Logikken brister

APEROPET: Nå er det på tide å belønne befolkningen med toppfotball.

Det har vært snakket mye om den nasjonale dugnaden i år, om at alle må ofre noe for å holde smittetallene nede. Da jeg mista jobben på grunn av nedskjæringer i desember, var jeg ikke spesielt nervøs for framtida. På nyåret var jeg på flere intervjuer, og det kjentes som at arbeidsledigheten skulle bli kortvarig. Men så stengte alt ned. I et år hvor bedrifter permitterer sine ansatte, er det naturligvis også få som ansetter nye ressurser.

Fotball er kanskje ubetydelig i den store sammenhengen, men samtidig er det noe å se fram mot når kveldene blir lengre og kaldere. En belønning for uka som har vært – og som motivasjon for uka som kommer. Det at favorittlaget spiller kamp en gang eller to i uka gjør at dagene går litt raskere og litt bedre.

Men jeg har ikke fått sett gutta herje i Eliteserien fra tribuneplass denne sesongen. Det er fordi det er satt en grense på maksimalt 200 tilskuere på alle arrangementer i Norge. Det er ingen skille mellom arrangementer innendørs og utendørs, eller hvor i landet det finner sted. På fotballkamper gjør man ikke et skille basert på stadionstørrelser eller arrangørklubbens profesjonalitet. Om man har én inngang eller 20 har heller ingen betydning. Det betyr at det kan være 200 tilskuere på både Årvoll kunstgressbane som på Intility Arena eller Ullevaal stadion.

Les også: Nå er Glimt VIFs nye gulrot

Man kan få samtlige tilskuere på en eliteseriekamp inn på én enkelt trikk og fremdeles ha plass til overs. Eller for å snu på det: Skal man følge samme kapasitetsutnyttelse på trikken som på Intility Arena, vil hver enkelt trikk i morgenrushet ha plass til to voksne og ett barn som passasjerer. En mellomting ville fungert godt begge steder.

Nå er det på tide å belønne dem som ikke bare har fulgt reglene, men som har iverksatt enda strengere kontroll enn noen andre: Toppfotballen.

De som har kontaktdetaljene til samtlige tilskuere, som bare bruker annenhver seterad og som passer på at det alltid er to seter mellom hver tilskuer. De som har litervis med håndsprit plassert ved alle innganger og som hele tida passer på at alle følger reglene deres. Selv om vi fotballsupportere ikke alltid er kjent for å følge alle lover og regler, er det ingen som vil ramme favorittklubben. Kanskje det er derfor det ikke har vært registrert ett eneste smittetilfelle blant publikum på de drøyt 530 kampene denne sesongen?

La kommunen, lokale helsemyndigheter og hver enkelt klubb sette grensen på hvor mange publikummere som er forsvarlig basert på fasiliteter og smittespredning i området. Har man mange innganger, flere seksjoner, godt smittevern og en god plan, samtidig som det er lite spredning i byen, bør man la flere få muligheten til å se favorittlaget sitt sparke fotball i et par timer annenhver uke. Har man ikke gode nok fasiliteter, og smitten er høy i området, får man begrense antallet. Som for eksempel i Oslo slik situasjonen er i dag.

Det fremste argumentet mot å åpne opp for flere tilskuere er reisen til og fra stadion. Byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, kom selv med løsningen på dette på en pressekonferanse tidligere denne uka: Bruk maske der du ikke kan overholde énmetersregelen. Og så skal vi helt på egen hånd klare å spre oss på mer enn én T-banevogn og én buss. For min egen del kommer jeg nok til å gå uansett.

Det er to ting jeg ønsker meg mer enn noe annet om dagen. Det ene er å finne noen som har mulighet til å ansette en arbeidsledig digital markedsfører med sansen for det skrevne ord, og det andre er muligheten til å heie fram Oslos Stolthet fra tribunene på Valle.

Det hadde gjort hverdagen litt lysere.