Sport

Kamp mot all rasisme. Der du ser på fotball.

Rasisme-bråket i fotballen: Holdningskampanjer er ålreit. Men vi trenger mer enn det.

For litt over to uker sida havna norsk fotball i sjokk etter kampen mellom Ålesund og Kristiansund. Minst én person blant Ålesunds supportere hadde ropt «ape» etter eliteseriens toppskårer Amahl Pellegrino.

Fotballen reagerte raskt. Kunstgresset hadde knapt rukket å tørke før Norsk Toppfotball, en sammenslutning av toppklubbene, hadde satt i gang kampanjen #Stopp. De reagerte raskt og kontant. Men nå på søndag skjedde det igjen. En vakt på Sandefjord Arena kalte Vålerengas lynving Ousmane Camara en «apekatt». I retur fikk han en deilig og velfortjent utskjelling av Johan Lædre Bjørdal og Aron Dønnum, samt en utestengelse fra Sandefjord.

Og det er bra! Det beste var utskjellinga, faktisk. Sjøl så jeg slutten av den ringside, fordi jeg tilfeldigvis var på pressetribunen og liveblogga kampen for Dagsavisen. Det ektefølte antirasistiske raseriet fra Bjørdal og Dønnum var knallfint å se på. Man skal reagere kontant og med raseri mot rasisme. Man skal forsvare lagkamerater. Og man skal tørre å si meninga si, sjøl om man er fotballspiller og har alle kameraer retta mot seg.

Så langt, så godt. Fotballen stiller seg massivt bak både Camara og Pellegrino.

Men er det noen grunn til å være sjokka? Bør det komme som en overraskelse at det finnes en og annen rasist på norske fotballtribuner? Og er egentlig holdningskampanjer fra fotballens ledere veien å gå for å få en slutt på det?

Vel, jeg tror hver enkelt av oss som bryr oss om eller deltar på ett eller annet nivå i fotballen må spørre oss sjøl: Hva kan vi gjøre for å knuse rasismen? Hvordan kan vi faktisk ta tak der vi jobber, der vi bor, og der vi spiller fotball? For det handler ikke først og fremst om å bli kvitt stygge tilrop på fotballtribunen. Det viktigste er ikke å skape et respektfullt rom hvor vi slipper å høre "apekatt". Det viktigste er å bekjempe rasismen, fremme integrering og ... rett og slett lage et bedre samfunn for alle.

Helt siden Vålerenga gikk foran på starten av nittitallet har norsk fotball klødd seg i huet med ujevne mellomrom, for å finne ut hva man skal gjøre med det monsteret som kalles rasisme. Hver gang rasismen på en eller annen måte har krypi fram fra skallet sitt, har man tenkt "Oj! Rasisme finnes! Det er ille!" Og det er jo ille. Men det bør ikke komme som noen overraskelse. For Norge har masse rasisme. Rasismen vår er ikke en og annen skrulling på en fotballtribune som skriker noe upassende mot en dritgod spiller på det andre laget. Rasismen vår er jo nesten overalt.

Så hva skal vi gjøre? Jeg sitter ikke med svaret. Jeg er jo for eksempel i den heldige posisjon at jeg er en hvit, heterofil og middelaldrende mann i middelklassen, som sjelden kjenner systematisk undertrykking på kroppen.

Men jeg har faktisk jobba en del mot rasisme. Du veit, sånn vanlig antirasisme, i demonstrasjonstog med løpesedler og med megafon. Og et par ting har jeg lært om hva som virker og hva som kanskje ikke gjør det.

For eksempel: Holdningskampanjer er ålreit det, altså. Men våre kampanjer virker bedre enn toppenes.

LES OGSÅ: Navn i nyhetene: Anders Krystad om hvordan de kastet rasistene ut av VIF-klanen

Altså, det er jo inmari trivelig når fotballsupportere fra forskjellige klubber står sammen mot rasisme. Men jeg tror mye av grunnen til at Vålerenga har greid å jobbe så bra mot rasisme er at det er vårt prosjekt. Vi er stolte av klubben vår. Vi er stolte av våre spillere, uansett bakgrunnen dems. Og vår antirasisme er ikke bare antirasisme. Det er en antirasisme som støtter Vålerenga.

"Gi rasismen rødt kort", eller den nye kampanjen nå, "Stopp", er motsatt. Den kommer fra toppen. Fra Fotballforbundet og fra Toppfotballen. Det er ikke nødvendigvis organisasjoner som norske fotballsupportere føler forpliktelser overfor. "Hater NFF" er jo faktisk blant de få slagorda som ropes på praktisk talt alle arenaer i Norge. Da er det ikke en NFF-styrt kampanje mot rasisme som får blodet vårt til å bruse.

Når en Sandefjord-supporter (eller i dette tilfellet, faktisk en frivillig vakt) utbasunerer rasismen sin, så er det miljøene i Sandefjord som må ta oppgjøret. Sandefjord trenger "Sandefjord mot rasisme", eller "Antirasistiske blåhvaler" eller "SF Antifa" eller noe sånt. Det arbeidet gjøres best av supporterne sjøl. Klubbens ansvar er å backe dem. Men kampen må ledes og drives av supportere hvis den virkelig skal lykkes.

20000603
FARGERIK FOTBALL   ARRANGEMENT PÅ VALLE HOVIN I OSLO. VÅLERENGA MOT VOLD OG RASISME

På nittitallet startet Vålerenga opp «Fargerik Fotball», en turnering hvor både unge og voksne, spillere, supportere og lokalmiljø dannet lag og spilte en turnering på Valle-feltet. Konseptet ble gjort nasjonalt av fotballforbundet, men lagt ned i 2014. Foto: Marte Christensen

Klubbene har også ansvar. De bør se grundig på seg sjøl, og tenke helt ekte og grundig på hvordan de kan dyrke forskjellene i klubben. Hvordan de kan ta tak i privilegiene sine. Hvordan de kan få minoritetsforeldre inn i styre og stell av breddeidretten. Hvordan de kan sørge for at også fattige unger har råd til å spille fotball der.

Et tilfeldig lite eksempel fra kampen i Sandefjord på søndag: Vi fra pressa var plassert sammen med VIP-avdelinga til klubben. Den var ikke spesielt fancy eller noe, men når jeg prøvde å presse meg forbi klubbens mest fremtredende borgere var det en ting som var veldig tydelig: De var eldre, hvite menn nesten alle sammen.

Her må jeg med en gang nevne to ting: For det første, dette er skikkelig ikke unikt for Sandefjord. Jeg har ikke vært på mange VIP-losjer på norske arenaer, men at det i styre og ledelse og blant sponsorer og støttespillere i norske fotballklubber er en stor overvekt av nettopp hvite menn i alder middelaldrende pluss, er vel ikke veldig kontroversielt å påstå. Og for det andre: Dette har ikke med rasisme å gjøre. Det er mange både gode og dårlige grunner til at det har blitt sånn. Men det har med privilegier å gjøre. Det har med inkludering å gjøre. Og norsk fotball trenger kanskje å smøre privilegiene sine litt tynnere utover.

At det er sånn, og at det kanskje iblant er gode, eller i hvert fall forståelige, grunner til at det er sånn, det betyr ikke at det bør være sånn. Hver enkelt klubb bør ta en kikk på VIP-tribunen sin, og tenke på hva man kan gjøre for å få den til å være litt mindre hvit.

Men VIP er bare et lite eksempel. Det er ikke viktig. Det viktigste er spillerne. Laga. Trenerne. Supporterne. Ledelsen.

FØLG DAGSAVISEN OSLO PÅ FACEBOOK

Alle klubber må se på hvordan de kan åpne de områdene for flere. Få inn forskjellige type folk. Av alle kjønn. Men varierte bakgrunner. Og de bør kjempe for at fleres stemmer blir hørt. Fordelen med å kjempe mot rasisme på denne måten er jo også at det er bra for alle. Og i et skikkelig mangfoldig miljø er det gjerne mindre rasisme.

Så flere baner, billigere trenings- og cupavgifter, mer samkjøring til bortekamper. Verving fra steder man har få spillere. Alt det er viktig arbeid, og som skaper mer likestilling i fotballen. Kall det antirasisme eller bare kall det å gjøre fotballen bedre. Samma for meg. Men det er bra steder å starte.

Og helt til slutt, en liten oppfordring: Ro ned frykten for å blande sport og politikk et lite hakk.

For all del. Jeg vil ikke ha Arbeiderparti-løpesedler i hånda på vei inn på stadion jeg heller. Men vi må ikke være redde for å ta kampen mot rasisme, fordi vi frykter at det kan føre til bompengedebatt på supportertribunen. Rasisme er større enn det. Det handler om vår eksistens, som klubb, som miljø. Og for mange av oss, som mennesker.

Så jeg håper på Vålerenga-flagg i antirasistiske demonstrasjoner foran Stortinget. At Vålerenga kjemper knallhardt mot rasisme fra første til siste spark på ballen, og til siste allsang fra Østblokka.

Og så er det fint om Sandefjord-fansen gjør noe bra også. Men det får de finne ut av sjøl. På sin måte.

LES OGSÅ: Palestineren Mohammad Dajani var på Norway cup, og hoppa av. Nå trener han A-laget i Vålerenga

Hør også gjerne på Trikkeligaen: en podkast fra Dagsavisen om oslofotball. Den kan høres på Apple Podcasts her, på Spotify her, eller der du vanligvis finner podkaster. I tillegg kan du høre den i spilleren under:

Mer fra Dagsavisen