Fra ingenting til
 OL-sølv

LONDON (Dagsavisen): Det var nesten bekmørkt inne i den gedigne ExCel Arena ved Themsens bredder. Da OL-finalistene i kårde gjorde sin entre, kokte det. Og alle norske medier som hadde forberedt kvelden i svømmehallen med Sara Nordenstam, fikk etter hvert meldinger om at Londons største norske OL-overraskelse var på gang.

Inn på scenen klokka 21 i går kveld: Bartosz Piasecki, Norge mot Limardo Gascon, Venezuela. Hvem kunne forutsett dette?

Ingen. Absolutt ingen.

Bortsett noen elever ved Wang Toppidrettsgymnas, som fikk høre dette fra kateteret i slutten av juni:

- Hva skal dere i ferien? Jeg skal til London og ta OL-gull, sa læreren og ønsket god sommer.

- Javel!, var svaret.

Denne kvelden gjorde han ord til handling. Nesten.

For han tok ledelsen i finalen også. 1-0. Så snudde det og motstanderen hadde plutselig ni matchballer.

Piasecki avverget fire av dem på strak arm. Og det begynte å ulme i salen igjen. Men i praksis var han sjanseløs. Det endte 10-15. Dagens største sensasjon var at han i det hele tatt var der.

- Det blir veldig rart å våkne opp i morgen. Jeg lurer på hva som skjedde. Jeg gjorde prikkfrie matcher helt til jeg kom til finalen. Men det er greit å tape for en som er bedre, rakk han å si før han skulle haste videre til seiersseremoni.

En veldig historisk en for norsk fekting.

Nummer 47 i verden

Det var ikke ett eneste hint om at han skulle nå en OL-finale. Han ble nummer 16 i EM. Han var rangert som nummer 47 i verden. Han har to NM-gull.

Han gikk ned på kne etter kvartfinalen og jublet hemningsløst.

Han gikk ned på kne etter semifinalen og jublet hemningsløst.

Etter finalen ble han stående og gratulerte Venezuela med gullet. Verdig. Og stilrent.

Hans polske far og trener, Mariusz Piasecki, hadde ikke stemme igjen. En tidligere fekter hjemme i Polen som minnet om en yngre utgave av Lech Walesa. Han trodde ikke det han så utspille seg på den smale scenen, omringet av publikum.

- Hvordan var dagen mulig, hva skjedde?

- Ved å ha det gøy, glemme alvoret og være offensiv. Kanskje lett å si, men det var ikke annet enn det som skjedde. Samt at jeg tilfeldigvis fektet bedre enn jeg har gjort noensinne før, sier Piasecki etter semifinalen, Han vil aldri glemme 1. august 2012. Han ville blitt den største norske OL-sensasjonen siden Tor Heiestad skjøt vilt og vant gull i Seoul i 1988. Men det var i en idrett der vi var bortskjemt med medaljer.

I fekting foregår alt på fransk og er ikke akkurat en norsk nasjonalidrett. Internasjonalt er den stor og publikumsvennlig. Elektronisk registrering av treff kom allerede i 1934. Det er mulig for de uinnvidde å henge med.

Var ringside

ExCel Arena er et gigantisk sportskompleks som rommer fem haller, under OL for fekting, bryting, boksing, bordtennis og taekwondo.

Idrettspresident Børre Rognlien fant fram til semifinalen og nøt det han fikk se. Til finalen vaiet en rekke norske flagg i hallen. Dette hadde aldri skjedd før.

Og de fikk en ny opplevelse med et støyende rockeshow før og etter kampene. Og måtte svare på utallige spørsmål om hva Norge hadde i en OL-finale å gjøre. De sliter med svarene ennå.

En etter en etter en

Fekting er en av de få originale OL-idrettene. Den har vært der siden 1896. Men Norge har vært en ikke-nasjon. Vi husker vagt Jeppe Norman. Vi husker en deltaker i Los Angeles i 1984 før Sturla Torkildsen kom seg til Beijing for fire år siden. Men medalje: Glem det!

- Jeg angrep og angrep. Det er fantastisk morsomt å slå ut fektere som alle er rangert langt over. Flere bør prøve, sier kveldens gladeste Oslo-gutt, oppvokst på Oslos vestkant og medlem av Bygdø Fekteklubb. Skal man bli fekter i Norge er det der det skjer.

Da han kom til semifinalen måtte Dagsrevyen flyttes. Nå hadde nasjonen våknet. Og reglene var ikke verre enn at de fleste hang med fra start: Førstemann til 15 poeng. I semifinalen ledet han 14-11 før han begynte å surre.

- Jeg gjorde noen juniorfeil, men fikk inn det siste støtet. En vanvittig følelse. Jeg visste jeg var i finalen og da var målet nådd for lengst. Jeg hadde en svak drøm om en kvartfinale, fortalte han etter semifinalen.

- Men jeg leverte vel brukbar reklame for fektesporten?

Asias beste

I hver eneste kamp var motstanderen favoritten. Koreaneren Jinsun Jung er årets Asiamester og trodde på lett match i semifinalen. Det ble det ikke.

Før det hadde han slått ut sølvvinneren fra OL i Aten. Piasecki så seg ikke tilbake før det ikke var flere kamper igjen å gå. Da var det bare seierspallen som ventet. Og han storkoste seg der også.

Til skolestart har han uansett en god historie å fortelle. Mattetimene blir ikke som før etter dette. Og det skal Bartosz Piasecki ha æren for.

reidar.sollie@dagsavisen.no