Sport

«Alle fotballspillere forsvinner»

Dette er en historie om faren min og meg, og om hvor det blir av alle fotballspillere som forsvinner.

Bilde 1 av 5

Av Eivind Sæther, frilans og tidligere fotballspiller i KFUM Oslo

Det finnes et bilde av meg som er tatt høsten 1981. Det viser en rekke av menn i 20-årene på en forblåst gresslette. De har skjegg og langt hår, de har dratt fotballshortsene godt opp på magen, de spiller i 3. divisjon. En av dem holder et spedbarn i armene. Det barnet er meg. Faren min ga meg mine første fotballsko før jeg kunne gå, og familiealbumene våre er fulle av bilder der jeg ligger hjelpeløs og måpende ved siden av et par svarte og gulstripete fotballsko. Faren min kalte meg også opp etter lagets toppscorer, klubblegenden Eivind Arnevåg. Det er han som holder meg på bildet.

Et av mine tydeligste barndomsminner er av en fotballkamp på tv-en en søndag. Spillerne på skjermen forsvinner nesten i tåken der de sklir rundt på en gjørmete bane og faren min sier: «Det er dit du skal, vettu». Han nikker mot mennene i korterma drakter og svarte vanter, mennene med guddommelige etternavn: «Italia. Serie A», sier han og slik jeg husker det var det omtrent som om han sa «Jesus».

Sesongen er over. Igjen. Som denne dumpe lyden når noen slukker flomlyset, den svarte stillheten. De sparkede trenerne går og det siste håpet har forlatt alle stadioner, det døde i et flaksetreff eller i en corner på overtid, til lyden av et skudd med strak vrist, til en fløyte som aldri blåste, fordi linjedommeren er blind eller høyrebacken uheldig og så er plutselig verden helt annerledes. Sånn er det hver høst. Sånn har det alltid vært.

Faren min satt mye på benken i sin tid. Han var aldri noen stor fotballspiller, men han pratet. Det regnet og det snødde og det blåste mellom blokker og over jorder og faren min pratet. «Pass på bakrommet», ropte han, «Tore, spill ballen!». Sånne ting. Faren min varmet opp alene langs sidelinjen og han stod der i motvinden og ropte i år etter år: «Trå igjennom!», ropte han, «Slå!», ropte han. Det hender fortsatt jeg møter gamle fotballfolk som himler litt med øynene når de tenker på faren min, sikkert fordi de kan høre ham rope et sted der inne i minnet av gamle, forspilte fotballkamper. Men det fungerte også, all den ropingen. Han kunne ikke drible, han kunne ikke slå strøkne langpasninger, men faren min kunne prate og motstanderen liker ikke når du prater hele tida, når du sier noe de later som de ikke hører, men så sniker det seg inn under drakta og de kjenner leggskinnene blir tyngre, at gresset under dem blir til gjørme. «Nå er det vi som fører, la dem bare løpe!», ropte faren min.

Kanskje det var derfor jeg trodde på ham da han sa jeg kunne bli proff i Italia? Jeg løp intervaller, jeg hoppet spensthopp, jeg sparket isklumper om vinteren og gresstuster om sommeren, jeg hadde blodsmak i munnen gjennom tenårene. Og da jeg var 15 og debuterte på A-laget, stod faren min ved gjerdet og så på, tynnere i håret, med treningsklærne på. Han hadde lagt skoene på hylla, som de sier, men i virkeligheten hadde han dem i bagasjerommet. På den måten var han alltid klar i tilfelle såpass mange spillere skadet seg at noen ville snu seg og se på ham, at han plutselig måtte inn og bidra, men det måtte han aldri. Han likte vel følelsen. Og sånn stod han år etter år med skoene i bagasjerommet og ropte og ropte til spillerne der ute på banen, de som løp rundt i den drakten han elsket, gjennom 3. divisjon og gjennom 2. divisjon og da vi på magisk vis rykket opp til 1. divisjon, så ropte han ikke lenger. Da gråt han. For hva kan man egentlig si når man har pratet et lag helt opp dit?

Denne høsten spilte jeg min siste fotballkamp. Jeg er ferdig. Knærne er rustne, akillessene er betente, jeg ble gammel, jeg og. Og oppe på tribunen satt de og så på de som en gang var unge på det bildet av menn i 20-årene med en liten gutt på en forblåst slette. De satt der som gravstøtter, huden hvit som pølsepapir, beina stive som tverrliggere, med sønderrevne korsbånd og ødelagte menisker og en dag, om ikke så lenge, synker de ned i de morkne trebenkene og blir borte. Så går det noen år der en eller annen fortsatt husker hva de het og kanskje et mål de scoret borte mot Østsiden eller hjemme mot Grorud og så er de borte. Alle fotballspillere forsvinner ned i bakken, så dypt at de nesten ikke kan høre dommeren blåse i fløyta lenger og da er de borte, ikke noe overtid, ingen ekstraomganger, bare borte.

Jeg ble aldri Italia-proff, de færreste blir jo det, men jeg knakk nesen i en bortekamp på Skjetten. Jeg husker jeg våknet opp på det varme kunstgresset og kjente hele ansiktet dunke, blodet som veltet ned i halsen. I en måned gikk jeg rundt med et gjenklistret øye, en utstående panne og en nese som sakte grodde sammen i en ny konstellasjon av knuste bein og brusk under all hevelsen. Da jeg endelig så ut som meg selv igjen, var nesa blitt skjev, noe som gjorde at jeg lignet enda litt mer på faren min. Da han så meg, klappet han meg på skulderen og sa: «Sånn skal det være i familien vår». Jeg tror han var stolt.

327 kamper har jeg spilt på seniornivå, stort sett foran 73 tilskuere, ingen kommer til å merke at jeg blir borte. Sånn er det med nesten alle fotballspillere. Så er det egentlig verdt det? Alle de treningene, den skjeve nesa, knærne, anklene. Når jeg lukker øynene, ser jeg ting: Jeg er under flomlyset, jeg ser ballen som sniker seg inn i opprykkskampen, jeg ser stadionuret som står på 87 minutter, jeg hører stillheten etter et rent volleytreff, jeg ser faren min i joggedressen, jeg ser ansiktet hans. Og det er nesten så jeg kan høre jubelen fortsatt, som om den går i reprise inni meg, som om den alltid vil gjøre det.

For litt siden var det et program på radioen om en av verdens beste ballettdansere som hadde lagt opp. Hun sa det føltes som å dø: Du kan grue deg til det og tenke på det, men når det først skjer, så kjenner du ingen ting.

Og kanskje det hadde vært det beste? At flomlyset bare sluknet, at gressbanene snødde ned over natten.

For noen uker siden var jeg på legesjekk med min 6 måneder gamle sønn. Legen mente det kunne se ut som han var skjevbeint. Ingen i min familie har noensinne hatt et godt venstreben. Jeg kjente en nesten umerkelig, boblende følelse. Jeg tenkte på Italia, på Serie A.