Vi som etterlyser landslagets kjøreplan

Vi er opplært til å ta det positive først: 2-0 over Finland i en nesten sjokkerende svak fotballkamp ga oss i hvert fall et positivt resultat mot en nasjon som er foran Norge på FIFA-rankingen. Og tre positive poenger:

1. Norge leverte ett angrep av noenlunde kvalitet. Det endte i scoring av Jo Inge Berget.

2. Stefan Johansen minnet samtlige medspillere på at aggressivitet og eget initiativ kan føre til noe. Han jaktet en såkalt umulig ball, fikk hjelp av en klønete finsk keeper, men fikk scoring som takk for innsatsen.

3. Landslagssjef Per-Mathias Høgmo prøvde ikke å pakke inn den svake første omgangen i tåkeprat: - Den setter vi en strek over. Vi lyktes ikke med noe, sa han usedvanlig klart. Og innrømmet overfor undertegnede at det kanskje var den svakeste omgangen han hadde opplevd som landslagssjef. Men hvorfor ble det slik?

Etter 0-0 mot Estland og 2-0 over Finland er spørsmålet: Hvor står Norge? Svaret er dessverre i ingenmannsland. Kaptein Per Ciljan Skjelbred mener landslaget nærmest hetses av norsk presse. Det gjør det ikke. Men drøyt 4500 tilskuere gjenspeiler presist hvilken glød det er rundt dette laget nå. Det er det laveste tilskuertallet på en landskamp på Ullevaal etter at disse spillerne ble født. Mange var ikke påtenkt en gang.

Per-Mathias Høgmo overtok etter Egil Olsen med ønske om å skape nye stolte øyeblikk og bringe norsk landslagsfotball inn i en ny tid også spillemessig. Norge skulle utvikle en ny stil. Den gamle spillestilen, som var glassklar, og som faktisk skapte suksess etter norsk målestokk, ble ofret. Vi har havnet i forvirringens tid. Er det noen som med hånden på hjertet kan beskrive hvordan Norge skal spille? Hva er strategien? Hvem skal ta dødballene? Tre kamper gjenstår før VM-kvalifiseringen starter. Tre kamper mot helt annen motstand enn Estland og Finland. Etter å ha prøvet og feilet siden overtakelsen, er det på tide å konkludere. Høgmo må finne laget han tror på og samkjøre det. Et landslag skal ikke tenke fem år fram i tid. Fotball er presens. Og det fineste med det: Muligheten som ligger i enhver ny fotballkamp.

Det er ikke mange plasser i dette laget som er sikre. Håvard Nordtveit? Hvordan kunne mannen som er fast på et godt bundesligalag levere tiårets feilpasning på Ullevaal? Per Ciljan Skjelbred? Hvorfor er spilleren som kjemper om medalje med Hertha Berlin så puslete på landslaget? Martin Ødegaard? Han var bedre som 15-åring enn som 17-åring, men det kan rettes opp. Hvorfor tas han av banen når en del av prosjektet er å bygge opp relasjonen med Omar Elabdellaoui på høyrebacken, kanskje den aller sikreste plassen på dette landslaget?

Å skape gode fotballag handler om å bygge relasjoner, skape samhandling og repetere, repetere. Høgmo vet jo alt dette. Etter førsteomgangen mot Finland var han både sint mann og pedagog. Men han gjorde endringer av laget til det bedre. Stefan Johansen og Jo Inge Berget økte kvaliteten. Det var i hvert fall ett svar.

Dette landslaget var et drøyt kvarter unna å vinne sin EM-pulje i fjor høst. Akkurat nå synes det uvirkelig. Så raknet alt i de famøse playoff-kampene mot Ungarn. Veien til VM er mye vanskeligere. Det begynner mot det Tyskland som lekte seg med Italia tirsdag kveld. De kommer til Ullevaal stadion 4. september og kampen starter på 0-0. Og fotballen er slik innrettet at Norge kan vinne den kampen. Det er ingen som tror på det nå. Men det er fullt mulig å tro på det om fem måneder. I hvert fall hvis vi ser en rød tråd i det norske landslaget. Som har det viktigste i bunn: Entusiasme, glød og et lag av vinnerskaller. Blir det synlig, blir også folket fornøyd. Nå sitter de heller hjemme og ser på tv og skjeller og smeller på sosiale medier. Nå er folket bare frusterte. Antagelig akkurat som Per-Mathias Høgmo.