Håndballjentene er mer populære enn noen gang. Her poserer Heidi Løke med unge fans.

30 års kjærlighet til «håndballjentene»

For 30 år siden oppsto begrepet «håndballjentene». Intet norsk lag er blitt elsket av nordmenn på samme måte. Iallfall ikke sammenhengende over så lang tid. Nå skal jentene forsvare OL-gullet.

– Jo da, jeg veit at det snart er OL, jeg driver og tuner hodet inn, sier Susann Goksør Bjerkrheim fra hytta i Skjebergkilen.

Frokost

Hun har akkurat stått for frokosten i familiens ferieidyll i det lille Østfold-tettstedet. Idet vi får hennes oppmerksomhet, høres den gode latteren vi hørte opp gjennom alle årene hun var en lederskikkelse på landslaget.

Nordmenn elsker «håndballjentene», og en av de største yndlingene gjennom det 30 år lange kjærlighetsforholdet, er Susann Goksør Bjerkrheim (46).

Hun har nest flest landskamper av dem alle, med 296 opptredener med flagget på brystet (Karoline «Karo» Dyhre Breivang har flest, med 301 landskamper).

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Landslaget som 16-åring

Når Susann tar en liten pause fra familien for å snakke med Dagsavisen, kommer det kjapt en innrømmelse:

– Jeg er ikke så oppdatert at du kan bruke meg som noen ekspert her, altså.

– Det er OK. Vi antar at leserne syns det er helt greit, men kanskje de lurer litt på hvordan det går med «den gamle helten», sånn midt i ferien, og kun en uke før håndballjentene skal ut i første OL-kamp mot vertsnasjonen Brasil?

– Ja, da er jeg mer med. Jo da, vi, det vil si jeg og mannen min (Svein Erik Bjerkrheim) og våre to gutter, Julius (12) og Jonatan (10) ferierer på hytta i Skjebergkilen. Tante Bente er med også. Før det var vi en tur i Kroatia. Det er fint med sommer og ferie. Og, jeg gleder meg jo til OL.

– Men du er altså ikke like tent før mesterskapet, som halve nasjonen er, og som teller ned til åpningskampen mot Brasil 6. august?

– Du vet, hverdagene er hektiske, med jobb og familieliv. Og når ferien kommer, skjer det jo ting så å si hele tida da også. Men en viss kontroll på hva som rører seg på landslaget, har jeg jo. Nå skal jeg tune mer og mer inn mot mesterskapet, så er jeg oppdatert og klar når det hele starter.

Les også: – Det største var å slå Polen

11-åring

For Lambertseter-jenta, som den gang het Susann Goksør, startet håndballkarrieren som 11-åring i Bækkelaget i 1981.

Talentet var utvilsomt, men det sies at kvaliteten og intensiteten i treningsøktene, også var formidabel.

16 år gammel ble Susann en del av A-landslaget. Senere ble hun godt kjent som selve eksponenten på det nordmenn er så glad i ved «håndballjentene» våre; full innsats, knallgodt spill, enorm vinnermentalitet, og hele veien herlig humør.

VM-bronse i 86

Når man så presterer på øverste internasjonale nivå, så er oppskriften på å oppnå evig kjærlighet fra folket gitt.

– Debuten min, i 1987, kom ett år for seint til at jeg fikk oppleve selve starten på det som senere bare har gått under navnet «Håndballjentene».

For det var i 1986 det hele startet. Da vant jentene bronse i VM. Og det spesielle forholdet til det norske folk startet, forteller Goksør Bjerkrheim.

Noen av leserne husker hva som skjedde under dette Verdensmesterskapet i 1986. For andre er det totalt ukjent. Her er kortversjonen:

Trener Sven Tore Jacobsen (ledet Norge fra 1984-1993) hadde foretatt utskiftninger, og tatt med noen unge spillere, deriblant Cathrine Svendsen og Ingrid Steen. Begge leverte spill på høyt nivå. Og hun som i utgangspunktet var tredjekeeper, Kjerstin Andersen, kom inn etter skadefravær på de to andre keeperne, og ga begrepet «å stå som en levende vegg» ny mening.

Les også: – Tenker på Tyskland-kampen hele tida

Villmann

Norsk kvinnehåndball vant for første gang medalje i et internasjonalt mesterskap.

Da trener Sven-Tore Jacobsen fikk et norsk flagg i hendene og feiret VM-bronsen som en villmann løpende rundt i hallen i Nederland, med presse- og TV-fotografer på slep, var grunnlaget lagt. Mediene beit på et agn de aldri har sluppet tak i.

Eller; ikke har hatt noen grunn til å slippe taket i.

For, der og da i Rotterdam i 1986, trakk det norske folk håndballjentene til sitt bryst, og har aldri sluppet taket.

30 års uforbeholden kjærlighet. Intet mindre.

To år senere, under OL i Seoul i 1988, sto nasjonen nesten like stille som da herrelandslaget i fotball spilte VM-kamp mot Brasil ti år senere.

Der ble det norsk sølv fra tribunen, etter at Sør Korea vant «finalen» 21–19 over Sovjetunionen. Norge slo Jugoslavia 20–15 tidligere på dagen, og fikk sølvet på bedre målforskjell enn russerne, etter at Sør Korea vant kampen. Den gang var det et annet oppsett enn det er i dag, og ikke en ren finale.

– Jeg var med i troppen til Seoul, men fikk ikke spille ett sekund. Det gjorde faktisk ikke så mye. I en alder av 18 år, var jeg henrykt av å bare være en del av denne opplevelsen. Det var litt av en tid, jeg husker akkurat det mesterskapet bedre enn noen av de andre, mimrer Susann.

Derfra og til hun la opp i 2000, var hun en meget sentral og viktig spiller for Norge.

Marit Breivik overtok som landslagssjef i 1994, og ledet laget til 2009. Hun er kjent for å ha innført et spill med preg av et sterkt 6-0-forsvar, med lynkjappe kontringer.

VM på hjemmebane

Susann Goksør Bjerkrheim og de andre jentene fortsatte den gode utviklingen.

Under Breiviks 15 år som sjef, vant Norge seks gull i internasjonale mesterskap. Ett VM, fire EM, og OL-gull i 2008.

Susann husker best VM-gullet på hjemmebane i 1999.

– Det er uten tvil høydepunktet i min karriere. Jeg hadde vært ute med skade i ett år, og jobbet som en gal for å kunne være en del av dette VM på hjemmebane. Når det så ble gull, så, ja. Det var stort å være en del av.

– Så ble det bronse i OL i Sydney året etter. Da hadde jeg vært uten skader lenge, og spilte et godt mesterskap.

Da Marit Breivik valgte å slutte som landslagssjef i 2009, tok assistenten Thorir Hergeirsson over. Utviklingen har bare fortsatt.

Norge vant VM-gull i Brasil i 2011, og i Danmark i fjor. Og, for ikke å glemme; OL-gull i London i 2012.

– Er jentene sterke nok til å vinne OL?

– Jeg har som sagt ikke satt meg grundig nok inn i verken det norske laget eller våre motstandere til å mene noe skråsikkert. Men, det skal fire lag videre fra hver gruppe, så at vi skal klare en kvartfinale er jeg sikker på. Så er det jo slik i mesterskap at små detaljer avgjør. Men, jentene viser en god egenskap i å avgjøre kamper som står og vipper. Og med den vinnerkulturen som er bygd opp, så sier jeg; Yes, vi går for gull.

Blitt mosjonist

– Du måtte gi deg som aktiv grunnet skadeproblemer. Men vi har sett deg i TV-programmer som «Skal vi danse», og i «Mesternes Mester». Er helsa god nok til at du spiller litt håndball?

– Nei. Jeg forsøker å trene litt. Eller, jeg mosjonerer. Jeg tar en situp i ny og ne, og av og til en push-up med, men nei, det er ikke rare greiene å snakke om, avslutter Susann Goksør Bjerkrheim.

I OL er Norge i gruppe med Brasil, Spania, Angola, Montenegro og Romania. To av landene må reise hjem, de fire andre spiller kvartfinaler mot de fire beste fra den andre gruppa.

I den andre gruppa finner vi; Sverige, Nederland, Frankrike, Argentina, Sør-Korea og Russland.

Det hersker noe usikkerhet rundt Russlands deltakelse, med tanke på den pågående dopingskandalen knyttet til landet.

Født: 7. juli 1970.

Klubber: Bækkelaget (1981-1997).

Nordstrand (1997-2000).

Landskamper: 296 (siste var bronsefinalen i Sydney-OL 2000).

Landslagsmeritter:

OL: Sølv 1988, sølv 1992, bronse 2000.

VM: Gull 1999, sølv 1997, bronse 1993.