Profesjonelt godt humør

Det er noe spesielt over det å kunne dra fra Lerkendal ikke bare med poeng, men også med følelsen av at dette var en kamp fortjente vi å vinne. Riktignok er ikke Rosenborg lenger det fryktede Rosenborg mange har mareritt over, men det er klart at de fortsatt innehar kvaliteter svært få lag i Norge kan måle seg med. Og ja, de spiller på en bane de aller fleste drømmer om å kjempe med seg poeng fra. Før onsdagens kamp ble det gjort et stort poeng av at Vålerenga ikke har vunnet der siden 2005. Det stemmer for så vidt i seriespill, men vi er ganske mange som husker kvartfinaleseieren der oppe i 2017. Det virker nå ganske klart at i Norge teller ikke cupkampene som spilles mellom tredje runde og cupfinalen.

Men ja, kampen Vålerenga spilte i Trondheim var veldig bra. Seieren over Viking forrige helg ble en arbeidsseier, der flere av oss supportere ble redde for hvor dårlig stilt laget sto fysisk. Mot Rosenborg virket vi som laget med mest ork.

I denne spalten forrige fredag stilte jeg spørsmålet om vi kan tørre å tro på at vi igjen skal oppleve noe som kan ligne sportslig suksess. Om Dag-Eilev Fagermo er mannen til å takle VIF-forbannelsen vi som elsker denne klubben dessverre har blitt så vant med? Etter dette har vi vunnet en hjemmekamp mot Viking, som vi holdt på å rote bort, og vi tok kanskje ikke skalpen på Rosenborg, men vi fikk i hvert fall med oss et par trønderbarter i bagasjen hjem. Fire poeng der vi lett kunne stått med null poeng.

Jeg skal være såpass freidig å si at jeg nå har blitt en nøktern optimist. Ikke bare på grunn av de fire poengene. Jeg ser noe i dagens Vålerenga som jeg ikke har sett på altfor lenge. Noe jeg og mange av mine medsupportere har savnet, uten at vi kanskje visste at vi savnet det. Jeg ser en spillergruppe som oser godt humør. Ikke bare på banen men også på sidelinja. Hvorfor er dette så viktig?

«Det viktigste er at alle har det bra» var et uttrykk vi lo mye av på salgskontoret, den gangen jeg satset stort på selgeryrket. Indirekte gjorde vi superseriøse forretningsfolka narr av den rådende holdningen om at man må jo ha det koselig på jobben, som vi opplevde blant annet i møte med kunder i offentlig sektor. I arbeidstiden skulle man være profesjonell fra man dro hjemmefra til man slo av mobilen på kvelden. Det er sånn du er profesjonell og måten du lykkes i arbeidslivet. Jeg dro på jobb med denne holdningen. Viste også et stort talent som jeg prøvde å pleie og utvikle til dagen jeg virkelig kunne kalle meg selv en suksesshistorie.

Denne samme tankegangen rundt det å være profesjonell er vel stort sett også sånn har jeg opplevd Vålerenga etter at vi tok seriegullet i 2005. Vi kan jo ikke akkurat si at det har gitt oss så mye å juble over, med enkelte unntak. Og hvis du lurer på hva som skjedde med meg så endte selgerkarrieren min med kraftig prestasjonsangst og en helt ny karriere.

Du kan ikke være dønn seriøs profesjonell hundre prosent av arbeidstiden din. Og profesjonelle fotballspillere igjen har ikke noen typisk åtte til 16 jobb. Når på døgnet er ikke fotballspillere, som representerer klubb og liga, på jobb?

Den klassiske Vålerengasangen starter på følgende måte: «Ja, med humør vil vi synge». Før kampen på Lerkendal fanget Eurosports kameraer opp Aron Dønnum der han sang på det jeg bare kan gjette på er verdens mest populære sang akkurat nå. Etter kampen ga Ivan Näsberg resten av laget honnør for en godt gjennomført kamp, samtidig som han spøkte med Fagermos tendens til selvskryt. Under oppladningen før seriestart så vi flere klipp der Fagermo og spillergruppen lo sammen.

Latteren virker rett og slett mer fremtredende i og rundt spillergruppa i dag, sammenlignet med de aller fleste siste sesonger. I en gjeng bestående av så mye talent og potensial som vår kan dette bare være et gode. For å skrive det på en litt annen måte. Det minner om humøret i laget som vant gull i 2005.

Akkurat det er kanskje litt mye å be om akkurat nå, men det burde gi oss en fordel når vi i morgen tar imot et Aalesund som ser litt humørløse ut om dagen.