Vi vet ikke hvor mye hoppsjef Clas Brede Bråthen har ropt høyt og bannet på møtene, i hvilken grad han har brutt skiforbundets mediestrategi eller hvor rettferdig den økonomiske fordelingen er mellom de ulike grenene under den store ski-paraplyen.
Det vi vet er at når slike typer personalsaker får rulle i mediene, finner de kanskje sin løsning raskere. Som da NRK-konflikten rundt reporter Line Andersen nådde rettssalen og ble mediemat. Det endte i et forlik.
Interne konflikter er alltid mer detaljrike enn det som kommer fram i offentligheten, derfor skal vi være varsomme med å ta side eller konkludere. Det er det mange nok som gjør. Men det sier uansett noe om kulturen når slike konflikter eskalerer gjennom medietrykket. Noen bruker oppmerksomheten bevisst, mens andre vil ta alt internt. Det kan også være personvern å ta hensyn til.
Det vi vet er at Bråthen har levert en utrettelig innsats for kvinnehopperne, at alle utøverne og landslagstrenerne står bak ham og at han leder en prestasjonsgruppe som har som mål å vinne OL-gull i Beijing om drøyt fem måneder. Han kunne også blitt sjef for hoppkomiteen i det internasjonale skiforbundet, men er altså ikke ønsket som norsk sportssjef lenger etter at den kommende sesongen er over.
Han har også fått ros for håndteringen av Daniel-Andre Tandes dramatiske fall og skade sist vinter. Dette er plussidene som tilhengerne hans påpeker. De er selvsagt viktige. De interne problemene har vi fått mindre innsyn i, annet enn bruddstykker om dårlig oppførsel og mulig triksing eller misforståelser rundt interne kontrakter.
Toppidretten lever også av være mediefokusert og dette er baksiden av medaljene.
Det er ubehagelig og ofte pinlig å lande på kulen. Det har denne konflikten gjort. Man kan likevel komme seg stående ned unnarennet. Kan en uavhengig megler løse denne konflikten? Maren Lundby vil ha saken løst lenge før hun skal forsvare OL-tittelen i Kina.