Jeg elsker deg, Fagermo

APEROPET: Vålerenga anno 2020 er det veldig lett å bli glad i. Det skal Dag-Eilev Fagermo ha mye av æren for.

På søndag er det bots- og bededag i Norge. En kristen høytid hvor vi skal erkjenne våre synder og be om forlatelse. Hadde jeg vært religiøs, ville jeg brukt denne dagen til å be Fagermo om tilgivelse for de negative tankene jeg hadde mot ham fram til januar 2020. Han har alltid vært en tøff-i-trynet-person i norsk fotball.

Med sin hese stemme, sitt lure smil og sine rappkjeftede kommentarer, er han elsket av media og hatet av motstanderfans. Han var aldri redd for å sparke litt ekstra etter at Odd hadde vunnet en kamp, mens han neppe kunne kalles en god taper når det ikke gikk veien for skiensklubben.

Da Ronny Deila plutselig forsvant til New York i januar, sto klubben foran et veiskille: Hvem skulle ta over treneransvaret for et av Norges mest underpresterende lag? Skulle man fortsette på samme kurs som Deila hadde satt eller skulle man stake ut en ny kurs? Skal man se internt etter erstatteren, se til Norge eller til utlandet? Flere navn ble hyppig nevnt, men for meg var valget åpenbart: Vi måtte gå for treneren jeg hadde uglesett bare uker tidligere. Vi måtte hente Dag-Eilev Fagermo.

Les også: Medalje betyr millionregn for VIF – se hele oversikten over plasseringspenger i Eliteserien 2020 (+)

Selv om det var en kamel som måtte svelges, ble denne mindre og mindre jo mer jeg så for meg 53-åringen med VIF-logoen på brystet. Den munnrappe, sleivsparkende, breiale stilen til Fagermo var jo så erketypisk Vålerenga som man kunne komme. Med glimt i øyet delte han ut den ene glosen etter den andre, mens journalistene skrev så blekket sprutet.

Akkurat som vi liker det på østkanten. Han bruker gjerne unge spillere, han er ikke redd for å ta upopulære valg, han tenker kun på hvordan sitt eget lag skal framstå. Akkurat som vi liker å se i Vålerenga. Så da han ble presentert på en pressekonferanse på Valle i slutten av januar føltes det helt riktig. Vi hadde funnet vår mann. Kristoffer Klaesson, Christian Dahle Borchgrevink og Ivan Näsberg spiller fast hver uke. Tre unggutter som alle har gått gradene i klubben. Osame Sahraoui har vært en åpenbaring og Aron Dønnum har tatt ytterligere steg. Unggutta har fått sjansen og grepet den med begge hender.

Da Vålerengas rekruttlag spilte på Valle var Fagermo og teamet hans alltid på plass på tribunen. Det var viktig at de ble sett. Ikke av oss andre på tribunen, men av spillerne på banen. Da visste spillerne at det de gjorde på banen ble lagt merke til. Jeg har ikke sett noen tidligere hovedtrenere gjøre det samme i Vålerenga, men jeg liker det. Jeg liker det veldig.

Les også: Valgets kval for Osame: – Han er kjempegøy å jobbe med og har et fantastisk potensial (+)

«Vi bryr oss ikke om motstanderen», sier Fagermo foran hver kamp, og sier han har fullt fokus på sitt eget lag. Han vet utmerket godt hva motstanderen kommer med, men velger å fokusere på hva hans egne spillere kan utrette. Det er motstanderne som skal frykte oss – ikke omvendt.

Den første snøen kom tidligere denne uka, og natt til søndag skal vi skru klokka til vintertid. Det er fortsatt ni kamper igjen å spille denne sesongen, og vinteren ser ut til å bli en ny kald og mørk affære.

Men på Valle blender Vålerenga sitt publikum med feiende flott fotball ledet av den mest karismatiske, dyktige og breiale treneren av dem alle: Dag-Eilev Fagermo. Min store kjærlighet.

PS: Vålerengas spiller søndag klokka 18.00 på Intility Arena mot Kristiansund.

Les også: VIF vant endelig igjen på bortebane: «Målene som gir håp om noe mer» (DA+)

VIF-tilhengere skriver i Dagsavisen hver fredag under vignetten Aperopet.