Nå skal Sarpsborg slås

APEROPET: Vålerenga har faktisk aldri slått Sarpsborg på Intility Arena. På søndag endres det. Håper jeg.

Det var Sarpsborg som var motstander på den aller første eliteseriekampen på vår nye storstue på Valle i 2017. De kom, de så, de vant. Bare noen dager senere slo de oss i semifinalen i cupen samme sted. I både 2018 og 2019 endte oppgjørene uavgjort. Null seire, to uavgjort og to tap mot en liten klubb fra det som en gang het Østfold er naturligvis helt uakseptabelt.

Snakker du med en Vålerenga-supporter som har vært med en del år vil du kanskje høre at det å tape for antatt dårligere lag er «typisk Vålerenga». Når det går bra med laget, er det alltid noen som skal skrike høyt om at nå går det snart på trynet. Dessverre får de rett nå og da, men i annerledesåret 2020 har det ikke vært sånn.

La gå, uavgjort borte mot Aalesund sist helg var det de vil kalle for «typisk Vålerenga». Seriens desidert dårligste lag, et lag som bare har to seire på 25 kamper. Laget som ikke har vunnet på hjemmebane på fire måneder var nær ved å klare det da Vålerenga gjestet byen.

Men det er egentlig unntaket som bekrefter regelen. Vi slo Odd i en ekstremt viktig kamp sist gang vi spilte hjemme. Strømsgodset borte har «alltid» vært en trøblete kamp for oss, men vi vant der også. Vi valset over bunnlagene Sandefjord, Mjøndalen og Brann. Foran alle disse kampene var det noen som var skråsikre på tap for «typiske Vålerenga».

Det at Vålerenga «alltid» svikter når det gjelder er rett og slett en myte. Og gjentar man en myte mange nok ganger så blir det oppfattet som fakta.

Vålerenga har tapt fem kamper i år, alle på bortebane. Vi tapte for den suverene seriemesteren Bodø/Glimt, vi tapte for serietoer Molde og for fjerdeplasserte Odd. Hjemme tok vi sju poeng mot disse lagene. For hjemme er vi ikke bare ubeseiret, vi er fryktelig sterke.

Ikke siden 2010 har vi gått så mange kamper ubeseiret på hjemmebane. Da vi endelig flyttet «hjem» til Valle var det dette vi drømte om. Et sted det var ordentlig kjipt å være motstander. Og det har vi klart med en gjeng lokale unggutter.

For tenk på det. Tenk hvor vi var i fjor på denne tida. Eller året før der igjen. Og der igjen. I alle år har vi hatt et ønske om å ligge i toppen med lokale spillere. Det er derfor jeg blir så uendelig trist når jeg ser hva som spys ut i sosiale medier av såkalte Vålerenga-supportere.

Hvis vi ikke vinner skal spillerne sages for alt det er verdt. Ikke bare er spillerne dårlige for Vålerenga, de er sannsynligvis de dårligste spillerne vi noensinne har hatt i klubben. Hvis vi vinner er det så stille at man kan høre gresset gro. At Vålerenga taper er «typisk Vålerenga», ifølge denne gjengen.

Kanskje det også er derfor vi har hatt suksess på hjemmebane i år? De 200 heldige supporterne som får anledning til å komme er så glade for dette at de gir alt på en positiv måte på tribunen. Borte er alle som ser på kampen som en anledning til å få utløp for sitt fortrykte sinne.

De 200 er få, men de er lojale og de er lydhøre. De støtter spillerne, jubler for gode prestasjoner og kommer med oppmuntrende ord når det ikke lykkes.

Så når Sarpsborg 08 kommer på Valle søndag kveld vil de få merke hvorfor det er vondt å møte Enga anno 2020.