Det starter på sletta

APEROPET: Noen supportere følger Vålerenga så tett at de også drar på rekruttkampene. Andre går litt lengre.

Vi er nå i uke 31. En uke som, for meg, alltid har vært kjent som Noway Cup-uka. En uke der jeg – og mange med meg – står opp grytidlig, kler oss i våre flotteste VIF-klær og andre supporterartikler, tar med teleskopstang og vårt hendigste flagg på 4x5 meter, glemmer niste og vannflaske, og setter kursen mot syverbane 19 på Ekebergsletta.

For kl. 8:15 spiller Vålerenga jenters 3.-lag kamp i aldersklasse 8 år. Kampen taper vi bare 2-13 og spillerne hylles behørig, men ikke altfor lenge. Vi har kun to minutter på oss for å komme oss til andre siden av Ekebergsletta, der Vålerenga gutter 13 år spiller B-sluttspill. Sånn holder vi på til langt på kveld, fra søndag til fredag. Forhåpentligvis blir det noen finaler på lørdagen også.

Det finnes altså mer enn en håndfull mennesker som frivillig tar ut ferie og drar til Ekebergsletta for å henge der en uke, under en barne- og ungdomsturnering. Ikke har vi egne barn med i turneringen, og ingen tilhører alderssegmentet som drar opp dit for å finne en sommerflørt. Nå tilhørte jeg riktignok dette alderssegmentet i 1997, da jeg som 14-åring begynte å følge Vålerenga «Sletta» rundt. Men da selvtilliten var på plass til å kunne tenke romantikk var det for lengst mødrene som hadde blitt interessante. Og uansett var vi alle der for å følge Vålerenga.

Ironisk nok er det kjærligheten utenfor idretten som har gjort min deltakelse på Slettas sidelinjer mindre markant de siste årene. I år har dette ført meg inn i et liv som fulltids bleieskiftarbeider med tilhørende ansvar, så min tilstedeværelse dette året ville nok blitt enda litt mer savnet. Sett at alt var som vanlig, da.

Men til tross for pandemi og bleieskift, er jeg fortsatt innstilt på at uke 31 er viktig i mitt Vål'enga-liv. Hva er det som gjør dette så spesielt? Eller spørsmålet som de aller fleste ønsker å stille: Hvorfor gidder jeg?

Det er ikke alltid ting som gir oss glede lar seg overføre til noe allment forstått. Det blir som å forklare hvordan man i det hele tatt endte opp med klubben i sitt hjerte. Mye bunner nok i hvor langt du er villig til å gå for klubben din. Hva du er villig til å ofre for Vålerenga som igjen løfter klubben til det lille ekstra. Det som gjør Vålerenga unikt. Selv både håper og tror jeg at unga som spiller i den vakre blå drakta drømmer om å spille i den i fremtiden, i både Toppserien og Eliteserien. Hvis du én uke i året også opplever en gjeng upåklagelig kledde gærninger på sidelinja som synger, flagger og hopper for deg, vil dette forhåpentligvis gi deg en forsmak på hvordan det er å spille med VIF-Klanen i ryggen. En smak på drømmen. Samtidig kanskje du kjenner på at du representerer noe større. Når du spiller for Vålerenga så spiller du for flere enn bare deg selv.

Men en stor bonus for oss «Sletta-supportere» er jo at Vålerenga opp igjennom årene har bygget opp Norges beste talentprogram. I det ligger det noen sportslige oppturer i tillegg til sterke enkeltprestasjoner. Og det fra spillere som kanskje klarer å ta det ekstra steget som skal til for å oppleve drømmen. I uke 31 har jeg sett Kamal Saaliti score fra avspark. Jeg har sett Alexander Mathisen og Mats Zuccarello Aasen spille finaler. Jeg har sett Ivan Näsberg spille miniputt-fotball.

Når Ivan i dag ofrer liv og helse for å avverge scoring imot, Celin Bizet Ildhusøy går på stormløp inn i motstanders bakrom, og Osame Sahraoui drar av samtlige motspillere etter et par finter, da kan jeg stå med hevet bryst og nesa i sky og proklamere til mine medsupportere at den spilleren der. Ja, den spilleren du nå står og jubler for. Den spilleren så jeg for første gang under Norway Cup.

Lurer på hvem den neste blir?

VIF-tilhengere skriver i Dagsavisen hver fredag under vignetten Aperopet.