Colombianske og brasilianske fans samlet seg i felles feiring i Rio lørdag kveld. I neste kamp er de konkurrenter. FOTO: TASSO MARCELO/NTB SCANPIX

Samstemt Rio fargelagt i gult

TRIUMFATORENE: Rio lørdag kveld og søndag natt: Et gult hav flommer 
ustoppelig forbi mitt skrøpelige bord i 
en av Rios bakgater.

RIO DE JANEIRO (Dagsavisen): Jeg sitter og prøver å skjære meg gjennom verdens seigeste wienersnitzel - eller filet milanese som det het på menyen - ledsaget av verdens minst sprøstekte pommes frites-biter. Men det får så være. Akkurat nå sitter vi i en smeltedigel av mennesker i denne bakgata der hotellet ligger, og der små restauranter ligger på rekke og rad. Jeg har altså havnet på en ustø stol ved et like ustøtt bord ute på fortauet utenfor en av disse restaurantene. Her har jeg førsteklasses plass for å se livet i gult som strømmer forbi. Ved første øyekast er det vanskelig å se om draktene er gule brasilianske eller gule colombianske. Men uomtvistelig:

De feirer sine seire, mot Chile og Uruguay, sammen i skjønn forening, tilsynelatende uvitende om at de fredag skal møtes som bitre søramerikanske fiender i en kvartfinale i Fortaleza, langt nord i landet. Men det er lenge til denne seine kvelden.

For her utfolder folkelivet seg. Bare representanter fra en liten rik overklasse mangler i disse bakgatene.

Og det kan være like greit.

 

Gal i hodet

Før servitøren kommer med, jeg gjentar - verdens seigeste wienersnitzel eller filet milanese - kommer det en kar bort til bordet og spør om han kan sette fra seg plastkruset med et eller annet drikkendes i. Han må ha medisinen sin, og fram fra ei taske skjult under den gule Brasil-trøya fikser han fram en tablett.

- Jeg trenger denne, skjønner du. Jeg er litt gal i hodet mitt, sier han før han forsvinner i en gul vrimmel.

Vel, han er sikkert ikke alene om det etter de seiersberusede menneskene å bedømme.

For her beskuer jeg de fleste eksemplarer av menneskeheten, ja, bortsett fra den fraværende overklassen, da. Unge menn som har tatt av seg den gule trøya for å vise at de bruker masse tid på helsestudio. De fleste som passerer viser at de ikke gjør det. Her er struttende pupper og rumper, hvithudede og mørkhudede og mange midt imellom, ja, til og med noen som syns det er trist at Japan og Sør-Korea har måttet reise hjem.

 

Restemat

Så dukker det plutselig opp en fyr i en Uruguay-drakt. Det ser ut som om han har gått på større nederlag her i livet enn det tapet drakta hans hadde fått på denne kvelden. Han ser på restene på fatet mitt og spør om han kan få det som er igjen. Så fikser han fram en plastpose og sammen skuffer vi wienersnitzelbiter, pommes frites og ris ned i posen. Da er vi alle fornøyd. Han er fornøyd. Jeg er fornøyd. Og kelneren er fornøyd som tror jeg har fått i meg mitt livs måltid.

Et frispark unna oppdager jeg en kar som halvt liggende og halvt sittende har vært utsatt for en takling som verken kan skyldes brasilianske eller colombianske bein. Ikke kommer det noe medisinsk støtteapparat til og ingen innbytter er heller å se. Han ville vært en skjør forsvarsmur hvis jeg skulle tatt frisparket en liten gatebredde unna.

Jeg rusler tilbake til hotellet. Og der på gata utenfor driver fire guttunger, uten gul trøye, barbeinte, bare med en shorts, å spille fotball og øve på overstegsfinter og andre driblefinurligheter.

Og drømmer kanskje om Maracanã.

tor.karlsen@dagsavisen.no