Ski

Graabak? En reprise fra 1936

DOBBELTSEIER: Jørgen Graabak kom skliende inn i OL-historien ved en tilfeldighet. Dette var reserven som aldri hadde vunnet et verdenscuprenn. Nå er han olympisk mester i Norges «paradegren». Historiens mest ukjente norske vinner?

I vinter-OL kanskje. I sommer-OL må vi tilbake til Barcelona i 1992 (Linda Andersen i seiling) eller 1998 (Tor Heiestad i skyting). Folk flest ante ikke hvem Jørgen Graabak var før noe skjedde midt på dagen i går. Seier til hvem??? Kombinert er ingen pa­­radegren lenger målt i oppmerksomhet. Men er noe morsommere enn utfordrere som kommer rett inn på scenen og avgjør hele greia? Han var den store kontrasten til det som hadde skjedd en snau time tidligere da plakatnavnet Emil Hegle Svendsen endelig vant sitt OL-gull her borte.

Det første seiersintervjuet med Graabak var ganske beskrivende. Han hadde jo nesten aldri kommet først i mål i noen konkurranse, så han skjønte ikke helt hva som skjedde. Men øyeblikket fra denne kombinerthistoriske begivenheten i øsregnet i et fjerntliggende russisk dalføre, fikk vi i nest siste sving. Tre offensive tyskere skulle sette inn det siste støtet. I iveren ødela de for hverandre. Og serverte dobbelt norsk. Men kanskje hadde Jørgen Graabak vun­­­­­­net denne spur­­­ten uansett. For han klarte å henge på den tyske ryggen i den siste lange motbakken opp mot mål. Og der tyskerne felte hverandre, lå Graabak akkurat der han skulle være for å unngå uhell.

Historisk? Kombinertsporten var altså den dominerende norske grenen i vinterlekenes barndom. Men etter at Bjarte Engen Vik vant Norges siste OL-gull i Nagano i 1998, har det vært marginer feil vei. Først og fremst i hoppbakken. Moderne norsk kombinerthistorie har handlet om svak hopping og sterke langrenn. I går lyktes Norge i hoppbakken også. Noe var i gjære. Men det var Magnus Moan de fleste pekte på. Og enda flere gjorde det da Moan hentet inn hele forspranget på den første runden.

Historisk? Jada. Som sagt, første norske seier siden 1998. Men første norske dobbeltseier siden Garmisch-Partenkirchen i 1936. Da ble det endog trippel ved herrene Oddbjørn Hagen, Olaf Hoffsbakken og Sverre Brodahl. På denne tida var det ikke egne kombinertlangrenn, det var de vanlige langrennene over 18 kilometer som talte. Både Jørgen Graabak og Magnus Moan kunne hevdet seg i langrenn. Men de er altså to sjeldne blomster som valgte seg kombinert, grenen US Today nylig kåret til OLs tøffeste øvelse. For skihopping er ikke grenen som tiltrekker seg skeptikere.

Men faren til Jørgen var en habil skihopper og han ble tidlig ivrig på å ta rekorden til far. Siden ble han fanget opp av det trønderske toppidrettsarbeidet i vintersport og da vet alle som følger med hvilken kvalitet det handler om. Bare gårsdagen var et bevis på det. To gull og en sølv gikk rett inn i trønderrocken på ski. Emil Hegle Svendsen feiret det hele med 20 treff av 20 mulige skudd i trønderværet på Laura skistadion. Da kom tårene både hos han og konge og fedreland. For endelig fikk vi også se at norsksmurte ski fungerte like bra som konkurrentenes.

Men det er i dag kombinertsporten er i søkelyset, og det kan bli mer under lagkonkurransen i morgen. Mange har fortalt oss at Norge har hatt verdens beste kombinertlag på gang i hele vinter, men få har brydd seg. Oppmerksomheten i eter og på trykk har vært middels. En verdenscupseier i kombinert fronter ikke sportsnyhetene. Så kommer det en kar som aldri har vunnet noe som helst internasjonalt og rydder hele feltet. Et drøyt døgn før start ante han ikke om han fikk delta. Graabak fikk den siste plassen på laget. Mikko Kokslien ble vraket. Valget var ikke opplagt. Men magefølelsen til landslagssjef Kristian Hammer tilsa at Graabak var i sterkere langrennsform. OL-gull handler ikke bare om enkeltutøvere. Det handler om coaching og lagarbeid som treffer.

De marginene var ikke med Norges to eneste lag som var med i Sotsji. Både curling- og ishockeylandslaget kan reise hjem. De første var finalekandidater, hockeylaget hadde en kvartfinale som mål. Det håpet ble knust av Russland i går. Fire tap på fire kamper er malmklar tale. Og etterpå kommer den rituelle debatten om norsk ishockeys rammebetingelser. Den er reell nok. OL-hockeyen spilles i en divisjon Norge ikke er i. Og det vil dessverre ta lang tid før vi kommer dit.

Norge er oppe i sju OL-gull og selv et bortskjemt vinteridrettsland be­­gynner å bli fornøyd. Det skal mye til. Da er det godt å bli minnet på den historien som utspilte seg i går morges og som forsvant i den norske begeistringen senere på dagen. Stian Sivertzen kom seg til OL-finalen i boardercross fem år etter at han ble utskrevet fra Sunnaas sykehus. Han var nær å miste livet under prøve-OL i Vancouver i 2009. Han brakk ryggen, hadde to brudd i bekkenet og kragebeinet. Under behandlingen kollapset en kunstig blodåre, han lå en uke i koma og var nærmest lam. Bare å se ham i OL-finalen i går (5. plass) var en sensasjon. Og en fantastisk inspirasjon for mange som ram­mes. OL-gull hand­­­ler ikke bare om de reelle vinnerne. Heldigvis.

reidar.sollie@dagsavisen.no

Kombinert-gull

2014: Jørgen Graabak

1998: Bjarte Engen Vik

1994: Fred Børre Lundberg

1984: Tom Sandberg

1964: Tormod Knudsen

1956: Sverre Stenersen

1952: Simon Slåttvik

1936: Oddbjørn Hagen

1932: Johan Grøttumsbråten

1928: Johan Grøttumsbråten

1924: Thorleif Haug