Den norske idrettsledelsen sammen med kongeparet under OL i Sotsji. Til venstre generalsekretæt Inge Andersen, til høyre daværende idrettspresident Børre Rognlien. FOTO: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX

Sotsji-papirene

KOMMENTAR: Tenk så enkelt det kunne vært: Her er Norges Idrettsforbunds utgifter til OL i Sotsji. Slik brukte vi pengene.

Sport

Men så enkelt er det altså ikke. Joda, vi har de runde summene fra årsrapporter og regnskaper som både NIF-styret og departementet har fått. De bare bekrefter at toppidrett koster. Men de forteller ikke noe om kulturen man er en del av.


NIFs mektige generalsekretær Inge Andersen henviser til sitt eget styre og avsluttet fredagens NRK-intervju kategorisk da han sa han ikke ville legge fram noen flere bilag: «Slik er det og slik blir det».
Og vi i mediene, og særlig VG som er motoren i denne saken, blir spurt om hvor lenge vi skal mase om detaljer. Det er større saker i verden å ta fatt i. Noen kaller det smålighets-journalistikk.

Det er det ikke. Og bakgrunnen er enkel: Noen av verdens største idrettsorganisasjoner er avslørt for triksing og fiksing og omfattende korrupsjon. Kampen om å få internasjonale mesterskap er knallhard. Og kampen er ofte stygg. Og når Norge har valgt å være med i kampen, er det legitimt å vite hva det faktisk koster. Og når det nå er blitt en offentlig sak, og til og med kulturministeren oppfordrer til det samme, er kanskje tiden inne for å skifte kurs. For å si det forsktig.


Det er ikke for «å ta» Inge Andersen, dette kommer opp, det er for å vite hvilken kultur som hersker. Og ikke minst: Hva som har vært kravene til å henge med. Kostet det 12.000 kroner i døgnet for et rom i Sotsji, kan vi få lov å steile over det. Ulovlig er det ikke. Men det er nyttig kunnskap å vite hvorfor det ble slik. Med håp om at det kan bli endringer.


Idretten har brukt mye penger på ekstern ekspertise. Har de brukt mye på bygging av omdømmet? For når man fjerner seg fra det folkelige kravet om innsyn og åpenhet, fjerner man seg også fra den grasrota man er valgt av. Når man nekter å legge fram dokumentasjonen og gjemmer seg bak byråkratiets vegger, blir selvfølgelig neste skritt mistenkeliggjøring. Hva ønsker man å skjule? Kanskje norske idrettsledere gjorde en strålende jobb, sammenlignet med sine internasjonale konkurrenter. Kanskje Norway House i Sotsji var en nyttig investering i det store bildet. Kanskje ikke. Men vi vet ikke fordi det er umulig å få innblikk i hvilke kostnader man måtte prioritere.  I disse tider er det fristende å kalle det Sotsji-papirene. De forteller en historie ingen vil fortelle. Det er uklokt. For det kommer jo fram til slutt.