Sport

Ikonisk øyeblikk. Som norske utøvere ikke ønsker

16. oktober 1968: Tommie Smith og John Carlos gjør idrettshistoriens mest berømte politiske demonstrasjon på seierspallen under OL i Mexico. Den viste idrettens politiske kraft.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Nå har utøverkomiteen i Norges idrettsforbund tatt debatten etter oppfordring fra IOC, og de har landet på konklusjonen: Nei til politiske markeringer på seierspallen eller under seremoniene under olympiske leker.

Det er flott at de har gått inn i diskusjonen. Det burde alle idrettsutøvere gjøre. Men vi er uenig i konklusjonen.

Dette handler om regel 50 i det olympiske charteret som sier at ingen form for demonstrasjon eller kommersiell, politisk eller religiøs propaganda er tillatt på noen olympiske arenaer.

Det er kanskje en ideell tanke i en verden full av konflikter. Men historien viser oss noe annet. Tvert i mot brukes idretten politisk mer enn noengang og da er det viktig å utnytte nettopp idrettsbevegelsens kollektive kraft. Vi tror kke det blir noe misbruk av seierspallene under OL. Det beste er ikke å ha noen regulering av dette i det hele tatt.

Hva hadde Smith og Carlos «Black Power»-demonstrasjon å si for ettertiden? Det ble et ikonisk øyeblikk som stadig hentes fram for å vise idrettens kraft uavhengig av sekunder og tideler. Hvilken drahjelp har dagens «Black Lives Matter»-aksjon fått fra idretten? Massiv. Ideen med å gå ned på kne i kamp mot rasismen i USA, oppsto i amerikansk fotball. Den er mottatt med respekt og forståelse fra store deler av verden unntatt fra dagens amerikanske president.

Les også: Derfor sier norske idrettsutøvere nei

Daværende IOC-president Avery Brundage ble rasende over aksjonen på seierspallen i Mexico og ville ekskludere de to sprinterne fra det amerikanske laget. USAs olympiske komite sa først nei, men måtte gi etter for presset da Brundage truet med å diskvalifisere hele det amerikanske laget. Samme Brundage syntes ikke det var noe problem med nazihilsener under OL i 1936,

Nå er debatten varm igjen fordi dagens IOC-president Thomas Bach ønsker å høre de nasjonale komiteenes oppfatning. Det er om ikke annet en demokratisk tilnærming. Lederen av det internasjonale friidrettsforbundet, Sebastian Coe, har uttalt at han gjerne ser knelende utøvere under OL i Tokyo neste år.  Hvis det bir noe OL neste år. Han var også øverste sjef for London-lekene i 2012.

Utøverkomiteen i Norge, som ledes av den mangeårige langrennsløperen Astrid Uhrenholdt Jacobsen, har konkludert med at den ønsker å holde seierspallen, samt åpnings- og avslutningsseremonien i sommer- og vinter-OL fri for politiske markeringer. Hovedbegrunnelsen er at det kan føre til at enkeltutøvere blir presset til å mene ting de ikke står ikke for.

– Vi er opptatt av at olympiske utøvere fortsatt skal ha full ytringsfrihet, også under OL. Samtidig er det viktig å være klar over at dersom det åpnes for å markere politiske standpunkter, må vi også godta at det markeres standpunker som ikke alle utøvere er enige i. Utøvere kan komme under press fra ulike grupper eller myndigheter om å markere spesielle politiske saker. Det vil være en svært krevende situasjon for de utøverne som må målbære slike synspunkter, og for de andre utøverne på podiet, sier komitéleder Jacobsen, som selv ikke blir OL-deltaker mer etter at hun har lagt opp som topputøver. Med seg i komiteen har hun blant andre Birgit Skarstein, som er stort norsk håp i Paralympics neste år.

Vi deler ikke bekymringen. For vi tror ikke det blir noen flom av diverse politiske markeringer i alle retninger. Idretten følger de store linjene. IOC har en stor utfordring at færre land vil arrangere lekene med det resultat at de havner i stater som vil utnytte idrettens fortsatt positive omdømme. Man trenger motstemmer.  Neste vinter-OL går i Beijing. Til slutt var det bare Kina og Kazakhstan igjen på søkerlista etter at blant andre Oslo og Norge bakket ut.

Neste fotball-VM går i Qatar, et mesterskap som beviselig er tildelt etter korrupsjon og der menneskerettigetene brytes for å få anleggene ferdig. Både LO og Norges Fotballforbund har sammen engasjert seg for å synligjjøre hva som skjer. Idrett er politikk. Og har alltid vært det.

Utøverkomiteen i NIF er til for å ta slike debatter. Hva kan idrettsutøvere tillate seg? Det er jo et lite paradoks at komiteleder Astrid Uhrenholdt Jacobsen selv ble rammet av IOCs stramme regelverk da norske utøvere ble nektet å gå med svarte sørgebind etter at hun hadde mistet sin bror rett før lekene i Sotsji i 2014. Det var ingen politisk demonstrasjon, men et ønske om å markere samhold. Alle viste forståelse for det. Unntatt arrangøren.

Norge er en idrettslig stormakt, delvis på grunn av våre enorme ressurser. Utøvere i andre land og kontinenter har en helt annen hverdag. Ytringsfriheten vi tar for gitt er utenkelig under andre regimer. Idretten kan være en arena der de endelig kan flagge den urettferdigheten de føler seg utsatt for.

Tilbake til denne dagen for 52 år siden. Tredjemann på seierspallen, den australske sølvvinneren Peter Norman, deltok i planleggingen. John Carlos hadde glemt sine svarte hansker og da foreslo Norman at de to amerikanerne kunne dele på det paret de hadde og strekke en svart hånd i været hver. Slik ble også den hvite australieren en del av historien og bildet fra denne seierspallen har til og med IOC i sine historiske arkiver innrømmet var et ikonisk øyeblikk.

Tommie Smith forklarte hendelsen slik like etterpå: «Om jeg vinner, er jeg en amerikaner, ikke en svart amerikaner. Men om jeg gjorde noe galt, da vil de si at jeg er en neger. Vi er svarte og vi er stolte over å være svarte. Svarte Amerika vil forstå hva vi gjorde i natt».

Vedtaket til utøverkomiteen ble offentliggjort 16. oktober 2020. Tilfeldig?

PS. Tommie Smith er i dag 76 år, John Carlos 75, mens Peter Norman døde i 2006, 66 år gammel.

PS II: Peter Norman fikk ikke delta i flere OL og ble nærmest ekskludert fra australsk idrett. Han ble ikke invitert til OL i Sydney i 2000 som andre medaljevinnere ble. I 2012 vedtok det australske parlamentet en offisiell beklagelse for den mangeårige behandlingen av ham:

"This house apologises to Peter Norman for the treatment he received upon his return to Australia, and the failure to fully recognise his inspirational role before his untimely death in 2006, and belatedly recognises the powerful role that Peter Norman played in furthering racial equality", heter det i uttalelsen fra parlamentet.

Mer fra: Sport