Førstemann til 30

APEROPET: Vålerenga har skiftet fokus og teller seg sakte opp til sikret plass. Det har vi blitt ganske gode på.

Kjetil Rekdal var vel den første som snakket om det. For å overleve i Eliteserien bør du ta minst 30 poeng. Kjetil er jo kjent for å være ganske høyt på spektrum når det gjelder fotballtall, så de aller fleste norske fotballsupportere forholder seg nå til 30-poengsregelen. Spesielt når laget deres sliter.

Som en kuriositet ble dette uttalt den gangen øverste divisjon fortsatt bare telte 14 lag. Likevel lever regelen ennå, selv om det nå er to lag mer med i Eliteserien og derfor kan alle lag nå kjempe om tolv poeng mer enn tidligere.

Og det er der vi i Vålerenga er nå. Vi teller oss sakte opp til 30 poeng. Klarer vi bare to poeng til nå, så skal vi være sikre. Ære Være Vål´enga, nå går det bra.

Les også: Var Fellah mannen å sette inn, Deila? (Dagsavisen+)

Dette er også styrken til Vålerenga Fotball og klubbens supportere. Vi er gode på å telle til 30. Vi er rett og slett ekstremt erfarne på å overleve, da ved å telle til 30. Kan det kalles erfaringsbasert telling? La meg få påpeke og til dels skryte av hvor fantasifulle vi supportere kan være når vi skal telle oss til sikret plass. Etterpåklokskap er en del av det.

Tenk om vi ikke hadde sluppet inn det målet på slutten av kampen mot Ranheim. Da hadde vi allerede vært sikret. Klubben kunne begynt å forberede seg på neste sesong og Ronny Deila kunne prøvd ut flere av unggutta som ser ut til å sende Vålerenga 2 opp til 2. divisjon igjen. Mulige forsterkninger på utgående kontrakt i andre klubber kunne med sikkerhet signere for en klubb som skal spille i Eliteserien også neste sesong. Alt hadde rett og slett vært fryd og gammen.

Men da kommer en ny problemstilling inn i bildet. Hva kommer egentlig etter 30? Jeg og mine medsupportere lurer på dette på den samme måten som kristne venter på neste Jesu åpenbaring. Jesus bikket jo så vidt 30 år da historien hans sluttet. Hva som venter videre forbi de 30 har blitt beskrevet som paradis. Det forjettede land. Langt utenfor vår kollektive fatteevne, all tid vi lever våre hardt prøvede supporterliv. Og jo hardere livet oppleves, jo mer spør vi oss: hva er meningen med supporterlivet? Det kan da ikke bare være å telle til 30.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Og jakten på 30 poeng er, dessverre, ikke så givende som klubbens markedsavdeling sikkert skulle ønsket at den var. Det er negativ telling som ofte blir gjeldende når man skal lokke folk til våre tribuner. Med andre ord, tabellplasseringen. På tabellen gjelder det jo å få lavest mulig tall foran klubbnavnet ditt.

Lørdag skal Vålerenga til Skien. Der venter en tøff bortekamp mot Odds som er i kjempeform om dagen. Jeg lar meg irritere over at dette sorthvitt-laget opplever større suksess enn oss om dagen. Ikke fordi jeg hater dem eller noe sånt. Hvem klarer egentlig å bry seg om Odds? Nei, her er det snakk om hvor vi befinner oss på tabellen og hvor andre lag befinner seg. I Skien har de tydeligvis vært bedre til å telle negativt enn oss. Hvis en sånn ubetydelig klubb kan, må jo vi kunne det minst like bra. Jeg er ganske sikker på at det er flere tall tilgjengelig i bydel Gamle Oslo alene, enn det er i hele Grenlands-distriktet til sammen.

Hvis du nå tenker at jeg må da klare å skrive noe mer interessant om Odds fra et supporterperspektiv. Nei, det går rett og slett ikke. De er høyere enn oss på tabellen. Det er alt.

Vålerenga i Skien er nok et mareritt for folk som spiller på Oddsen. Vi har både vunnet kamper der vi så ut til å være underdogs før kampen, tapt kamper vi har vært skyhøye favoritter. Jeg vet hva jeg foretrekker, men sliter med å tro på det.

Skulle vi likevel vinne dette, bikker vi endelig 30 poeng denne sesongen. Sikrer plassen seks kamper før slutt. Det hadde vært deilig, det.

Men vi vil fortsatt slite med å huske hva som kom etter 30 poeng denne sesongen også.

VIF-tilhengere skriver i Dagsavisen hver fredag under vignetten Aperopet.