Sport

Skrev om OL-sykdommen. Inntil den rammet MEG.

Hva gjør man når man kjenner at det bobler innvendig og man sitter og skriver om noroviruset i OL-byen? Det endte i 48 timers isolasjon.

Bilde 1 av 5

GANGNEUNG: Nei, jeg er ikke smittet av noroviruset, kunne legen i medialandsbyen i Gangneung berolige meg med fredag morgen. Men hva skal man tro når man leser om det overalt, og plutselig ligger der sjøl og tømmer kroppen for det meste?

Det var i hovedpressesenteret (MPC) i Pyeongchang torsdag kveld det begynte. For to timer siden hadde jeg avsluttet intervjuet med toppidrettssjef Tore Øvrebø i etasjen under. Internasjonal presse var opptatt av tre ting: Norske medaljer, for mange egg - og noroviruset.

Mens jeg satt og skrev ut saken og oppdaterte meg på virusets spredning i OL-byen (128 til nå), ble jeg angrepet av svettetokter like heftige som på tredemølla noen timer tidligere. Det knøt seg overalt. Psykisk reaksjon? Nei, jeg har aldri opplevd det tidligere. Men jeg gikk meg en tur ut, fikk frisk luft og alt ble meget bedre.

Gikk tilbake, satte meg ned og fullførte artikkelen, men med stigende uro. For nå kom det igjen. Jeg satte punktum så snart jeg kunne. Jeg var 40 minutters busstur fra bostedet og ville bare dit. Jeg kom meg ut igjen og entret bussen. Der var det fryktelig varmt. Jeg holdt ut i fem minutter. Da var første stopp det internasjonale radio- og TV-senteret og jeg forlot bussen. Jeg fant meg et stille område i isende vind, men det var bare deilig. Fant en rist i gata der jeg evetuelt kunne tømme meg. Jeg sto der krumbøyd noen minutter, men følte meg plutselig bedre igen. Det kom løpende en av de utallige frivillige funksjonærene og tilbød meg vann. Jeg vurderte bare å legge meg ned i visshet om at jeg ville få ambulanse i disse hysteriske virus-tider.

Men jeg tenkte at sørkoreansk helsevesen må ha mer presserende oppgaver enn dette.

Jeg følte meg såpass pigg igjen at jeg entret neste buss. Den var smekkfull av amerikanske CBS-folk. Og nå var det ingen vei tilbake. Bussen begynte å kjøre og jeg visste at det var 40 minutters reisevei. Ville jeg holde ut?

I en halvtime gikk det veldig bra og jeg var lettet. Men så begynte det å boble igjen, kvalmen steg og jeg fabulerte om hvordan det ville være og rulle rundt i midtgangen i bussen og spy fritt blant panikkslagne amerikanere. Jeg tok fram det gamle Gro Harlem Brundtland-tipset, å døyve smerte med annen smerte. Så jeg kløp meg på innsiden av låret og jeg så målstreken langt der framme. Jeg var helskinnet ute av bussen. Da gjensto bare Asias tregeste heis som skulle bringe meg opp til 18. etasje i medielandsbyen.

Og velberget inne på rommet kunne jeg begynne min egen behandling. Jeg hadde med flytende kull fra Norge, et tips til bruk mot diaré. Men flasken hadde jeg plassert ved siden av en shampoflaske og i min omtåkete tilværelse tok jeg feil. En teskje shampo rett ned! Men skulle ikke den væsken være svart, kullsvart? Ingen tid å miste, ned med kullet, fylte på med litt te. Og så til sengs.

En halvtime senere var det klart. Det veltet opp og jeg omfavnet toalettskålen den neste halvtimen. Det er noe fascinerende med å spy. I noen få sekunder handler det kun om overlevelse. Deretter lettelse.

Tilbake til senga og jeg sovnet dypt. Og våknet ikke før lenge etter frokost.

I disse hysteriske tider måtte jeg informere den norske OL-troppen. Har jeg smittet noen? Jeg stryker alle pressekonferanser og kutter åpningsseremonien fredag for å drive privat førstehjelp. Jeg oppsøker helsesenteret i medielandsbyen og sykepleier Ji er glad for at jeg kommer. Hun geleider meg inn til den koreanske legen. Men når jeg ikke har diaré og ikke feber, har jeg heller ikke noroviruset. Gå tibake til rommet ditt, spis litt og legg deg, er beskjeden.

Jeg får svar tilbake fra Halvor Lea i Olympiatoppen som har konferert med det medisinske apparatet og kan melde at man har 48 timers isolasjon etter siste symptom. Det er helt greit. Samtidig sendes det ut pressemelding om at beredskapen rundt den norske troppen strammes til. Jeg er redd jeg er en del av årsaken. Jeg liker ikke å skrive artikler i jeg-form. Men jeg fikk i hvert fall bekreftet at jeg ikke ble dårligere av å ha skrevet dette. Det blir OL fra balkongen de neste dagene.

PS. Jeg får høre at Dagsrevyen melder at en norsk journalist er smittet av noroviruset. Hvis det siktes til undertegnede, er det altså feil.

Mer fra Dagsavisen