvikling trenger man ikke bare flinkere «lærere». Mye er jo opp til dere som «elever» også?

– Ja, og det jeg føler er bra med oss er at hele gruppa er villige til å lære uansett hvor de er i karrieren. Noen er litt eldre, og spilt på høyt nivå før. Men alle er villige til å lære, og til å bli bedre, og vi pusher hverandre, sier han og peker på hvor flinke trenerne er på detaljnivå.

Saken fortsetter under bildet

Christos Zafeiris følger med når en av de eldre på laget, Preben Mankowitz forklarer. Foto: Haakon Thon

Mandag tar Grorud imot Ranheim i en kamp både spillere og trenere i Grorud vet kommer til å bli en fysisk tøff batalje. På Groruds midtbane finner du en 17 år gammel gutt. Klar for krigen.