Slaget er over. Klokka 03.23 i natt satt Camilla Herrem og gråt på banen i Future arena. Hun misset på Norges siste sjanse som kunne berget nye ekstraomganger.

Lagidrett. Taper og vinner sammen. Gråter sammen

(Norge - Russland 37-38 eeo). Aldri har vi sett flere tårer etter en idrettshendelse. Både vinnerne og taperne var oppløst. Av motsatte grunner. Bak dem lå tidenes beste håndballkamp for kvinner. Men slike tårer er heldigvis flyktige.

KOMMENTAR: Det kommer alltid en ny kamp. Det kommer nye opplevelser. Det er alltid noe å glede seg til. Det kan bare ta litt tid. Det er idrettens egenart. Hvis Camilla Herrem går inn på nettsidene i dag, vil hun se utallige bilder av seg selv, gråtende, sittende midt på banen med trøstende lagvenninner rundt seg. Det tåler hun. Floskelen "det er jo bare idrett", gjelder fortsatt. Dessuten er dette det unike med lagidrett. Man taper og vinner sammen. Det gjaldt denne natta også. Klokka 03.22 norsk tid forsvant gullhåpet for håndballjentene. Gullrekka fra Beijing 2008 og London 2012 er brutt.

Fem sekunder før slutt av andre ekstraomgang: Norge ligger ett mål bak og må ha scoring igjen. Camilla Herrem blir frispilt ute på kanten, hun hopper inn bare slik hun kan, lobben hennes synes perfekt avstemt, den går over keeper, ballen går så sakte at det er tid til å følge den med blikket. Men den skrur hårfint utenfor, ikke innenfor stanga. Hadde den gått inn hadde Norge fått uavgjort og ville fått tredje og fjerde ekstraomgang. Akkurat slik Heidi Løke berget uavgjort og ekstraomganger sekunder før full tid.

Slik gikk det ikke. Norge, som ikke hadde ledet siden 11-10 i første omgang, gjenvant ikke ledelsen før i første ekstraomgang. De hadde OL-finale på gaffelen. Men de små marginene gikk feil vei i Future Arena. Men da sluttsignalet gikk var det ikke lett å se framover. Toppscorer Nora Mørk var skadet i London-OL for fire år siden og har siktet seg inn mot disse lekene i fire år. Hun mangler OL-gull i samlingen. Hun klarte ikke å snakke da TV 2 plantet på henne headsettet like etter kampslutt. Hun var utrøstelig. Camilla Herrem måtte ha lang pause. Det er fullt forståelig. Etterhvert kom både latter og enda flere tårer.

Bak seg hadde de antagelig tidenes beste håndbalkamp for kvinner. Ikke den mest dramatiske (lite slår VM-finalen i 1999 med fire ekstraomganger), men den mest velspilte med store prestasjoner fra begge lag. Russland blir store finalefavoritter. Landet som skulle vært utestengt fra lekene, vinner hele greia. Men håndballfaglig fortjente dette laget finale. De snudde kampen i slutten av første omgang da de fikk Norge ut av balanse. Det er ytterst få lag som klarer det.

Men straffredninger av Katrine Lunde og glitrende enkeltøyeblikk holdt Norge inne i kampen. Helt til Camilla Herrems siste avslutning. Hun følte seg som en syndebukk, slik idrettsutøvere gjør når akkurat den lille detaljen deres ble avgjørende. Det er en del av lagidrettens pris. Seier og tap forsterkes alltid sammen med andre.

Norge har en kamp igjen. Bronsefinale mot Nederland lørdag ettermiddag. Dette blir sannsynligvis Norges første sommer-OL siden 1984 uten norsk gull. Håndballjentene skulle fikse det. Igjen. Akkurat klokka 03.30 i natt var ikke det vesentlig. Jentene har fått et minne for livet. De har vunnet mye. Og tapt en del. Det gjør alle. Orker Nora Mørk tenke fire år fram i tid? Foreløpig kan hun nøye seg med ett døgn. For hun har fortsatt en OL-medalje å spille om. Er det mulig å glede seg til det? Når man får tenkt seg om: Ja.