Stöckl brast i gråt under seiersintervjuet

Dette gullet smakte ekstra godt for østerrikeren. I nesten et helt år har han prediket at den store drømmen var gull i lagkonkurransen.

Det sa at han etter den første verdenscupkonkurransen i Ruka i november, og han har gjentatt det nesten til kjedsommelige omtrent i hver eneste verdenscuphelg siden.

Les også: Utlendingene om gullrushet: Hva skjer, Norge?

Tre av fire lagkonkurranser i verdenscupen har endt med seier, og sannelig lyktes ikke laget i OL også.

Da var det ikke så rart at følelsene slo ut for fullt.

Norge har slått knallhardt nedenfra etter den svake fjorårssesongen.

– Jeg er helt tom, var det første Stöckl sa til den skrivende delen av norsk presse som var på plass.

Etter rennet forsvant han bort og ble sittende for seg selv en lang stund.

– Jeg måtte sette meg ned. Det var tomt for krefter. Jeg måtte la alt gå gjennom hodet og oppleve hva som er skjedd. Det er ikke så lett. Det er umulig å beskrive hvordan det er når du har jobbet såpass lenge for oppnå en drøm.

Fellesskapet er størst

Likevel måtte Stöckl gjenta gang på gang hvordan dette gullet var mulig.

Ingen fra laget som var med i Sotsji-OL var med. Heller ingen fra gullaget i VM i Falun i 2015.

– Dette var mulig fordi vi har fantastiske utøvere og et fantastisk støtteapparat. Vi har en hoppnasjon som var på denne målsettingen fra dag én, og alle har jobbet for et fellesskap som er større enn oss selv, og det var å ta denne jæ … gullmedaljen her, sa Stöckl før tårene startet å renne i strie strømmer og han måtte ta seg en velfortjent spørsmålspause.

– Hvordan så det ut i hodet ditt da dere la ut denne planen?

– Da vi satte oss dette målet så dro vi fra evalueringen. Det var på Lygna i vår. Da dro alle sammen derfra med en vond følelse i magen, nærmest med en nervøsitet for vi visste at vi måtte starte fra dag én med å jobbe hardt for å skaffe oss en mulighet. Det var mindre enn ett år før OL, og vi sa at vi skulle kjempe om gull. Det var noe som Norge aldri før har fått til. Vi dro derfra med det som mål, og siden har alle rundt laget jobbet hardt for å få det til. Og det er ganske mange som har gjort dette mulig.

Deler æren

– Det er ganske mange som vil gi deg den største æren, men du er ikke så villig til det?

– Jeg er bare den som vifter med flagget, spøkte Stöckl uten å slippe unna med den fleipen.

– Nei, jeg vet ikke. Jeg prøver bare å komme med min kompetanse og gi råd til alle som er rundt. Jeg vil la alle rundt meg vokse i det ansvaret de har. Det er mange som har utviklet sin kompetanse og tatt større ansvar. Det fører til at vi er blitt sterkere enn mange andre, og så har vi utøvere som er helt fantastiske.

– Tvilte du noen gang under konkurransen?

– Du tviler hvert eneste sekund, for du vet aldri hva som kommer. Det kan være en som bommer, det kan være en som detter, det kan være en som triller rundt eller det kan være én som ikke klarer å sette nedslag. Det var tre nasjoner som var på et ekstremt høyt nivå i dag, og vi ledet bare med to poeng etter den første runden. Dette var tøft, men vi fikk det til.

– Hvordan rangerer du denne triumfen?

– Dette er det største enn så lenge. OL er det største uansett, og gull i en lagkonkurranse er det største i et OL. Du må slå alle nasjoner med fire mann, og som trener er det det største som du kan få til.

Lover å fullføre

– Du er sikkert på at de andre prestasjonene i OL også er kommet ut av det felles målet?

– Selvfølgelig. Du skaffer forutsetninger for å skaffe flere mann som bidrar til å vinne en lagkonkurranse. Nå står vi her som sterkeste nasjon, og vi har flere mann øverst på listene. Det er en god forutsetning når du reiser til OL, og det klarte vi faktisk å bevise. Det er fortjent at vi er på toppen i dag.

Tankene var noen helt for fire år siden i Sotsji. Stöckl husker at han snakket lenge med pressen da, men da hadde det ikke blitt noen medalje.

– Vi pratet lenge da også, men sto der uten medalje i lagkonkurransen. Vi hadde en medalje i 90-metersbakken ved Anders Bardal. Da snakket vi om hvordan vi skulle klare å snu dette. Heldigvis var det mange i systemet som hørte på, og nå står vi her og kan nyte øyeblikket sammen.

– Kan du love at du fullfører kontrakten inn mot neste OL i Beijing?

– Ja, selvfølgelig. Jeg har underskrevet den. (NTB)