Juksemakere på høygir

Tor Eggen hylte på skjermen, Johan Kaggestad påpekte «vær klar over det, folkens», mens Lance Armstrong og Jan Ullrich kjempet mann mot mann, lag mot lag, tråkk for tråkk oppover fjellet. Så skjer det; Armstrong hekter sykkelstyret i en tilskuer. Armstrong går i bakken. Mannen i gult er nede. Kan dette være avgjørelsen på Tour de France 2003? Ullrich venter på Den gule trøya.

Men så skjer det igjen. Armstrong tråkker ut av pedalen og velter nesten. Ullrich roer ned litt lenger oppe i bakken. Gruppa samles, før det smeller igjen og Iban Mayo stikker. Armstrong kaster seg etter og tar ham snart igjen. Men det er ikke nok for Lance, mannen med kreft. Verdensmesteren fra VM i Oslo som kjempet seg tilbake på sykkelsetet og vant Tour de France sju ganger, stakk bare fra i front han. Mens altså Ullrich forsaket sine sjanser og ventet på sin konkurrent. Det samme gjorde Armstrong da han ventet på Ullrich etter en utforkjøring i 2001. Sett i lys av avsløringen som kom, Ullrich og Armstrong er begge juksemakere, virker det nærmest absurd å stoppe. Du har kroppen full av juks og så skal du stoppe opp for å være fair? Grunnen er åpenbar. Både Armstrong og Ullrich visste at den andre dopet seg. De brukte sågar den samme legen. I deres øyne konkurrerte de på like vilkår.

Hvorfor stopper så noen opp, mens de samtidig jukser? Det er for ikke å miste ansikt, det er for ikke å bryte de uskrevne reglene. Det er for å følge feltets lover. Og i feltet virker det som det er greit å dope seg. Ryttere protesterer sågar mot tester om natta, de streiker mot testregimet og få, om noen, avslører andre enn seg selv i fallet. Tyler Hamiltons bok «The Secret Race» er derfor oppsiktsvekkende lesing. Hans innrømmelser og beskyldninger ble først avfeid av kolleger, men nå blir stadig mer av boka hans bekreftet av andre og regnet som sann. At Bjarne Riis visste om og organiserte doping i CSC-laget for eksempel. Der syklet Hamilton. Det gjorde også Kurt Asle Arvesen.

Bjarne Riis er ekspertkommentator på dansk fjernsyn. Vinneren av touren i 1996 har innrømmet systematisk doping, både som utøver og lagleder. Vår egen Kurt Asle Arvesen har syklet for Riis. På spørsmål om doping svarer Arvesen med, i sykkelkretser standardsvaret: «det er mulig jeg er naiv, men jeg så aldri noe». Det er forresten omtrent det samme som tidligere landslagssjef og lagkamerat av Lance Armstrong, Steffen Kjærgaard, sa i mange år, før han la kortene på bordet og innrømmet doping. Hamiltons bok var viktig for Armstrongs innrømmelser, samt at Kjærgaard sto fram.

Et sykkelritt har dramaturgi som i en krim; noen få helter, men ikke minst en hel rad skurker. Dette skaper interesse og engasjement blant et stadig voksende publikum. Til og med våre egne helter er tatt i doping, eller i det minste innrømmet doping. Sykkel er historie­fortelling. Sykkel er timer med forventninger, spekulasjoner og spenning, før du ser rytterne fare forbi noen sekunder. En slik fortelling trenger helter, den trenger jomfruer i nød og ikke minst, den trenger skurker. I enhver Hollywood-actionfilm er skurkene i overtall. Slik er det også i fortellingen om Tour de France. Jeg liker ikke doping, men jeg sluker alt om sykkel og Tour de France.

Jeg tar det for gitt at i hvert fall pallen i Tour de France er dopet. Bare det å fullføre et slikt treukersritt uten næring intravenøst høres usannsynlig ut, og mat i kanyler er brudd på dopingreglene. Jeg følger intenst med på hver etappe likevel. Jeg spekulerer for meg selv hvordan det kan være mulig med en slik kraftanstrengelse dag etter dag, uke etter uke? Jeg undrer om Alberto Contador eller Chris Froome kanskje faller av på toppen eller om de begge er der på neste fjell? Og jeg heier på Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff som kjemper mot det som skal være overmakten.

Det er ikke i idrettens interesse å kvitte seg med dopere. Contador er jo tatt for doping for eksempel. Ytterst få nevner det i intervjuer i disse dager og ingen spanjoler ønsker han satt på fortauet. Ikke før sponsorer sier ifra og det svir på pungen, vil dette endre seg. Armstrongs sjef Johan Bruyneel fikk fortsette til Armstrong la kortene på bordet. Han ledet Astana, et lag som Aleksandr Vinokurov fortsatt er involvert i. Han er utestengt for doping og slo Kristoff i OL i London. Det er ikke gitt at UCI ønsker at Vino skal fortsette i idretten, men i Kasakhstan er han folkehelt. Det er problemet med sykkel. Det er for mange steder avgjørelsene tas, det er for lett å løpe fra ansvaret. Lagene trener ikke stort sammen i løpet av året. De har liten åpenhet og det er vrient å ettergå tall de legger fram fra fysiologiske målinger. Dessuten er det kun de beste som får meget godt betalt. En sykkelrytter som er på det jevne, vil tjene rundt en halv million i året. Da kan det fort friste med litt ekstra påfyll av doping og en mulig plass på Tour-laget, særlig når du ser at «alle andre gjør det».

Danske Michael Rasmussen ble utestengt fra idretten etter en dopingsak som inneholdt løgner og benektelser du må til såpeoperaer for å matche. Både han og Armstrong er bitre når de ser alle de andre som kom tilbake til sporten som om ingenting har skjedd. Jim Ochowicz for eksempel. Han er nå eier av BMC, men har jobbet tett med Armstrong og hans team. Ochowicz startet 7-Eleven-laget, et lag vår egen Dag Otto Lauritzen var en del av, og var romkamerat med selveste Armstrong. Ochowicz har siden sittet som president i den amerikanske sykkelunionen og tatt imot penger av tidligere president i UCI, Hein Verbruggen. Under OL i 1984 ble fem av hans syklister tatt for bloddoping. Ochowicz var også sentral på pengesiden i US Postal, hvor altså Kjærgaard syklet. Legg til at Verbruggen dekket over en positiv dopingprøve av Armstrong, og du har mekanismene i sykkel. De må ha enerne, skurkene og utøverne som trekker media til landeveien. Kort sagt: media må ha sin historie.

Da gjenstår bare et spørsmål; er det mulig å vinne Touren som ren utøver? Da Lance Armstrong fikk spørsmålet av Oprah Winfrey, var svaret ganske enkelt: Nei.