Seier for helsas skyld

La meg være åpenhjertig - fordi det er jeg jo aldri i denne spalten. Jeg er en stor mann som sliter med vekta. Det har jeg alltid gjort og sannsynligvis vil jeg gjøre det til blodårene sier at nok er nok. Nå er det ikke meningen at du skal synes synd på meg for det. Jeg leter ikke etter sympati her. I hvert fall ikke på den måten du kanskje tenker.

Det har jo ikke vært et uvanlig syn på fotballtribuner opp igjennom tiden. Korpulente menn som bråker og kjefter med en drakt som er spraymalt på. Gjerne kortklipt på hodet. Lukter sikkert gjør de også. Ingen av disse starter noen fitnessblogg med det første.

Les også: 40 år siden kjerka brant, og Trond skrev den sangen

Fordi et supporterliv kan være hardt for helsa. Øl på kampdag er en del av kulturen. Drikker du ikke alkohol, selger også fotballpuben brus. Og hva det gjelder mat, så går det ofte i raske, enkle måltider. Burger, kebab, pølser. Alle ting en kardiolog ser skakt på. Men dette er jo snakk om en eller to ganger i uka. Det må jo gå an å unne seg det. Jeg tror ikke problemet ligger her. Det harde supporterlivet handler nok mest om den mentale helsen.

Tilbake til kroppen min, og ikke bare fordi den er et naturlig midtpunkt grunnet tyngdekraft. Jeg er en kjedespiser og en trøstespiser. Det tok sin tid å innrømme det og er noe jeg har levd med siden jeg var ung. Jeg sto på vekta forrige dagen og ble nok en gang skuffet over resultatet. Dette er tidspunktet du bør spørre, hvordan relaterer dette seg til Vålerenga?

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Jo, nå skal du høre. Det var faktisk et par år hvor jeg hadde håp om en sunnere kropp og det virket som jeg klarte å regulere kroppsvekten på en god måte. To år jeg ser tilbake på og prøver å hente inspirasjon fra. 2005 og 2006. To år der Vålerenga Fotball var gode. To år hvor jeg ikke følte for å trøstespise like mye?

Vålerenga var gode i 2004 også uten at jeg hadde like stor suksess da, men hvis jeg ser rasjonelt på det brukte jeg sikkert dette året til å snu min mentale innstilling. Resultatet kom ikke før årene etter.

Har du ikke lagt merke til det? Hvor irriterende sunne supportere av lag i medgang ofte ser ut. Smil fra øre til øre og kropper som forteller deg at når vi ikke er på stadion, da går vi topptur som de sunne, friske, nasjonalromantiske nordmennene vi er. Det er ikke grenser for hvor irriterende og glade disse menneskene er. Ikke min type folk.

De eneste som kanskje ikke passer inn i dette bildet er Rosenborg-supportere, men der tror jeg problemet er overflod – og karsk. Uansett, ikke min type folk det heller.

Nå sitter sikkert en del skeptikere og kaller denne sammenhengen tilfeldig og tendensiøs, men jeg har flere eksempler. Jeg hadde en svært positiv periode under 2010-sesongen. Da vi i år var gode på vårparten klarte jeg å gå ned åtte kilo på to uker sånn at jeg passet inn i smokingen til bryllupet mitt. De åtte kom raskt tilbake etter LSK-kampen og tok med seg et par venner. Jeg mener også å huske at jeg gikk ned to kilo etter cupfinalen 2008. Bevisene er sterkere enn Bibelen.

Dessverre har ikke resultatene på banen vært så imponerende etter sommerpausen og trøstespisingen ser ikke ut til å ta en pause med det første. Trøstespising har jo blitt sammenlignet med selvskading, og det skulle ikke forundre meg at mange av mine medsupportere også gjør det. Sånn utenom å dra på kamp da.

Kjære Vålerenga. Hør vår bønn. Vær så snill å vinn kamper fremover, fordi tingenes tilstand tærer på helsa. Glem ikke at helsa er skranten fra før av. Jeg representerer trøstespiserne, men det er sikkert haugevis med diagnoser der ute i Engaland. Og alle vil få det bedre bare dere putter inn flere kasser enn dere slipper inn, og at dere gjør det kamp etter kamp.

Jeg kan bare tenke meg hvor fantastisk kropp jeg vil få, dersom vi skulle kline til med noen seriemesterskap på rappen.

Så Vålerenga mot Viking på søndag, kl. 18. Knus dem, gutta. Sånn for helsa mi.

VIF-tilhengere skriver i Dagsavisen hver fredag under vignetten Aperopet.