Dannelsesreisen med buss

APEROPET: Det blir nok ikke så mange nye, ekte supportere denne sesongen.

Hva skiller en supporter fra en tilskuer? Oppførsel, da spesielt den på tribunen, pleier å være et greit utgangspunkt. Først og fremst er supporteren der – på tribunen altså – hver bidige gang Vålerenga spiller. Klesstilen kan variere fra supporter til supporter, men den er aldri tilfeldig.

Det er heller ikke tilfeldig hvilken plassering på tribunen supporteren har. Noe som blir mest synlig på hjemmekampene da man stort sett har samme plass hver gang, men hvis man følger med finner man gjerne at det samme mønsteret gjentar seg når vi supportere besøker andre stadioner. Jeg bare tillegger at det er høyst anekdotisk vitenskap jeg viser til.

Borteturer er ofte det som bikker en vanlig tilskuer over i supporternes rekker. Spesielt den første bussturen. Vålerenga har stort sett trukket større bortefølger hele min supporterkarriere, men til tross for mange på tur er det samtidig en intim og sterk opplevelse av noe større enn deg selv, som du ønsker å være en del av. Noe som gjør noe med deg som person. En fellesskapsfølelse det er vanskelig å gjenskape.

Les også: Pandemien kan koste Vålerenga dyrt

Hvis en bedrift skulle prøvd å kopiere det som skjer på bortetur ville de nok kalt det «Team building», men i motsetning til en jobbutflukt er alle på bortetur enige om at de vil på tur og hva de vil oppnå.

Det store målet er selvfølgelig å være der for klubben vår, synge Vålerengas hellige navn, og til slutt ta med seg tre poeng hjem til hovedstaden. Eller i det minste et godt resultat som kan gi oss gode, sportslige svar.

Min første busstur var til en treningskamp i Kongsvingerhallen, som jeg og min storebror slang oss med på. Dette var i tiden før Vallhall i det hele tatt var tenkt på, så eneste måten Vålerenga kunne trene på gress i vintermånedene var ved å reise til syden, Østfoldhallen, eller det som den gangen var den nybygde Kongsvingerhallen.

Matchen ga vel svar på at sesongen ikke ville bli så bra, men femtenårige meg følte at jeg ble tatt varmt imot på bussen av det jeg lett innrømmer synes var en litt skummel gjeng. Siden har jeg ikke sett meg tilbake. Fra nå av gjaldt det å komme seg på alle kamper, og lengre borteturer ga skrytepoeng.

Les også: Boof, og han er borte

Og er man på bortetur er det jo gøy å fylle tiden når man ikke er på kamp med noe. Ryktene om et betydelig innslag av fyll og fest er sterkt underdrevne. Selv har jeg i hvert fall vært til stede på tre skjenkesteder i andre deler av landet, som Vålerenga supportere har drukket tomme for øl.

To av dem fikk beskjed flere dager i forveien om at vi skulle komme. Nå må jeg komme med en advarsel til deg som vurderer sterkt å hoppe med på neste busstur. Det finnes nok av historier om «førstereis» som gikk litt vel hardt ut i sitt inntak av det flytende, dermed blir flaut overstadige, for så aldri å bli sett på kamp igjen.

Det er ikke så lett å riste av seg tapt ansikt etter ei fylleblemme. Spesielt ikke når fellesskapet du ønsker å være en del av har både skarp humor og sterk selvjustis. Lurer fortsatt på hva som skjedde med han som sent på 90-tallet satte seg på supporterbussen til Haugesund, men som måtte kastes av allerede ved Slependen?

Les også: Nouri gikk rett i garderoben og nektet å snakke om egen fremtid (+)

Det finnes også de VIF-supporterne som prøver å få med seg litt mer kulturelle innslag på bortetur. Landet vårt har jo så mye å by på. Men hva det nå er, får de som interesserer seg for det svare på. Det er noe jeg selv ikke har brukt så mye tid på. Jeg var alltid mest opptatt av øl og fellesskap. Men borteturer med Vålerenga har likevel gitt meg opplevelser jeg garantert ikke ville fått på egenhånd.

Uten den bussturen til Kongsvingerhallen hadde jeg nok aldri vært med på å ta over Trafalgar Square i London, skremt vettet av russiske millionærer i Puerto Banus, eller vært til stede da Vålerenga Fotball tok seriegull på Falkum i 2005. Så får man også ta med at jeg var der da Vikings Rikhardur Dadason scora med hånda og alle unntatt dagens dommersjef så det.

Dessverre ligger ikke forholdene til rette for å skape så mange nye, ekte supportere denne sesongen. Men når pandemien endelig er bekjempet inviterer jeg alle som liker Vålerenga bare litt til å bli med på første mulige bortetur.

Bare vær litt varsom med flaska.

VIF-tilhengere skriver i Dagsavisen hver fredag under vignetten Aperopet.