Kjære Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kulturdepartementet,
I første omgang fortjener dere en stor takk og en solid dose skryt for smittevernet i det norske samfunnet de siste månedene! Statistikken i Norge fremstår sammenliknet med andre land som en god minimering av skaden i en vanskelig og kompleks situasjon. Under 10 000 registrerte smittede i hele landet, under 1000 innlagt på sykehus og under 250 dødsfall grunnet viruset (ifølge FHI 23. juni) er på flere måter imponerende lavt.
Når totalbildet er såpass positivt er det viktig at vi fremhever den positive helheten, selv om mange sikkert har sine frustrasjoner over de store endringene i samfunnet. Denne minimeringen av alvorlig sykdom og belastning på helsevesenet skyldes nok i stor grad at dere har prioritert å være forsiktige. Det virker klokt i en situasjon som er umulig å løse perfekt. Vi i Grorud er i hvert fall veldig takknemlige for å ha et velfungerende helsevesen og myndigheter som tar best mulig avgjørelser på bakgrunn av den informasjonen de har.
I motsetning første omgang, er andre omgang noe mer utfordrende. Jeg ber instendig om at det følgende innspillet blir hørt: Kan dere forklare hvorfor det øker smitterisiko at fotballspillere over 20 år trener med kroppskontakt? Dere har åpnet for at disse kan trene sammen med avstand og sagt at kroppskontakt under treningen ikke er problemet. Men så lenge disse allerede møtes for å trene, hvorfor kan de ikke ha sporadisk kontakt underveis i treningen?
«Vi er ikke bekymret over nærkontakten,» sa Espen Nakstad til TV 2 denne uka. Han understreker at det er den potensielle kontakten før, rundt og etter treninger og arrangementer som kan bli problematisk – og jeg forstår han godt. Fotballspillere har bare kroppskontakt (og ballkontakt) noen få minutter i løpet av trening og kamp. Dette virker mye mindre problematisk enn å samle mange mennesker innendørs over tid, slik jeg forstår smitterisikoen i forbindelse med dette viruset. Likevel har NFF sine Koronavettregler åpnet for å bruke garderobene igjen, men ikke for at en 21-åring kan trene fotball med laget sitt. Det er vanskelig å forstå.
I Grorud IL er det kun ti spillere i utviklingsavdelingen som ikke får lov til å trene. Spillerne født i 2000, 1999 og 1998 som av en eller annen grunn er en fare for samfunnet. De fleste av disse spillerne har fotball som den største lidenskapen i livet. Mange har satt studier og jobb på vent for å dedikere seg til å oppfylle drømmen om å spille norsk toppfotball. Alle disse spillerne skjønte at de måtte trene på alternative måter da samfunnet var i lockdown. Nå skjønner de ingenting.
Det var lett å akseptere avlyste treninger og kamper – til og med permittering – for å verne om folkehelsen. Det var også med stor takknemlighet at vi omsider fikk muligheten til å trene, selv om begrensningene med små grupper på maksimalt 5 personer og avstand var utfordrende. Da toppfotballen åpnet opp igjen, var det forståelig at piloten kun gjaldt de som kunne etterleve ekstremt strenge regler som fulltidsprofesjonelle. Det er også helt supert at gjenåpningen ble prioritert i barne- og ungdomsfotballen.
Etter 15. juni, derimot, nærmer vi oss en mer normal hverdag for mange, inkludert restauranter, utesteder, treningssentre og liknende hvor folk oppholder seg forholdsvis tett innendørs. Det er åpnet for normale treninger på flere arenaer med smittevernregler som er mulig for mange å overholde. Så lenge det er gode smittevernstiltak i forbindelse med treningen, er budskapet at selve kroppskontakten underveis i treningen ikke er problematisk. At kamper, turneringer og liknende må vente er forståelig og akseptabelt, men at de ikke kan trene gjør mer skade enn nytte for norsk folkehelse og samfunn.
Spillerne som allerede trener fem ganger i uka med 1 meters avstand må få tillatelse til å trene med kontakt før dere tar sommerferie. Kamper og arrangementer kan vente til etter sommeren.
Vennlig hilsen
Torgeir Helgen, utviklingsleder Grorud Idrettslag