«Han tok tidenes mest fortjente VM-gull etter Oddvar Brå. Midt i et doping-drama»

KOMMENTAR: En beveget Martin Johnsrud Sundby ble feiret som feltets mest fortjente verdensmester. Noen få ganger er toppidretten rettferdig. I kulissene handlet alt om doping.

 

SEEFELD (Dagsavisen): Det var en bisarr dag på skistadion i Seefeld. Før Martin Johnsrud Sundby vant den dramatiske sekundkampen om et av skihistoriens mest fortjente VM-gull, var temaet hvem som kom til start.

For startlista var ikke komplett. Løpere var strøket fordi de var involvert i en dopingrazzia, inkludert vertsnasjonens Max Hauke. Skandalen i VM-byen var fullkommen. Men på skistadion var det bare solskinn. Og Knutsens og Ludvigsens «God morgen, Norge», runget over stadion.

Fire minutter etter at Johnsrud Sundby lå langflat i den våte snøen startet politiet en pressekonferanse i Innsbruck. Ingen nordmenn var involvert i aksjonene, men hendelsene la et slør over det som skjedde på skistadion.

Les også: Endelig gull for Sundby

Johnsrud Sundbys største dag som idrettsmann ble forstyrret. Og dagen går inn i VM-historien som en av de mest dramatiske. En løper var tatt på fersken da han satte en sprøyte i armen fikk vi høre fra Innsbruck. Johnsrud Sundby selv fikk ikke vite om dette før løpet var over.

Martin har selv en dophistorie med sin astmamedisin-bruk. Det er et helt annet sted på den lange dopingskalaen. Men han skjønner at det ble fokus.

Selv hadde han bare fokus på den første norske seieren på en klassisk 15 kilometer i VM siden Oddvar Brå i 1982. Det er ikke sant at Norge har vunnet rubbel og bit i langrenn. – Jer er stolt over å bli sammenlignet med Oddvar Brå, sier han til Dagsavisen.

Les også: Fem løpere pågrepet etter dopingrazzia i Seefeld-VM

Han er den norske troppens lagutøver nummer en. Røa-løperen har seks mesterskapsgull i stafetter. I fjor bremset han feltet da Simen Hegstad Krüger stakk fra til OL-gull på tremila. Martin fikk sølvet. NRK hadde regnet ut at han har tilbakelagt 615 kilometer i jakten på gullet. Det er disse sliterne vi unner gull mer enn noen andre.

Nå var det hans tur i den varmeste dagen i hele VM-uka. Snøen var søkkvåt. – Jeg hadde jo knapt noen forventninger. Jeg trodde jeg kjempet om en bronsemedalje opp den siste bakken, sa en sterkt beveget Johnsrud Sundby i det første intervjuet etter målgang. – Jeg gikk i svart. Jeg husker lite fra den siste kilometeren og skjønte ikke at jeg hadde vunnet før Emil Iversen fortalte meg det. Jeg la opp løpet som en 20 kilometer på grunn av forholdene. Det var nok lurt. Jeg hadde noe å gi på slutten.

– Men jeg trodde det ikke skulle bli så emosjonelt, la han til. Det ble det.

Les også: «Hvorfor heier vi ikke på Martin Johnsrud Sundby?»

Etter å ha gått hele runden og fått gratulasjoner fra tårevåte venner og lagkamerater, besøk hos kongeparet og nasjonalsang, måtte også han kommentere dopingsaken.

En av de store favorittene, Alexey Poltoranin fra Kazakhstan kom aldri til start. Hvorfor? – Vi må bare være glad for at skyldige tas, men det er jo spesielt at det skjer rett foran en VM-øvelse, sa Martin, som ikke ville si noe mer før han hadde flere opplysninger. Han ville hilse på familie og venner, blant annet faren som hadde en lang skadeshistorie i fjor høst som gjorde at Martin pendlet mellom sykehus og treningsøkter.

27. februar 2019 går inn som hans største dag i karrieren. Nå kan han kalle seg verdensmester. Med stor V. Noen få, ytterst få ganger, er idretten rettferdig.