Sport

Sykkeltyveriet som skapte en amerikansk drøm

Cassius Clay var tolv år gammel da sykkelen hans ble stjålet. Han gråt. Hevnfølelsen vokste i ham. - Bli med meg på boksetrening, sa politimannen Joe Martin. I natt døde kanskje idrettens største ikon.

Bilde 1 av 2

KOMMENTAR: Anekdoten over er fortalt selv av Muhammad Ali, som byttet ut navnet Cassius Marcellius Clay fordi han forbant det med slaveri.

Men han ble med politimannen på bokstrening i Louisville i 1954 for å få ut aggresjonen og samtidig lære å beherske sinnet sitt. Det var mange boksere i klubben. Først måtte man lære seg selvbeherskelse. Derfra vokste bokselegenden Muhammad Ali. "Han var den av alle disse gutta som jobbet hardest med seg selv. Han ble fascinert av sporten", har Joe Martin fortalt senere.

"Hans historie er kanskje den største av alle amerikanske i det 20. århundre. Muhammad Ali, hvil i fred", skrev vitenskapsstjernen Neil deGrasse Tyson på twitter i natt.

For det er resten av historien som gjør at hele USA stoppet litt opp i dag. Boksetalentet, som helst ville slippe å dra til sin OL-debut i Roma i 1960 fordi han hadde flyskrekk, ble en kraftfull stemme utenfor bokseringen. For da han kom hjem fra Roma med sitt historiske OL-gull, møtte han rasismen på nært hold igjen hjemme i Kentucky. Han ble nektet bord på en restaurant på grunn av hudfargen. Han skal senere ha fortalt at episoden førte til at han kastet OL-medaljen sin. Senere har han selv justert historien ved å si at han mistet den.

Han nektet å tjenestegjøre i de militære styrker i Vietnamkrigen. Han ga en kraftfull offentlig forklaring i rettssalen.  Han ble fratatt sine titler, men unngikk fengsel. Han var en vandrende og boksende opposisjon til klasseskillet i 60-tallets USA. Ved siden av dette ivaretok han sin boksekarriere som nådde stadig nye milepæler. Og det kulminerte med hans kanskje største kamp i karrieren, "The Rumble in the Jungle", mot George Foreman i Kinsasha i Zaire i oktober 1974.

Så kom livet etterpå, så kom sykdommen snikende og da han skjelvende tente OL-ilden i Atlanta i 1996 fikk vi med selvsyn se betydningen av hans tilstedeværelse. Stillheten som senket seg over arenaen da bildet av en svekket, men vinkende Muhammed Ali kom opp på storskjermen. Han var noe større enn en pensjonert boksemester, han var et ikon som sprengte grenser langt utenfor de sportsinteressertes rekker. Han gikk i front i kampen mot rasisme i en tid da den typen oppgjør bare påførte smerte. Inntil han vant også den kampen. OL-arrangøren i Atlanta  fryktet for at han skulle bryte sammen. Men Ali kjempet videre. Nesten 20 år senere etter Atlanta døde han på et sykehus i Phoenix i Arizona i natt, 74 år gammel, med sine nærmeste rundt seg.

Mer fra Dagsavisen