Gjentar historien seg?

Nå vet vi ikke hvordan neste år vil se ut i verden, men uavhengig av det må vi gjøre jobben vår i år om vi skal komme oss ut i Europa. Det betyr tre poeng mot et Aalesund-lag som virker blottet for alt fra selvtillit til fotballegenskaper. Kampen i morgen vil være en fin revansje for uavgjortresultatet fra det første oppgjøret mellom lagene, og en «må vinne»-kamp for å henge med helt i toppen av tabellen. For hvor deilig hadde det ikke vært med sølvjubel når sesongen en gang blir ferdigspilt?

Mitt beste, og verste, øyeblikk som Vålerenga-supporter kom faktisk i samme kamp. Vi møtte Stabæk på Ullevaal Stadion i siste serierunde i 2004. Samtidig spilte Rosenborg mot Lyn i Trondheim. Det laget som vant med flest mål ville bli seriemester. Da Vålerenga gikk opp til 3–0, samtidig som Rosenborg «bare» ledet 3–1, var det Enga på topp.

De sju minuttene var helt surrealistiske. Foran et stappfullt Ullevaal, lekte gutta med nedrykkstruede Stabæk, og da 3–0-målet kom danset til og med folk på hovedtribunen. Det var mine sju minutter i himmelen. Så kom meldingen om at Rosenborg hadde økt til 4–1 og dermed vant serien på antall scorede mål. Dagene etter var min tøffeste tid som Vålerengasupporter.

Les også: Spitse førte an med fem dødballmål da VIF-damene gikk til Champions League

Man ser mange likheter mellom Vålerenga i 2004 og Vålerenga i 2020. I 2003 var vi fryktelig nære nedrykk. Den vinteren hentet vi en diger svenske i mål, Pa Dembo Touray, og plutselig begynte vi å sanke poeng. Faktisk lå vi på øvre halvdel midtveis i sesongen, noe ingen hadde trodd halvåret tidligere. Så trakk Kjetil Rekdal opp to ess fra ermet. Steffen Iversen og Arni Gautur Arason kom til klubben, og vi begynte å sanke enda flere poeng.

Det virket som om de to satt på koden til hvordan få resten av laget til å prestere maksimalt. Med Arason bakerst, fikk Kjetil Wæhler og Erik Hagen plutselig vist hva de sto for. Og på topp sørget Iversen for at flere angrepsspillere kom til sine egne muligheter. Selv om vi var tippet til å rykke ned, var sølvet i 2004 en bitter pille å svelge der og da, men det sølvet banet også vei for seriegullet året etter.

I 2019 holdt Vålerenga på å rykke ned. Vi følte oss trygge lenge, men til sjuende og sist var det ikke mange poeng Ronny Deilas mannskap endte over Lillestrøm som rykket ned. I vinter kom Dag-Eilev Fagermo inn som sjef, og som med Touray i 2004, begynte vi å sanke poeng vi vanligvis ville ha tapt.

Som Rekdal i 2004 hadde også Fagermo to ess i ermet midtveis: Vidar Örn Kjartansson og Henrik Bjørdal. I tillegg til å være fremragende fotballspillere individuelt, hadde de også koden som fikk medspillerne til å vise seg enda mer fram på banen. Fra Kristoffer Klaesson bakerst til Osame Sahraoui på topp.

Les også: Eliteserien og 1. divisjon starter i påsken neste år

Med Bjørdal og Kjartansson er Vålerenga et lag det er fryktelig morsomt å se på. Vi er solide bakover og jakter hele tiden mål framover. Som i 2004. Bjørdals arbeidsmoral gjør at spillerne rundt ham kan føle seg trygge og stole mer på egne ferdigheter. Med Kjartansson på topp vet spillerne at det er en der framme som kan score mål nærmest på bestilling.

Nå vil ikke Vålerenga jakte seriegull i år, til det er Bodø/Glimt for suverene, men vi er ett av fire lag som kjemper om plassene bak. Vi er to poeng bak serietoer Molde, likt med Rosenborg og tre poeng foran femteplasserte Odd. Med tre poeng mot Aalesund i morgen vil vi kunne legge oss som Norges nest beste lag, hvis Molde taper sin kamp.

Som vi var i 2004.

I år vil ikke sølv være nederlag. Så får vi håpe at historien gjentar seg med seriegull neste sesong.

Det er lov å drømme.

Les også:Sherida Spitse forlater VIF – klar for ny klubb

Aperopet er et supporterkollektiv som skriver om Vålerenga hver fredag.