OL-mester i spyd og hekkeløp, verdens beste i golf. Men OL-gullet i høyde ble hun fratatt

Denne kvinnen er av Guinness kåret til den mest allsidige kvinnelige idrettsutøver i historien. Sports Illustrated utpekte henne til den nest største kvinnelige utøver i USA gjennom tidene, nest etter Jackie Joyner-Keerse.

Og denne kvinnen var norsk!

Kalte seg Babe

I år 2000 kåret sportskanalen ESPN henne til den 10. største kvinnelige idrettsutøver i det 20. århundre.  Associated Press æret henne med tittelen  «Den største kvinnelige utøver i 1932.»  Denne tittelen ble hun for øvrig hedret med fem ganger til.

Associated Press æret henne med tittelen «Den største kvinnelige utøver i 1932.» Denne tittelen ble hun for øvrig hedret med fem ganger til.

Mildred ble født i 1911 i Port Arthur i Texas. Begge foreldrene var norske og het Hannah og Ole Didriksen. Hun ble døpt Mildred Didrikson. Selv kalte hun seg Babe etter baseballspilleren Babe Ruth. Mildred hadde fem søsken, tre av dem var født i Norge.

Faren var sjømann og hadde seilt rundt Kapp Horn 19 ganger før han slo seg ned med familien i Texas der han begynte som snekker.  Han var sportsentusiast og lagde vektløfter- utstyr av jernskrot.  Moren, Hannah Marie Olsen, hadde hjemme i Norge utmerket seg som ski- og skøyteløper.

Mildred Didrikson ble den store sensasjonen under OL i Los Angeles i 1932. Der ble hun olympisk mester på 80 meter hekk med tida 11.7, og i spyd med 43.68 meter.

Brukte feil teknikk

Mildred ville også blitt OL-mester i høyde hvis det ikke hadde vært for at noen av funksjonærene protesterte mot høydeteknikken hennes. Mildred hoppet over lista med hodet først. Amerikaneren Dick Fosbury introduserte denne stilen igjen under OL i Mexico i 1968. I dag er denne teknikken, «Fosbury Flop,» enerådende blant høydehoppere.

Men denne stilen var ikke godkjent i 1932, dermed ble det bare sølvmedalje i den øvelsen på Babe. Mildred kastet en baseball 296 feet, nesten 90 meter.  (Prøv selv.)  Den kvinnelige rekorden sto i mange år.

Hun ble verdensberømt for sine prestasjoner, og hun ble hedret av tusenvis da hun steg av toget i Dallas etter OL. Avisen The Enterprice skrev: «Verdens mest kjente Babe ble mottatt av tusener på stasjonen. Og det er fortalt at Babe er blitt avbildet sammen med Clark Gable!».

Sport var for mannfolk

På trettitallet skulle ikke kvinner drive med sport.  Sport var for mannfolk.  Sportsjournalist Joe Williams i  New York World-Telegram skrev at det hadde vært mye bedre om Mildred hadde holdt seg hjemme og pyntet seg og ventet på at telefonen skulle ringe.  Andre reportere hevdet at kvinner som drev med sport var lite attraktive for mannfolk. Golf og svømming.

Men Mildred visste å ta igjen.  Da hun ble spurt om hvordan hun greide å slå en golfball 260 feet svarte hun: «Jeg bare gjorde som mannfolkene.   Jeg løsnet på beltet og lot ballene sprette.»

I tillegg til at Babe sprang fortere, hoppet høyere og kastet lenger enn alle de andre, var hun også i stand til å slå de fleste i tennis, golf og svømming.

Sportsjournalist og forfatter Paul Gallico skriver om denne kvinnen i sin bok «Farewell to Sport» som kom ut i 1937. Gallico skriver at Mildred var tøff som «rawhide leather.»

Samtidig hadde hun det mest vinnende vesen og var den letteste å forstå.  Og hun eide ingen forfengelighet.  Pynt var for pyser.  Håret var klipt kort som på en førsteklassing, dermed var det heller ikke nødvendig med noen kam.  Og hun brydde seg ikke om hvordan hun gikk kledt.  Å gå med silkeundertøy borget om bløtaktighet.

Psyket ut motstanderne

Mildred hadde evne til å psyke ut en motstander.  Dagen før en konkurranse kunne hun gå bort til en konkurrent og si:  «I gonna lick you to morrow!»  Og hun gjorde det.  Etter at hun begynte med golf, kunne hun komme inn i klubbhuset og rope:  «The Babe is here!  Hvem av dere vil komme på andre plass?»  Dette var en ny måte å rive en motstander i stykker på.

Tungvektsmesteren Muhammad Ali praktiserte samme kunst en mannsalder senere med stort hell.

I 1932 hadde depresjonen fått ordentlig tak, og Mildred fant fort ut at det å være OL-mester ikke kastet så mye av seg.  Nå ble hun ansatt i Chrysler Corporation der hun reklamerte for bilmerket Dodge.  Hun begynte også å opptre med trekkspill og sang.  Og Mildred underholdt i sitt eget show som hun kalte:  «Verdens største kvinnelige sportsutøver.»  Der spilte hun trekkspill og gjorde forskjellige sportsstunts.  Hun ga ut plater, den mest kjente sangen var «I Felt a Little Teardrop.»  På disse spillejobbene kunne tjene 1200 dollar i uken.

Over til andre idretter

På trettitallet var amatørreglene rigide, og en tid etter OL ble Mildred fratatt amatørstatusen.  Da gikk hun over til andre idretter.  Basketball, tennis, svømming, golf.

Og Mildred slo sine konkurrenter også der.  Babe spilte baseball for et lag i Dallas.  Og hun ble kåret til den beste amatørspilleren i Statene.

Men ble det først og fremst golf som ble sporten for henne.  Og heller ikke her gjorde hun noe halvveis.  Hun kunne stå og slå 1000 golfballer om dagen til hun fikk vannblemmer og træler i nevene.  Men trælene betalte seg, hun begynte å sette rekorder også i denne idretten.  Hun vant til sammen 82 golfturneringer.

Traff en voksen bryter

Om hun ikke hadde noen hang til å pynte seg før 1932, så forandret det seg radikalt etterpå.  Gallico skriver i sin bok at da han traff henne etter OL så hadde hun latt håret vokse.  De før så blodløse leppene var nå blitt ildrøde.  Og hun hadde farget kinnene sine med rouge og kledd seg opp i matchende klær.  Hun uttalte til Gallico:  «Yeah.  I got silk underneath, and I like it!»

Før Mildred startet med sport var hun syerske, hun sydde striesekker for en fabrikk og fikk betalt noen cent for hver sekk.  Da hun begynte å slå golfballer sydde hun golfklærne sine selv.

Mildred møtte den 120 kilo tunge bryteren Georg Zharias (1908 – 1984) under en golfturnering i 1938.  Og Mildred ble imponert over dette mannfolket.  Det kunne slå en golfball lenger enn henne! De to ble senere gift, og Mildred tok navnet Babe Zharias.

Babe ble også venninne med Betty Dodd, en tyve år yngre profesjonell golfspiller.  Ja, de to ble så godt kjent at Betty like godt ble en del av husholdningen hos familien Zharias.  Og Betty uttrykte at hun hadde stor beundring for Babe, og, «jeg ville gjort hva som helst for henne.»

Nå begynte ekteskapet mellom Babe og Zharias å skrante.  Og den homofobien som rådde på den tiden ble ordet lesbisk aldri brukt.  Men det er påstått Babe og Betty var mer enn  bare venninner.

Rammet av kreft

I 1953 ble Mildred operert for kreft og publikum var redd for at hun ikke ville komme tilbake på golfbanen.  I en tid da de fleste foretrakk å holde sine sykdommer for seg selv, valgte Babe å snakke åpent om kreften. Hun var gjest hos ABC TV show, «The Comeback Story,» der hun fortalte sin kamp mot kreften.

Etter operasjonen uttalte hun at hun ville vise folk at de trengte ikke å være redde for en operasjon.  «De kan gjenoppta samme livet som de levde før operasjonen.»

Og hun beviste sine ord, tre måneder etter operasjonen svingte hun golfkøllen igjen.

Og året etter vant hun US-Open.

I 1955 ble hun operert for andre gang og hun døde året etter, 45 år gammel.

På sitt morgenmøte dagen etter dødsfallet kommenterte president Eisenhower dødsfallet slik:  «Vi føler alle sorg.  Av alle sine kamper måtte Babe tape den siste.»

Drar man til Statene vil man finne varige merker etter denne norske kvinnen.  I Florida er en golfbane oppkalt etter henne, «Babe Zharias Golf Course.»  I byen Beaumont i Texas finnes en park som heter «Babe Zharias Park.»

Og i 1981 hedret US Post henne med et frimerke.

Babe prøvde seg også som filmstjerne, hun hadde en birolle i filmen «Pat and Mike» med Spencer Tracy og Katherine Hepburn i hovedrollene.

Forfatteren Don van Natta har skrevet bok om Mildred, «Wonder Girl.»  Det er også spilt inn film om denne kvinnen.  Mildred Didrikson skrev selv en bok om sitt liv:  «This Life I’ve Led.»

Kilder:  

Don van Natta: «Wonder Girl.»

Paul Gallico:  «Farewell to Sport.»