Når det umulige skjer

SAO PAULO (Dagsavisen): Det sto jo skrevet i stjernene at Luis Suarez skulle bli matchvinner i den helt spesielle kampen mellom Uruguay og England. Det har vært omtalt i britisk presse siden VM-trekningen i desember. Siden den gang ble han toppscorer i både i Liverpool og Premier League. Men det sto ikke i dette stjernetegnet at han skulle få den målgivende pasningen fra hans ellers gode venn, og denne kvelden erkerival, Steven Gerrard.

Men det skjedde altså denne torsdag 19. juni 2014 på Stadio Sao Paulo i Brasil. Publikum oppfattet det knapt. For angrepet var som klippet ut av norsk landslagsfotball fra 90-tallet: Langt keeperutspill, stuss og scoring. Slik Steffen Iversen scoret Norges hittil siste mesterskapsmål mot Spania (!) i EM 2000. Men fjorten år senere glemmer vi Norge. Mange nordmenn holder med England. Det er til å forstå. Engelsk fotball er jo nesten større enn den norske. Mange nordmenn venter også på den første engelske VM-suksessen siden 1966.

Så skjer altså dette. Så var det altså Steven Gerrard som gikk opp og skulle stoppe ballen litt over midtstreken, men som i stedet opplever at han er litt for sent oppe slik at ballen sklir bakover og blir en strøken pasning til Suarez som kan glemme offside og markering og komme alene med Joe Hart. Pang og 2-1. Gutten er en eventyrlig sikker avslutter.

Engelske pressefolk rundt meg oppfattet ikke helt situasjonen. Keeperutspill skal ikke gi scoring. De var opptatt av hyllesten av Wayne Rooney, mannen som endelig reddet England ved sin første scoring i sitt tredje VM. Før det hadde han sendt et herlig frispark tre centimeter utenfor, headet fra en meters hold i vinkelen og ut og etter pause satt en ny hundreprosentsjanse rett på keeper. Så, et drøyt kvarter før slutt kunne han endelig rulle inn utligningen. Og britene på kortsiden ved akkurat dette målet reddet både kvelden og Brasilferien. Trodde vi.

For etter Luis Suarez første mål var det Wayne Rooney det handlet om. United-spissen som har blitt minnet om hver dag her nede at han aldri scorer i VM. Denne kvelden kom han nærmere og nærmere. Og til slutt lå han der jublende i gresset. Det var kaldt og rått som en britisk høstdag, sur vind og dårlig luft. Perfekt for en engelsk fotballkveld. Og denne ene scoringen ville gjøre pulje D i dette VM helt åpen igjen.

Men neida. Det er noe med England. Det er kanskje noe med Steven Gerrard også. Det er noe med hele atmosfæren rundt dette laget i mesterskap. Det vil seg ikke.

Spiller Italia og Costa Rica uavgjort fredag kveld, er England ute av VM. Skal vi tro at det skjer? Står det også skrevet i stjernene? Eller skal de få en sjanse til?  At de kan slå Costa Rica i siste kamp samtidig som de kan passere Uruguay igjen hvis de taper for Italia. Hvis, hvis, hvis. Det er alltid hvis med England. Det eneste som er sikket er at de er med og skriver klassiske fotballfortellinger  gang etter gang. Det er også en egenskap. Og nå er det snart ikke plass til flere i dette eventyret av et fotball-VM.