Nissene på tur

APEROPET: Nå tenner vi et lys for serien som er over. Det står og skinner for seg selv fordi det er surt, vått og kaldt.

 

Fotballsesongen går endelig mot slutten og julefreden senker seg over de altfor mange hjem som har lidd seg gjennom en relativt traurig sesong. Vel, i hvert fall de hjem der man holder med Vålerenga. Andre hjem er sjeldent av interesse for min del, sånn egentlig. Det gjenstår fortsatt én bortekamp før julefreden kan senke seg ordentlig, men det spørs hvilken interesse disse VIF-hjemmene har for sesongens siste kamp.

Søndag i Mjøndalen er det meldt ti kalde, og det på et stadion som er plassert ganske nærme en elv. Så for oss som drar venter en svært kald affære, for ikke å snakke om en kamp som ikke betyr en forbanna dritt med Vålerenga-øyne. I denne kampen er det større sannsynlighet for at det tennes bluss på tribunen bare for å holde varmen og ikke for å protestere mot NFF, selv om det alltid er bonus.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Det må være lov å spørre de ansvarlige der ute hvem de er, og hvorfor de mener adventstid er et perfekt tidspunkt å avslutte den norske serien? Legg til at herrenes cupfinale skal spilles når vi tenner to lys? I en tid der man tradisjonelt feirer hellige sendebud, fødsel av frelsere, Julenissens ankomst og at gudene snur sola, er det noe spesielt at det mest hinsidige vi nå snakker om er avslutningen på fotballsesongen.

Når man også ser hvordan NFF, ved konkurranseansvarlig Nils Fisketjønn, uttaler seg om den store sannsynligheten for baneproblematikk grunnet kamper som kanskje snør bort, mister man håpet for at de som skal styre disse greiene egentlig forstår realitetene vi står ovenfor. Realiteter som er ganske like hvert eneste år. Og bare sånn for å ha det på det tørre: Det naturen vil får du ikke gjort noe med. Vi kan ikke spekulere i at klimaforandringene gir oss fotballvennlig vær så sent på året. Regn med snø og kulde i desember når du bor i Norge.

 

Allikevel har jeg planer om å dra på kamp på søndag. Hvorfor gidder jeg egentlig det? Sannsynligvis fordi jeg ikke er god i huet.

Ja, også er jeg utrolig glad i klubben min. Når årets siste 90 minutter blir blåst av, forhåpentligvis på søndag, får jeg ikke sett Vålerenga spille offisiell fotballkamp igjen før i april. Ja, jeg innser paradokset i at jeg skulle ønske Eliteserien ble ferdigspilt lenge før denne helgen, helst i oktober, og det at jeg kommer til savne seriefotballen med mitt kjære Vålerenga i de kommende frimånedene. Men du må også forstå at når du er så sulteforet på suksess som det vi VIF-supportere er nå, er ofte frimånedene de beste månedene å være supporter i. Det er da man drømmer og håper, spekulerer og planlegger. Sesongen 2020. Se da skal det bli andre boller.

Det utrolige er kanskje at jeg tror litt på det. At sesongen 2020 blir bra. Og da våkner Oslo opp fra dvalen igjen og omfavner sine topplag, der Enga er på topp.

Som nevnt, Vålerenga har ingenting å spille for i siste serierunde utenom æren. Så spenningen foran denne runden ligger mer i hvilke lag vi møter neste sesong og hvilke lag vi må si adjø til. Jeg tør ikke håpe på noe eller si noe høyt. Jeg vet hva jeg hadde likt skulle skjedd, men sier jeg det høyt skjer det ikke. Ikke at jeg er overtroisk eller noe.

Men det bør ikke være noen overraskelse at jeg håper på Vålerenga-seier. Det har ingenting med at jeg håper Mjøndalen rykker ned. Jeg klarer bare ikke tanken på å ønske tap. Så julenisse har jeg ikke lyst til å være, selv i disse adventstider. Samtidig må jeg innse at Vålerenga denne sesongen som oftest har stått fram som de hjelpeløses hjelper, så at vi fremstår som nissen for desperate motstandere også i årets siste serierunde kan ikke utelukkes.

Så fredelig førjulstid ønskes deg og dine, og ære være Vålerenga.