- Det er nesten mer lettelse for dem rundt meg

Av Egil Sæther

SEEFELD: 34-åringen fra Røa med bosted på Slemdal avgjorde til sitt første individuelle mesterskapsgull og slo russeren Aleksandr Bessmertnykh med de avgjørende 2,7 sekundene i mål på den klassiske 15-kilometeren.

– Det svartnet helt for meg fra der Vidar (Løfshus) sto på toppen av sprintbakken og inn til mål. Jeg husker ingenting fra det og til at Emil Iversen sto over meg i målområdet og fortalte meg at jeg hadde vunnet. Jeg vil tro at det var en slags panikk, sa en lettet og glad Sundby.

Gullet til Sundby var av den svært fortjente sorten. Røa-løperen har vært en «nestenløper» i mesterskapssammenheng i hele karrieren.

Han trodde ikke at det skulle gå denne gangen heller.

– Jeg lå langt bak lenge, og på det meste var jeg vel rundt 15 sekunder bak, og det er en del på dette nivået. Jeg ble lenge sekundert mot 3.-plass og veldig mye mot Didrik Tønseth. Jeg hadde ingen forståelse for hvor jeg var før en to-tre kilometer før mål. Da fikk jeg høre at medalje var ganske så innen rekkevidde, og i den siste bakken fikk jeg høre at det var gullet jeg gikk for, og da fikk jeg panikk, sa veteranen.

Faktisk var avstanden opp til teten på det meste over 18 sekunder. 15-kilometeren ble en manndomsprøve av de sjeldne. Det visste Martin at det ville bli og forberedte seg som om det var en 20 kilometer. Derfor gikk han ikke altfor hardt ut.

Støtte

Rette før Sundby snakket med pressen fikk han en prat med kona Marieke og eldstesønnen Markus.

– Jeg hadde dem litt på FaceTime her før jeg pratet med dere. Marieke gråt litt mens hun hentet i barnehagen. Jeg gleder meg veldig til å treffe dem når de kommer ned til helgen. De vet hvor tankene min kommer først uansett.

Sundby ble overveldet over alle reaksjonene han fikk i etterkant. Han skjønte at dette betydde veldig mye for veldig mange.

– Det er nesten mer lettelse for dem rundt meg, for alle dem som har støttet meg i alle disse årene og som kanskje har vært mer skuffet over sølv- og bronsemedaljer enn det jeg har vært. Det er alltid noe jeg føler på. Dette er selvfølgelig en kjempeseier for meg og min familie. Når de blir så glade, så kjenner jeg på det. Dette er en seier for alle som har støttet meg, konkluderte 34-åringen.

I sommer trodde Sundby slett ikke på at det var i denne sesongen det etterlengtede gullet skulle komme. Det trodde han heller ikke da han i en åtte uker lang periode tilbrakte fem-seks timer daglig på intensiven på Ullevål sykehus der faren John Erik var etter en jaktulykke.

Seigt

– Dette hadde jeg ikke trodd. Det har vært en seig tørn fram mot denne dagen. Jeg måtte legge opp sesongen slik som dette. Tour de Ski måtte gå litt i vasken. Jeg kunne ikke legge opp min beste form til det. Det var Seefeld som betydde noe, og jeg visste at jeg kunne kjempe i toppen på mitt beste. Jeg hadde forholdene på min side. Dette var nærmest som en 20 kilometer. Alt var bra, og når jeg i tillegg leverte så ble dette veldig bra.

Klassiskgullet på 15-kilometeren er Norges første på distansen i VM siden Oddvar Brå vant i Holmenkollen for 36 år siden. Også Brå var en aldrende utøver da han tok sitt første (og eneste) individuelle mesterskapsgull.

– Du skal få slite med meg et par år til. Jeg er veldig glad for at jeg klarte dette, og jeg tror at dette kan gi meg en annen følelse på sikt. Jeg var litt redd for at toget var gått.

– Det er ingen trist sammenligning. Han er en utrolig stor utøver historisk sett i langrennssammenheng. Det er lite paradoks at situasjonene våre er så like.

Selv om Sundby ha vunnet mye i sin karriere, har det vært en følelse av at noe manglet. Onsdag kom endelig gullet mange har mast på i årevis.

– Hvis du kan sammenligne karrieren med det å bygge et hus, så er det greit for det huset at pipa er der. Det var følelsen av at noe manglet.

Endelig kan den følelsen gravlegges.